Tingenes tilstand

UntitledUntitledseptembris 2012
Bilder: Tamara Lichtenstein og Tom Zarins, link på bilder.

Macbooken min kapitulerte tidlig denne uken. Det kommer til å koste et firesifret antall å fikse den. Jeg hadde heldigvis backup på skoleoppgaver (som semesteroppgaven min i exphil som skal inn neste uke), så det arbeidet er ikke borte. Alt det andre, derimot. Jeg håper og tror naivt på at mine flere tusen bilder og iallefall hundre og femti tekster er intakte, selv om jeg ikke tenkte langt nok til å skaffe en ekstern harddisk til dem. Inntil da er de låst inne i et parallelt univers kalt «en macbook air fra 2010 det er umulig å skru på fordi batteriet sannsynligvis er ødelagt og må byttes ut av en profesjonell med avanserte briller som tar 200% mer for det enn han egentlig trenger.» Ikke gode nyheter for en blakk, foreløpig arbeidsledig studine i Oslo. Så det tar nok en stund til jeg får vist dere bildene jeg tar for tiden. Eller serverer flere tekster fra København-året mitt. I mellomtiden håper jeg tekstene jeg skriver nå og instagrambilder er nok. Dere skriver (som egentlig skulle komme nå på søndag), må naturlig nok vente på ubestemt tid. Akkurat nå sjonglerer jeg mellom datamaskinene til venner og universitetet. Har lyst til å gråte, men det kommer jo ikke til å hjelpe i det hele tatt.

Så nå leser jeg bøker i stedet. Leser Tomas Espedal for første gang i mitt liv og herregud for en opplevelse, leser Miranda July-noveller før jeg legger meg og når jeg står opp, leser pensum selvsagt, alltid pensum, leser boka til Hjartesmil & Fivrel. Sistnevntes største effekt er å gi meg et særdeles tilstedeværende søtsug. Får lyst på all verdens sjokoladeovertrukne pekannøtter og pastellfargede makroner. Jeg prøver å ikke gi etter hver eneste gang. Jeg prøver også å skrive for hånd, i alle moleskinene jeg ikke har fylt helt ut. Kanskje dette kan bli en slags inspirasjonsoppblomstring. Når man har en datamaskin er det så enkelt å gjøre alt annet enn det man egentlig skal gjøre.

I går pakket jeg en bag og tok flyet til Bergen. Tok flybussen inn til Festplassen, møtte pappa, spiste middag på Pasta Central. Jeg har vokst opp med den restauranten. Da jeg gikk i barnehagen satt jeg og foreldrene mine der og spiste kanskje en gang i uka, og jeg refererte alltid til gnocchi al pesto som «grønn pasta». Det var det eneste jeg ville spise noensinne. Hva skal du ha, spurte pappa da han gikk til disken for å bestille og jeg sa «grønn pasta». Jeg er 20 og det kommer alltid til å være det samme.

Etterpå var jeg i Grieghallen for å høre på Bergen Filharmoniske Orkester, for å høre på konserten som åpnet høstsesongen. Når jeg er i Bergen/da jeg bodde i Bergen, var jeg ofte i Grieghallen om torsdagene. Sånn er det når man er et musikerbarn. Jeg satt på rad 8 ved siden av en bestemor og et barnebarn, vinket til faren min nede i orkesteret før det startet. De spilte Leonard Bernsteins «The Age of Anxiety». Det var vanvittig godt utført.

I dag skulle jeg egentlig overraske bestevenninnen min i fødselsdagsselskapet hennes, men hun hadde forstått via lillesøsterens instagramfeed at jeg var hjemme. Jeg klarer aldri å holde noe helt hemmelig. Det var kjempefint uansett, å se så mange av de folka jeg har vokst opp med. Spiste sitronmarengspaier, avanserte sjokoladekakestykker og hjemmelagede makroner. Enda finere enn duse weheartit-bilder kunne fremstilt dem. I 2014 drar Anna til India, til Pondicherry. Alle vokser opp og begynner å reise steder. Jeg husker da lillesøsteren hennes gikk i barnehagen og nå har hun begynt på videregående. Jeg har lest et sted at man er mest nostalgisk i 20-åra, jeg er helt enig med dem.

Bergen er ikke hjemme lenger. Ikke på samme måte, iallefall. Det er en by jeg vokste opp sammen med, var kjempeglad i men forlot uten å se meg tilbake, fordi det ble for frustrerende å være der til sist. Jeg er tilbake noen ganger og sier hei, men hver gang, etter å ha bli overøst av noen sekunder av trangen til å flytte tilbake, innser jeg at det kanskje aldri blir meg og Bergen igjen. Jeg liker Oslo selv om det ikke helt er byen min enda. Jeg har alltid København som nødutgang. Jeg har svimlende mange byer jeg ikke har prøvd ut enda. Det funker bra nok.

Jeg ble veldig glad og overrasket over tilbakemeldingene på teksten min om snerk. Tusen takk! Nå prøver familie og venner å finne ut av hvem det er jeg har skrevet om. Hater ikke vennene mine så mye at jeg omtaler en av dem spesifikt som en snerkejente, altså. Den handler ikke om noen jeg kjenner. Eller, jeg tror alle kjenner en snerkejente, og jeg tror alle har stille blitt oppfattet som en snerkejente av noen i en eller annen situasjon. Å ha en litt snerkete attitude, å ha snerketendenser. Snerk.

I helgen skal jeg drikke kaffe på Kaffemisjonen, ha masse kvalitetstid med alle de der i Bergen, spoone med katten, skrive på essayet mitt på broren min sin datamaskin og gå en tur i fjellet hvis jeg har selvdisiplin nok. Altså, sannsynligvis ikke. Fint nok, det. God helg!


  1. Det eneste kjipe med å ha Apple-produkter er ikke bare det at de er dyre å kjøpe, men ennå dyrere å reparere. Og det er jo ikke alltid de tåler så mye. Jaja. Håper uansett det ordner seg for deg og bildene dine! Synd de er «borte» for du tar veldig fine bilder. Gøy å se hvordan de har utviklet seg :)

  2. Pernille sier:

    Det samme skjedde med min pc i vår, og det endte i en inspirasjonsboble av dimensjoner. Livet uten pc er fint altså, iallefall i et par uker før man blir gal. Håper du får tilgang til det parallelle universet snart, somehow. Ha en nydelig helg hjemme i Bergen! Har spart på teksten din om Snerk på bloglovin, men tror jeg snart må lese den.

  3. Synne sier:

    Åh, jeg håper du får reparert maskinen og tilgang til alle greiene dine!

Leave a comment




Follow and Like: