De siste ukene

idetsiste2
(thelabyrinthine på instagram)

Årets første grilling i Akebakken. Veldig etterlengtet. Tidligere den dagen satt jeg på MESH og jobbet med arabisk gramatikk. MESH er et av mine beste steder hvis jeg skal ta med meg pcen/bøkene og jobbe et sted som ikke er hjemme eller Blindern – det føles dønn som et kreativt kontorlandskap. Ligger i Tordenskiolds gate.idetsiste1
En søndagskveld hadde jeg plutselig billetter til Bergen Filharmoniske Orkester (hvor faren min spiller fiolin) sin konsert i Operaen, og tok med meg Dina. Vi drakk vin og beundret utsikten og tok til oss sol i pausen.
idetsiste3
Moren min var på besøk i Oslo en dag, vi gikk i botanisk hage og forelska oss i magnoliatrær, spiste lunsj på Godt Brød og bare gikk fra Tøyen til Løkka til St. Hanshaugen til Majorstuen til sentrum og snakket. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg får sett foreldrene mine såpass ofte-ish (hver 2. mnd sånn ca) selv om de bor på Vestlandet. 
idetsiste4

Uka før min skriftlige eksamen i arabisk ble jeg plutselig skikkelig dårlig i nakken og ryggen. Jeg måtte call in sick fra jobben (noe jeg ALDRI har gjort i hele mitt liv), droppe Blindern 9-18-regimet jeg hadde planlagt og tilbrakte dagene jeg skulle ha brukt på intensiv repetering på å veksle mellom å ligge i senga, sitte ved pulten i et kvarter for å pugge bittelitt for å så måtte dra rett tilbake til senga igjen. Jeg ble selvsagt litt bedre den siste dagen før eksamen og kom meg en liten tur ut i parken. St. Hanshaugen er så fin og grønn akkurat nå at jeg kunne sittet der i flere timer. Og ja, eksamen på mandag, neddopa på voltaren med tre dagers søvnmangel reflekterte den siste uka og gikk til helvete. Jeg er veldig skuffet og oppgitt, men jeg prøver å se omstendighetene rundt alt, ikke straffe meg selv og ikke ta sorgene så alt for mye på forskudd. Jeg har proklamert så SYKT høyt for everyone & their mother at jeg flytter til Midtøsten til høsten (nærmere bestemt Kairo) og nå er det mulig at det ikke skjer før i 2016 og det er ut-av-helvete-flaut å feile i noe man har brukt nesten et år på å prøve å mestre. Men jeg prøver som sagt å se lyst på det – jeg har så mange ting jeg kan gjøre i Oslo til høsten om det skulle ende opp slik. Og det kan bli like fint. Kairo venter uansett. Arabisk venter uansett. Jeg er ikke ferdig med det språket uansett hva som skjer. Jeg må bare snu litt rundt på ting. Så nå vet dere det.
idetsiste5
Det er rosa kirsebærtrær over alt nå for tiden, og jeg klarer jo ikke å gå forbi uten å ta bilde av det. Fins det noe mer klisjé-fint i mai enn et blomstrende tre? Jeg og J gikk en tur på St. Hanshaugen en dag det var så varmt at man kunne gå med t-skjorte.
idetsiste6

Hadde et skrivemøte med Caroline på torsdag. Vi har møttes et par ganger det siste halvåret for å gi hverandre tilbakemeldinger på tekster og blogginnlegg og ymse, i tillegg til at vi jobbet sammen på en sak for A New Type Of Imprint om unge norske designtalenter, som var med i den andre utgaven. Det er uansett veldig chill å kunne snakke _blogg_ med en annen blogger, de fleste vennene mine og J ser rart på meg om jeg begynner å legge ut om lesertall og tekstoppbygging og blogg.no vs uavhengige nettsteder etc.

Ellers denne uka tok jeg med et bilde av Alexa Chung til frisøren (lol) og fikk en 70-tallslugg jeg ennå ikke vet helt hva jeg syns om. De nye solbrillene mine tar opp halve ansiktet mitt og jeg elsker dem. Jeg har ennå to eksamener igjen og skal fordype meg i historien til Iran, Tyrkia, Marokko, Saudi-Arabia, Bahrain, Algerie, alle de der, og om et mirakel gjør at jeg består skriftlig arabisk skal jeg forsvare og forbedre karakteren med muntlig. Jeg skal feire 17. mai i Oslo, bysykle så mye som mulig i stedet for å ta bussen, høre på det nye albumet til Best Coast og kjøpe en is hver eneste gang jeg har lyst på det. Peace / salam.

Oppdatering; mars


(@thelabyrinthine på instagram)

Jeg har solbriller i sekken, jeg er ute så mye som mulig, jeg går til Bislett hver dag før jeg tar trikken resten av veien til universitetet, jeg kjøper med meg noe frukt fra grønthandleren, jeg prøver å tøye grensa for hvor lenge man kan sitte på Blindern, har forelesninger, lager setninger, prøver å være kreativ med et språk jeg ikke kan strekke meg så langt med ennå, men det utvider seg, utdyper seg, jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å henge med så lenge som jeg har gjort men her er jeg, dette språket er vakkert og vanskelig og jeg kommer med samme svar til alle som spør om hvordan det går med studiene, det er hardt men jeg klarer meg. Det går godt nok. Og lyset hjelper. Etter at jeg flyttet til Oslo, eller egentlig helt siden jeg flyttet til København har livet mitt, humøret mitt hatt en direkte korrelasjon med lyset, og nå er det lyst stort sett hele dagen, tanten min har en ukentlig oppdatering på facebook om hvor mange ekstra timer man har fått siden desember (hei! – og takk), nå er det mer enn fem hele timer, det er lyst når jeg og J står grytidlig opp før han drar på jobb, lyst imens jeg spiser frokosten min om morgenen, lyst når jeg låser meg inn tidlig på kvelden, alt det lyset jeg egentlig ikke visste at jeg savnet.

Jeg og Mari løper i parken en formiddag jeg ikke drar på forelesning, det er oss og en haug med baby-bootcamp-mødre, vi drikker te hos meg etterpå og snakker om at hun burde flytte til Oslo. Johanne har bursdag og vi er fire som spiser frokost på Nighthawk, eggs benedict, amerikanske pannekaker, bunnløs kaffe. Det er kvinnedagen og et stratifisert randomisert utvalg av venninnene mine og venninnene deres igjen og jeg skal gå i toget, det ender med at vi løper gjennom hele for å finne riktig parole og når vi har funnet den er toget allerede framme på Youngstorget. Vi spiser på Munchies og på kvelden jobber jeg og Rebecca på Ladyfest, i baren, vi åpner flere hundre øl, når vi er ferdige ser vi Farao spille, vi møter Mari, vi danser til vi er svette og jeg drar bakfull på forelesning dagen etter. Ukene flyr.

En ettermiddag gjør jeg noe jeg skulle ha gjort for flere måneder siden, og når jeg går forbi en kunstbutikk etterpå er jeg litt høy på opplevelsen og blir grepet av en trang til å tegne igjen, noe jeg ikke har gjort siden København. Slik jeg selv vil det. Uten noen som helst vurdering eller mål om å være flink. Uten å måtte vise det fram til en klasse og bli fortalt at jeg må tegne svakere linjer, strakere linjer, mindre drama, mer realisme. Hell no. Jeg kjøper tegnesaker for flere hundre kroner, går hjem og tegner helt til det blir mørkt ute.

Jeg skriver to saker for andre utgave av A New Type Of Imprint, intervjuer hjernen bak merket BJØRG Jewellery, samarbeider med Caroline om en intervjuserie med unge norske designtalenter, vi sitter på kafeer og har skrivemøter, vi finner fire folk som nærmest slår oss i bakken med ambisjonene sine. Jeg forsøker å jobbe kreativt så mye som mulig, om det så bare er å skrive de arabiske bokstavene så «kalligrafisk» jeg kan. Jordan er plutselig ikke set in stone lenger og jeg får høre et nytt land typ hver uke. Marokko. Tunis. Oman. Egypt. Ble fortalt i hele høst at Egypt var umulig. Men ting forandrer seg. Hvis det blir mulig å dra til Egypt til høsten drar jeg til Egypt. Det blir uansett en opplevelse av dimensjoner. Det blir en veldig annerledes blogg.

Hva med dere?

// og dere som har funnet frem hit via Marie, hei! Så fint at dere vil lese. Blir veldig glad.

Oktober

me
Oktober; forsøker å gå turer i Vår Frelsers Gravlund eller St. Hanshaugen hver, annenhver dag, forsøker å løpe på en tredemølle eller svømme et par hundre meter en gang i uka, forsøker å delegere tid til alt jeg må gjøre, å organisere meg, men jeg gjør lekser fire timer i strekk på kvelden fordi jeg har ligget i sengen og sett på en eller annen serie, jeg jobber mer enn jeg egentlig skal, lager dekorasjoner og buketter og hjelper kunder med å velge riktig blomstergjødsel, jeg bestiller ting på nettet fordi jeg ikke har tid til å kikke i butikker selv, har en høy stabel med bøker i vinduskarmen jeg aldri får lest / jeg ser en og en halv sesong av Homeland på en uke, jeg har en prøve i arabisk grammatikk som går bedre enn forventet, typen er i Island og sender bilder av geysirer og fjell og hester og øl, klesstilen min er redusert til hva jeg har av rent tøy i klesskapet, jeg drikker kaffe med nye venninner, drikker kaffe med gamle venninner, kollokviegruppen min prøver å holde motet oppe, planlegger et rollespill for neste uke. Mamma er på en jobbkonferanse og kommer inn til Oslo en ettermiddag, vi går en tur gjennom byen og snakker om ting som ikke kommer fram på telefonen, vi spiser på Villa Paradiso, jeg spiser en himmelsk pizza med ricotta, spinat og ‘nduja, drikker prosecco, drikker rødvin, hun har fått et dobbeltrom på hotellet med en feiltagelse så jeg blir med henne til Lillestrøm og sover i en myk hotellseng en natt, vi spiser frokost sammen grytidlig dagen etter, hotellfrokost er noe av det beste som finnes, jeg tar toget inn til Oslo igjen, drar rett på skolen og øver meg på verbbøying og flertall. Noen dager har jeg stressutslett på håndleddene av alt jeg er nødt til å gjøre, har hjernen min kapasitet til dette, hvorfor begynte jeg ikke å studere noe mykere, arabiskstudenter er mer masochistiske enn andre, vi blir fortalt hver dag at vi burde gjøre mer og jeg lurer på om noen har flere timer i døgnet enn andre. Jeg sitter foran tomme worddokumenter og kommer ikke på noe å skrive, men snart kommer den saken jeg skrev på i august på trykk, det blir stas. Jeg har det fint, selv om jeg noen ganger må minne meg selv på å puste. Jeg sovner med en gang jeg legger meg. Og om noe, så har iallefall håret mitt blitt lengre. Og etter eksamen om en måned har jeg juleferie til langt uti januar.

Sjeldent produktive dager

Untitled
Foto: Yaris Qiu

Sitter på Kulturhuset og skriver i flere timer, alene eller med andre, møter tilfeldigvis venner, er på Blindern og utvider vokabularet mitt, kan føre noen ganske elementære samtaler og lese relativt mange ord selv om jeg ikke aner hva de  fleste betyr, arabisk er fullstendig grensesprengende hårreisende overveldende massivt og altoppslukende og jeg elsker det, tar trikken og bussen i strekningen Universitetet Blindern -> Falck Ytters Plass to ganger daglig, vasker leiligheten så alt lukter grønnsåpe i flere timer etterpå, vanner plantene, baker brød, leser lekser, baker blueberry lemon muffins with cardamom crumble topping (og det burde dere gjøre også, herregud så gode de ble), skriver enda mer, snakker enda mer arabisk, drikker Crabbies hjemme hos Rebecca og vi går ut på byen med like jakker, enkelte venninner matcher en med uansett, ser Razika og Nils Bech på Fett sitt 10-årsjubileum,  drikker overpriset øl, står 30 min i køen utenfor Blå for å så dra hjem, lager kaffeavtaler, prøver å huske at jeg snart burde ta bilder med kameraet mitt sånn at denne bloggen blir litt mer seriøs, prøver å huske at jeg må spise kantareller før sesongen er over, prøver å huske at jeg burde gå en tur i marka eller løpe rundt Sognsvann eller melde meg opp på en ny yogatime eller et eller annet sånt, ikke kalle resultatet på skrittelleren min når jeg legger meg for dagens trening, men jeg skriver iallefall, jeg leser, jeg lærer meg å lese og skrive og snakke på nytt, jeg lager mat fra bunnen, forsøker å gjøre det meste fra bunnen, selv når jeg jeg ikke får ting gjort, produktivitetsboka «Getting things done» ligger på nattbordet og jeg har enda ikke tatt det steget å faktisk lese den, men den ligger på nattbordet og jeg tenker at bare det at jeg tenker på å muligens kanskje lese den får være nok. Kanskje jeg kan lese den når jeg har mindre å gjøre.

4. august

Me in my roomMe in my roomMe in my room
Jeg er i Oslo igjen. Jeg jobber nesten hver dag i tre uker, erstatter den ene eukalyptusplanten som døde imens jeg var på ferie med en yuccapalme og en echeveria og to grønnplanter til og et lite ficus ginseng-tre, har som halvårsmål å få det mintgrønne rommet til å se ut som en jungel, en gammel dame jeg selger en begonia til spør om jeg kommer fra Sunnmøre, jeg redigerer bilder fra resten av Tyskland, jeg sover til lydene av folk som er på vei hjem fra byen, de går alltid gjennom gata vinduet mitt vender mot. Studentbyen jeg bor i har begynt å svirre igjen. Det er tropevarmt en stund og jeg bader iallefall annenhver dag og spiser is iallefall hver dag, og nesten alle vennene mine er på ferie, kjæresten drar på ferie, jeg hører på Tusvik & Tønne imens jeg går gatelangs og ler for meg selv. Det er fremdeles ikke internett i hybelen og jeg låner høye stabeler med dvder og bøker, leser meg gjennom Siri Hustvedts «Sommeren uten menn», ser meg gjennom første sesong av The Wire, av de svære HBO-seriemursteinene er det The Wire og Sopranos jeg har igjen. Jeg tar The Wire denne høsten, også tar jeg Sopranos til våren. Drar til Kulturhuset og blir der i flere timer fordi det regner. Planlegger prosjekter for høsten. Puster, lever.

Den siste dagen av interrailturen hadde jeg noen timer i København før jeg skulle ta flyet til Oslo. «Nå er det et år siden jeg flyttet,» tenkte jeg imens jeg gikk bortover Skindersgate, jeg hadde tre timer på meg og gadd ikke å dra til Vesterbro eller Nørrebro, gadd ike å drifte rundt der, så jeg fløt med turistene i Indre By, kjøpte en kjole på Urban Outfitters og spiste en salat på et sted i Studiestrædet. Tiden fløy og jeg gjorde ikke noe av det som jeg hadde planlagt. Spiste frozen yoghurt imens jeg gikk langs kanalen v/ Christiansborg. Så hentet jeg bagasjen min på Hovedbanegården, tok toget til Kastrup og fløy hjem. Det er et år siden jeg flyttet derfra og slik har det blitt nå.

«Jeg kjenner fremdeles denne byen, har den fremdeles i lomma, om jeg så må sjekke lommene mine hele tiden for å forsikre meg om at ingenting har falt ut eller blitt tatt fra meg,» skrev jeg etter at jeg og J var der i april, og nå imens jeg går der, i juli, må jeg innse at byen har falt ut av lommen min og blitt plukket opp av noen andre, det er noen andre som har København i sin hule hånd nå, byen tilhører ikke helt meg lenger, den tilhører de som ble og de som flyttet dit da jeg dro og alle som puster og lever der og som har nøklene til en leilighet og en sykkel i bakgården, og jeg innser at det får være okay, at jeg kjenner byen men ikke er en beboer av den lenger, at jeg nå bor i Oslo, at så å si alt jeg trodde jeg hadde har blitt byttet ut med noe annet, for selv om det jeg har i Oslo er annerledes enn hva jeg hadde i Kbh er det faktisk, på mange måter, så uendelig mye mer. Nå begynner jeg på en bachelorgrad i midtøstenstudier med arabisk som rundt 50 begynner på og bare typ 8 stykker fullfører og det skremmer livet av meg, men om jeg gjør dette med alt jeg kan gi det, kan det ta meg til kroker av verden jeg for tre år siden aldri ville tenkt på å besøke, jeg har vært sammen med J i snart et år (herregud), de jeg omgås med på Blindern og kafeer og drar ut med i helgen er for det meste andre enn de jeg holdt nærmest for et år siden. Og jeg overlever. Tjueåra er tragifantastisk nok som det er. Embrace it. 

Så jeg ser fremover nå, dropper nostalgien og lengselen tilbake til en tilstand som ikke eksisterer lenger. Jeg er i Oslo, dette er byen min nå, snart er det Øya, jeg skal jobbe;  to dager skal jeg gå rundt og gi kaffe og sjokolade til andre frivillige, og når jeg er fri skal jeg se Queens Of The Stone Age, Thomas Dybdahl, The National, Vilde Tuv, Todd Terje, Omar Souleyman, Kråkesølv, Emilie Nicolas, Bombino, Aurora Aksnes, skal drikke overpriset øl med et par venner eller mutters alene (jeg ender alltid opp alene på Øya), og for første gang skal jeg gå hjem til meg selv, jeg skal ikke rekke et tog eller kræsje hos noen som vil hjem før meg. Neste uke begynner jeg på et nytt studie, jeg skal rølpe meg gjennom en ny fadderuke, selv om jeg kjenner Blindern, selv om jeg allerede har vært der i et år, og så skal jeg troppe opp på Blindern hver morgen og lære meg et nytt språk. J kommer hjem i kveld, om noen uker skal jeg til Bergen. Høsten kan bare komme.

Regn

moi
Det styrtregner i Oslo, jeg står opp i J sin leilighet noen timer etter at han har dratt på jobb, lager frokost og tar med meg tingene mine til Supreme Roastworks, det er fullt der, jeg har aldri drukket kaffe der for det har alltid vært fullt, jeg går videre til Kaffebrenneriet og etter å ha rigget meg til med laptop og kaffe oppdager jeg at de ikke har wifi, internettet mitt har vært dødt siden jeg kom hjem fra Stockholm (ikke at det burde forundre meg at wifiet mitt dør en uventet og mystisk død når jeg kaller det for Laura Palmer) det begynner å strømme inn med videregåendeelever som har friminutt og jeg pakker ned tingene mine igjen, går noen runder rundt på Løkka og drikker opp kaffen min, går inn på Tea Lounge og bestiller ny kaffe, setter meg ned i en rød fløyelssofa og redigerer bilder fra Stockholm imens de spiller bossanova-coverlåter av Bob Marley og Phil Collins, får stadig beskjed om at datamaskinen har for lite minne og ikke kan lagre bildene, så jeg skal vise dere Stockholm en annen gang, men det var fantastisk og jeg har allerede planlagt å dra tilbake dit før det blir høst igjen.

Det styrtregner i Oslo og alle jeg kjenner ser ut til å kommet inn på Westerdals eller en eller annen kunstskole eller skal begynne på universitet i Storbritannia eller pakker en sekk og forsvinner til Sør-øst-Asia for resten av livet eller bare er fullstendig tilfreds og tilstede i hva de skal gjøre de neste årene. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med de neste to-tre årene nå som årsenheten i psykologi er over, jeg føler jeg burde gjøre noe produktivt med tjueåra mine, lære meg et språk eller ta opp realfag og matte og alt det der,  jeg sier til folk at jeg tenker på å studere midtøstenstudier med arabisk til høsten og tester reaksjonene deres, det er alt fra «Wææ, det er jo dødskult!!!» til «Arabisk? Jeg har hørt at det er ganske intensivt» til «….      …..   ,   ….. vel, folk studerer jo mye sært,» til «DET kan jeg ikke se for meg at du passer til i det hele tatt,» så sier jeg at jeg har ni andre studier på lista på samordna opptak og egentlig ikke aner hva jeg skal ha øverst og at jeg skal tenke over det i hele juni, jeg går lange runder med meg selv hver dag angående fremtidig utdanning og kommer ingen vei, noen twitret en gang «jeg vil sove i tre år og våkne opp med en bachelorgrad, en jobb og en leilighet» og jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg vet ikke om jeg vil studere arabisk fordi det er milevis unna det jeg har gjort i år, eller om det er fordi jeg er for feig til å satse på studier a la nordisk/litteraturvitenskap/tekst og skribent/fotoskoler siden everyone & their mother gjør det for tida og jeg ikke eier networkingskills eller evnen til å engasjere meg i studentorganisasjoner, men jeg har en femårsplan som inkluderer et studium jeg ikke kan søke på før jeg har tilstrekkelig med alderspoeng og ekstrapoeng fra tidligere studier og inntil da har jeg to-tre år som er blanke,  jeg har allerede begynt å rable litt i hjørnene på de, tør ikke helt å definere dem ennå, hva de skal bestå av, hvor jeg skal være, hvem jeg skal te meg som i mellomtiden.

Det styrtregner i Oslo og jeg har det egentlig ganske så himla bra akkurat nå, jeg har vært i Stockholm en helg og drukket alt for mye prosecco og vært med noen av mine beste tjejer og jeg har en sommerplan full av badeturer og utenetter og pikniker og Roskilde og kjæresterier, neste uke skal jeg på Norwegian Wood og se Arcade Fire, jeg møter nye bra folk hele tiden, det finnes potensielle venner overalt, innføringsåret i Oslo er snart over og da skal jeg ta fatt på det ekte Oslo, the real deal, ha mer _tilstedeværelse_, falle inn i en hverdag og dermed kunne gå i dybden i stedet for å føle på det overflatiske med denne byen. Hurra.

A

Untitled
Typisk mandag morgen, sov litt for lenge, lot kaffen trakte imens jeg dusjet, spiste frokost på to minutter og løp ut døra. Nådde akkurat bussen, enset så vidt at snømengden ute hadde redusert seg drastisk, hørte på Foals imens jeg gikk mot psykologisk institutt, gikk så sakte så mulig så jeg kunne høre ferdig sangen før forelesningen startet, gikk inn i forelesningssalen, satte meg ned ved siden av noen studievenner, åpnet laptopen og sjekket studentweb. Og der sto eksamenskarakteren min, 20 studiepoeng i generell psykologi, tre dager forsinket, og det var en A. Herregud, så glad jeg er.

Let them talk because we’re dancing in this world alone



Jeg tok eksamen på nytt i går. Jeg sa det ikke høyt til så veldig mange, jeg orket ikke tanken på å måtte si det til alle igjen hvis det skulle gå galt denne gangen også. Skrev iallefall ikke noe om det her, jeg lot det heller være stille her en stund. I stedet for å redigere bilder leste jeg utviklingspsykologi, behaviorisme, personlighetsteorier, nerveimpulser, gestaltpsykologi, kognitiv nevrovitenskap, språktilegning og tanker. Sto opp tidlig, spiste frokosten min, gikk til Blindern på ti minutter og forsøkte å ikke tenke så mye. Satt på lesesalen, en tom lesesal, og leste til langt utpå kvelden. Gjentok det neste dag. Moren min ringte meg kvelden før og spurte om jeg var klar. Jeg sa jeg var usikker, og snakket om alt jeg følte jeg ikke hadde kontroll over. «Det går bedre med deg i morgen,» sa hun selvsikkert. «Jeg hører det på stemmen din.»Jeg fikk en mail rett før jeg dro hjem til Bergen for å feire jul, med tilbud om å ta eksamen på nytt. Det var en litt for høy strykeprosent og mange hadde klaget på de situasjonelle faktorene på eksamensdagen. Jeg vet ikke om det var en julegave, for det forpurret ganske mye av verdens lengste juleferie, jeg klarte ikke helt å gjøre noe annet enn lesning med god samvittighet, men først og fremst var det kanskje en ny sjanse. En sjanse som jeg var ytterst pessimistisk til men ja, måtte gripes.

Jeg møtte en medstudent som skulle ta eksamen på nytt, for å se om hun kunne få en bedre karakter. «Oj,» sa hun da jeg fortalte at jeg hadde trukket meg under forrige eksamen, «da må jo dette bety ganske mye for deg, eksamen i dag». Jeg nikket bare og så kom eksamensvakta og sa at alle måtte sette seg på plassene sine og vi fikk oppgavelisten og jeg satte i gang med å skrive og jeg var ikke redd eller oppspilt eller pessimistisk eller optimistisk. Jeg følte ingenting. Og nå husket jeg alle fagbegrepene – men ikke definisjonene, jeg var igjen ikke like god som jeg ønsket, men jeg lot det gå. Skrev 17 sider der minst 9 av dem var svada som skulle dekke over manglende konkret kunnskap og jeg klarte ikke å stresse over at det var svada en gang. «Da må jo dette bety ganske mye for deg,» jeg innså at dette faktisk ikke betød noe i det hele tatt. Dette var ikke min greie – jeg var dødsinteressert i psykologi men det ville aldri bli min greie. Leverte uten å ha noen formening om utfall, jeg visste bare at jeg hadde gjort det beste jeg kunne og det fikk være godt nok uansett hva resultatet ble. «Da må jo dette bety ganske mye for deg,» jeg innså at gode karakterer på en psykologieksamen aldri kunne bety halvparten så mye for meg som for mine medstudenter, jeg hadde latt meg psyke ut før forrige eksamen fordi jeg hadde blitt besatt av å imitere ambisiøsiteten til de jeg studerte med, de som skulle søke seg inn på profesjon, ta bachelor, ta master, ta doktorgrad, søke seg inn på medisin, men jeg hadde glemt at jeg ikke var en av dem, jeg hadde skammet meg da jeg trakk meg fra eksamen fordi jeg ikke klarte å være som dem, men jeg hadde glemt at jeg ikke ønsket meg det samme som dem.

Så da passet det kanskje at et av de to psykologiemnene jeg skulle ta dette semesteret ble fylt opp før jeg fikk det for meg å melde meg opp, så jeg ikke kan gå videre med en psykologibachelor uansett. Jeg tar et emne i norsk litteratur i stedet, i løpet av våren skal jeg lese Bjørnson, Hamsun, Skram, Vesaas, alle forfatterne jeg har tenkt at jeg burde lese men ikke helt fått meg til å gjøre. Og det kan være at jeg fucker opp alt dette semesteret også, men jeg vet at jeg skal gjøre andre ting neste år. Neste uke drar jeg til København og i fire dager skal jeg gå i gatelangs i byen jeg til tider savner så mye at det svir, jeg skal sitte på de gamle favorittkaféene mine og skrive på den nye laptopen min, jeg skal ta bilder av flere fine fjes, jeg skal drikke billig vin kjøpt på Netto, jeg skal kjøpe secondhandklær i løsvekt fra favorittgjenbruksbutikken på Vesterbro, jeg skal gå rundt Søerne, jeg skal se om jeg finner sykkelen min gjen, jeg skal være i min egentlige hjemby en liten tur. Og jeg skal blogge mer. Mye mer. 2014 blir bra.

I disse dager

Kitchen selfieBlackbirdBlackbirdOsloKristina
Jeg fikk ikke helt til å være flink pike på eksamen i generell psykologi. Jeg sto opp med feil bein og hodet bare svartnet, stoppet når jeg satt der og skulle vise hva jeg hadde lært. Kjente tårene presse på da jeg innså at jeg kun klarte å skrive to av seks obligatoriske oppgaver, innså at det ikke gikk da det var 40 minutter igjen og jeg hadde fire utkast på fire oppgaver jeg hadde fullstendig blackout på. Gikk til eksamensvakten og skrev under på et skjema, pakket tingene mine og gikk fort, gikk omveier ut av tennishallen vi hadde eksamen i for å unngå å møte noen av studievennene mine, prøvde å holde masken imens jeg ventet på t-banen men tårene bare rant og rant. Et halvt års lesning og jeg klarte ikke eksamen en gang. Jeg tror aldri jeg har hatet meg selv så mye som på mandag.

Det hjelper litt å ha en som stryker deg ekstra mye over ryggen og passer på at du ikke er alt for trist resten av dagen etter at du har trukket deg fra eksamen, som kjøper smågodt til deg og etterligner kroppsholdningen din for å vise deg hvor knust du ser ut, når dere går nedover gata og du er fortørnet i tankene om at du er dum og mislykket og ikke bra nok for høyere utdanning. Det hjelper litt å ha en mamma og pappa som ringer deg to ganger for dagen for å sjekke at du er okay i etterkant og minner deg på at du bare er 20 år og at dette bare er en parantes av livet ditt og at masse flinke folk har strøket på eksamen før deg. Det hjelper litt å ha omtenksomme venner som ikke syns du er så dum som du selv skal ha det til, venner du kan drikke kaffe med i flere timer og sier at du kommer til å kicke ass på andre forsøk neste semester. Det hjelper litt å snakke med en forståelsesfull rådgiver som forteller deg at han selv måtte ha to forsøk for å klare den eksamenen når han tok den. Det hjelper litt å løpe så fort du kan på en tredemølle, å trene forskjellige muskelgrupper og kjenne energi bli brukt til noe som er godt for kroppen. Det hjelper litt å besøke Deichmanske for første gang, skaffe seg et lånekort og låne masse bøker du har hatt lyst til å lese i hele høst, kanelsnurrene fra Baker Hansen, seriemaraton med Homeland og New Girl og når det plutselig er 13 grader i Oslo. Det hjelper litt å finne drømmepologenseren til 40 kr på UFF. Det hjelper litt å kle seg ut til en fødselsdag med 50-tallstema, og ha en flaske rødvin med seg. Jeg tar små babysteps, jeg har en kjempelang juleferie, og neste år skal jeg ta igjen alt jeg ikke fikk til i 2013. Det skal gå bra.

Etter eksamen

rainy day

Etter eksamen vil jeg:
Skrive ferdig den novellen jeg begynte på i København i vår, den som kom ut av intet og som var uferdig da jeg viste den frem, som opptar tankene mine mer og mer siden det ble høst, som jeg skriver notater til i margen på skrivebøkene mine som ellers er fylt med psykologieksamensangst.
Ta et fly til Paris og besøke Karla, som nå bor der. (Kan jo drømme)
Løpe hver morgen på det treningssenteret jeg har fått en måneds trening i gave av en sprek person.
Stupe ut i et svømmebasseng, sitte i en badstue, ha vått hår som frosser til når jeg går ut i kulda.
Lære meg å lage cortado hjemme på mitt eget kjøkken.
Bli til en av de jentene som har lest Helle Helle og Kjersti Annesdatter Skomsvold, ikke bare tenke at jeg skal gjøre det en gang.
Utforske Oslo sånn som jeg ikke har funnet tid til tidligere i høst.
Ta bilder. Brainstorme ideer for meg selv.
Se «Blå er den varmeste fargen» på kino og håpe den er like vakker som jeg tror og som alle sier at den er.
Danse. Drikke øl. Skrive enda mer. Danse enda mer.

Om mindre enn to uker har jeg hatt eksamen i «innføring til generell psykologi», om mindre enn tre uker er jeg ferdig med alle eksamenene for året. Jeg skal få låne en gammel laptop av J, jeg får snart skrive og redigere bilder igjen. Jeg omgir meg med bra folk, og neste uke skal jeg gå i dekning, isolere meg på lesesalen, ha med ekstreme nistepakker som gjør at jeg kan være der typ 10-22, stuffe hodet mitt fullt av psykologi og håpe at noe av det fester seg. Spise sove lese. Vi sees på den andre siden.

Follow and Like: