De siste dagene, de siste årene


(Vilde Tuv, i går, like fint som jeg tenkte det kom til å være)

Øya + meg, det er historien om en tenåringsjente som ville gjøre det som hun så andre folk gjøre, som dro til Oslo sommeren før hun begynte på videregående og tok trikken til Middelalderparken med sin daværende bestevenninne, med nøye planlagte antrekk, blant annet en t-skjorte som hennes mor noen uker senere kom til å ta fra henne fordi den var for drøy. Det er historien om å jobbe som frivillig i en hamburgerbod som 17-åring og å bli forelska i gutten som sa at han skulle se etter henne på John Olav Nilsen & Gjengen, historien om å stå med et glass med pepsi max på konserter fordi man fremdeles var for ung, historien om å komme tilbake som 18-åring og drikke hvitvin fordi man enda ikke hadde lært seg å like øl, historien om alle konsertene man droppet fordi vennene skulle et annet sted, om å droppe Explosions In The Sky fordi alle vennene skulle se Kaizers (jeg tror dette er den største grunnen til at jeg siden aldri har klart å høre på Kaizers, tenk at jeg droppet Explosions In The Sky for et band som det året, 2011, spilte sikkert 168 konserter i Norge). Det er historien om å være der uka før jeg flyttet til København, som 19-åring, med en noen måneder gammel kjærlighetssorg fra en by jeg snart skulle flytte fra og ikke komme tilbake til, en kjærlighetssorg som vrengte seg og lukket seg til First Aid Kit og Bon Iver, historien om å oppdage Best Coast/sine egne tanker, «tror dåkker på kjærligheden?» ropte Susanne Sundfør i et hamskifte av en konsert, hvor hun danset som Britney, JAA ropte de rundt meg og NEI brølte jeg, og det er historien om å være 20, å nettopp ha flyttet til Oslo, om å revurdere det jeg svarte Susanne Sundfør året før, å gå alene på Øya en hel dag, å kun ha selskap når han som jeg enda ikke var helt sammen med hadde fri fra Øya-jobben sin, å nikke til Disclosure, grine til James Blake og Beach House og historien om skepsismen til at Øya i Middelalderparken skulle opphøre, kanskje i et par år, eller kanskje for godt. Det er historien om å dra på Øya/Tøya og bo i Oslo og jobbe en fin frivilligjobb, å møte venner og å forville seg vekk fra dem igjen, overpriset øl og Taco Republica-kanapeer til 100 kr, å se mindre konserter enn man burde, å se andre konserter enn man burde, men at det likevel går greit, man har noen å lene seg mot, noen å kysse, og hvert år tenker jeg «hvorfor i helvete er jeg her, egentlig?», for Øya er alltid litt antiklimaks, det er alltid mye kulere i hodet mitt enn i virkeligheten, men jeg kommer tilbake, hvert år, og jeg kommer sikkert tilbake igjen neste år, jeg tenker sikkert det samme igjen da, og så kommer jeg tilbake året etter det igjen og året etter det igjen også.

4. august

Me in my roomMe in my roomMe in my room
Jeg er i Oslo igjen. Jeg jobber nesten hver dag i tre uker, erstatter den ene eukalyptusplanten som døde imens jeg var på ferie med en yuccapalme og en echeveria og to grønnplanter til og et lite ficus ginseng-tre, har som halvårsmål å få det mintgrønne rommet til å se ut som en jungel, en gammel dame jeg selger en begonia til spør om jeg kommer fra Sunnmøre, jeg redigerer bilder fra resten av Tyskland, jeg sover til lydene av folk som er på vei hjem fra byen, de går alltid gjennom gata vinduet mitt vender mot. Studentbyen jeg bor i har begynt å svirre igjen. Det er tropevarmt en stund og jeg bader iallefall annenhver dag og spiser is iallefall hver dag, og nesten alle vennene mine er på ferie, kjæresten drar på ferie, jeg hører på Tusvik & Tønne imens jeg går gatelangs og ler for meg selv. Det er fremdeles ikke internett i hybelen og jeg låner høye stabeler med dvder og bøker, leser meg gjennom Siri Hustvedts «Sommeren uten menn», ser meg gjennom første sesong av The Wire, av de svære HBO-seriemursteinene er det The Wire og Sopranos jeg har igjen. Jeg tar The Wire denne høsten, også tar jeg Sopranos til våren. Drar til Kulturhuset og blir der i flere timer fordi det regner. Planlegger prosjekter for høsten. Puster, lever.

Den siste dagen av interrailturen hadde jeg noen timer i København før jeg skulle ta flyet til Oslo. «Nå er det et år siden jeg flyttet,» tenkte jeg imens jeg gikk bortover Skindersgate, jeg hadde tre timer på meg og gadd ikke å dra til Vesterbro eller Nørrebro, gadd ike å drifte rundt der, så jeg fløt med turistene i Indre By, kjøpte en kjole på Urban Outfitters og spiste en salat på et sted i Studiestrædet. Tiden fløy og jeg gjorde ikke noe av det som jeg hadde planlagt. Spiste frozen yoghurt imens jeg gikk langs kanalen v/ Christiansborg. Så hentet jeg bagasjen min på Hovedbanegården, tok toget til Kastrup og fløy hjem. Det er et år siden jeg flyttet derfra og slik har det blitt nå.

«Jeg kjenner fremdeles denne byen, har den fremdeles i lomma, om jeg så må sjekke lommene mine hele tiden for å forsikre meg om at ingenting har falt ut eller blitt tatt fra meg,» skrev jeg etter at jeg og J var der i april, og nå imens jeg går der, i juli, må jeg innse at byen har falt ut av lommen min og blitt plukket opp av noen andre, det er noen andre som har København i sin hule hånd nå, byen tilhører ikke helt meg lenger, den tilhører de som ble og de som flyttet dit da jeg dro og alle som puster og lever der og som har nøklene til en leilighet og en sykkel i bakgården, og jeg innser at det får være okay, at jeg kjenner byen men ikke er en beboer av den lenger, at jeg nå bor i Oslo, at så å si alt jeg trodde jeg hadde har blitt byttet ut med noe annet, for selv om det jeg har i Oslo er annerledes enn hva jeg hadde i Kbh er det faktisk, på mange måter, så uendelig mye mer. Nå begynner jeg på en bachelorgrad i midtøstenstudier med arabisk som rundt 50 begynner på og bare typ 8 stykker fullfører og det skremmer livet av meg, men om jeg gjør dette med alt jeg kan gi det, kan det ta meg til kroker av verden jeg for tre år siden aldri ville tenkt på å besøke, jeg har vært sammen med J i snart et år (herregud), de jeg omgås med på Blindern og kafeer og drar ut med i helgen er for det meste andre enn de jeg holdt nærmest for et år siden. Og jeg overlever. Tjueåra er tragifantastisk nok som det er. Embrace it. 

Så jeg ser fremover nå, dropper nostalgien og lengselen tilbake til en tilstand som ikke eksisterer lenger. Jeg er i Oslo, dette er byen min nå, snart er det Øya, jeg skal jobbe;  to dager skal jeg gå rundt og gi kaffe og sjokolade til andre frivillige, og når jeg er fri skal jeg se Queens Of The Stone Age, Thomas Dybdahl, The National, Vilde Tuv, Todd Terje, Omar Souleyman, Kråkesølv, Emilie Nicolas, Bombino, Aurora Aksnes, skal drikke overpriset øl med et par venner eller mutters alene (jeg ender alltid opp alene på Øya), og for første gang skal jeg gå hjem til meg selv, jeg skal ikke rekke et tog eller kræsje hos noen som vil hjem før meg. Neste uke begynner jeg på et nytt studie, jeg skal rølpe meg gjennom en ny fadderuke, selv om jeg kjenner Blindern, selv om jeg allerede har vært der i et år, og så skal jeg troppe opp på Blindern hver morgen og lære meg et nytt språk. J kommer hjem i kveld, om noen uker skal jeg til Bergen. Høsten kan bare komme.

RF14

Staring into space/roskildefregner/en dag igjen og jeg gleder meg allerede til 2015Cyril Hahn ✨
Jeg er på Roskilde og det er siste dagen og jeg er helt ør og mørbanket og tilfreds med livet. Jeg har mørkebrune fregner, floker i håret og alle t-skjortene mine har flekker.

Vi bor på L fordi vi er roskildejomfruer som ikke vet bedre og som kom alt for sent til innslippen/ikke visste at man måtte løpe, jeg og J og Alice og Charlotta, den lille minicampen, vi bor ved siden av typ 20 17-årige gutter fra Odense, alle på L er under 18, når jeg møter Københavnvennene mine (som alle selvsagt bor på C) hever de øyenbryna når jeg sier at det er der vi bor, på L, den sosialt stigmatiserte tenåringscampen som utelukkende spiller dubstep og dansk dårlig listepop. Men vi har det sykt fett for det. Vi danser til Kevin Lyttle og Jason Derulo og blir for fulle til å måtte behøve å understreke en ironisk distanse. Vi har ikke et partytelt og flere av campingstolene våre blir stjålet men vi har det alltid mer gøy enn de 20 naboene våre, ølbrettene våre blir varme etter et par timer men vi blir brisne nok for det, vi står alltid langt bak på konsertene men danser som om vi skulle vært helt fremst, vi tviholder på alle svensker og nordmenn vi møter denne uka, især de som også har forvillet seg til feil kant av festivalområdet, vi spiser fancy lunsj i Roskilde By når det föles som om vi kommer til å dø av slitet, vi drikker white russians og mojitos og strawberry daiquiris hver natt og drar ikke tilbake til teltet för det blir lyst.

(Det eneste jeg har visst om Roskilde er det jeg har blitt fortalt av andre. Det jeg har lest. Det jeg har lest og blitt fortalt har vært historier fra West, historier fra C, historier fra camper med en sammensveiset kompisgjeng på 30 stk, historier fra folk som ikke har alkoholtoleransen til en tiåring (noe jeg fikk urimelig fort etter at jeg flyttet til Norge igjen), historier fra folk som aldri sover, selektive anektdoter fra roskildeguruer som har elska det så mye at alt annet ikke har spilt noen rolle.)

Vi våkner småsvette og bakfulle i teltet hver morgen. Jeg stikker hodet ut, sier «Charlotta» eller «Alice» og får bekreftelse på at de også ligger i teltet sitt, like småsvette og bakfulle, vi dør litt i campingstolene våre og fyller ut hva som hendte siden vi mista hverandre på natten, slik vi mister hverandre hver natt, vi henter vann, vi går til festivalområdet og spiser frokost, ligger og leser festivalavisen, leser høyt for hverandre, kjøper smoothies og kaffe og sjekker halvveis ut en konsert, spiser lunsj, dropper konserter vi egentlig burde se, drikker øl i campen, snakker i det uendelige, ler i det uendelige, drar på kveldskonsertene, de store på Orange, mister hverandre, etter en uke er jeg den eneste som står igjen med en brukbar mobiltelefon, loker rundt alene, skåler med tilfeldig forbipasserende, bruker opp alt 3G-nettet jeg får utenlands om dagen, vi finner hverandre til sist

Jeg möter ikke på så mange bekjente som jeg skulle trodd, Roskilde har 135 000 besøkende gjester i år, det er ganske så himla mye, det er en relativt stor skandinavisk by, det er som et eget land, alle har sagt det og det er fordi det er helt sant, alle blir mer primitive, vi er skitnere, frekkere, surere, gladere, mer gira, det er et avbrekk fra sivilisasjonen, sånn ca, man er slik en uke i året og deretter i mye mindre grad.

Vi ser Emilie Nicolas, vi ser Mont Oliver, vi ser Outkast, vi ser Lykke Li, vi ser The Rolling Stones, vi ser Bastille, vi ser Dilated Peoples, vi ser Haim, vi ser Cyril hahn, vi ser Trentemöller, vi ser Omar Souleyman, vi ser Icona Pop, vi ser Arctic Monkeys, vi ser Major Lazer, vi ser Skambankt, vi ser så himla mye kult, da jeg var 14 lengta jeg etter å bli voksen og bruke somrene mine på festivaler, nå er jeg 21 og det er like digg som jeg kunne forestille meg.

Drake skulle avslutte hele festivalen i dag men han har avlyst, og det har knust hjertet mitt. Den eneste jeg har blitt Belieber-esque over siden jeg var 14 og var intenst forelska i forskjellige frontfigurer i ymse rockeband.

(Jeg har tilgang til backstage og mediaområdet, jeg bruker det nesten aldri, jeg syns ikke helt jeg hører til, jeg er jo bare en blogger som ikke skal skrive konsertanmeldelser en gang, jeg sitter på pressesenteret og venter på at en eller annen person in charge skal komme bort og si «hvem faen er du og hva gjør du her?» men det har forelöpig ikke hendt. Jeg har heller ikke møtt noen av bandene eller artistene (så riktignok de to forhenværende medlemmene av Pussy Riot som var på festivaken for å holde foredrag, og ble sykt starstruck) – det virker litt blærete å forlate vennene mine for å dra på en hvileløs, sannsynligvis mislykket jakt etter Alex Turner eller Haim)

Vi knekker opp alle glowsticksene vi har og danser på en camp som bare spiller dansk hiphop en natt, det går så hardt for seg at jeg må trille J rundt i en rullestol langs de tomme gangene på Roskilde Sygehus noen timer senere, legen bare ser på oss og ler når vi kommer inn, skjønner hva som har hendt, fikser det, sender oss tilbake når sola har stått opp, vi går gjennom L klokken syv om morgenen og det er ennå noen som spiller dubstep, denne festivalen sover aldri. Vi har lært oss å sove gjennom alt.

Jeg er på Roskilde med noen av de beste folka jeg vet om selv om jeg skulle ønske vi var så uendelig mange fler sammen, vi snakker om Roskilde i år som en slags studietur så vi lärer hva vi skal gjøre bedre til neste år, som J sa det: «Roskilde er et syv dagers langt helvete som en ikke kunne värt foruten,» jeg har vært drittlei og samtidig ønsket at det aldri skal ta slutt. I morgen sitter jeg på et tog til Berlin og så skal jeg prøve å finne en eller annen stillhet. Hele verden har dundret rundt i syv dager nå og jeg vet ikke om jeg kommer til å skjönne hvor altoppslukende denne festivalen har vært før når jeg legger meg i morgen kveld. Roskilde, du er en deilig hunk og jeg kommer tilbake neste år, litt mer forberedt og enda mer peppet på deg.

Tusen takk til Music Export Denmark for å ha invitert meg hit. Helt vildt. Verdens beste sommerleir.

Regn

moi
Det styrtregner i Oslo, jeg står opp i J sin leilighet noen timer etter at han har dratt på jobb, lager frokost og tar med meg tingene mine til Supreme Roastworks, det er fullt der, jeg har aldri drukket kaffe der for det har alltid vært fullt, jeg går videre til Kaffebrenneriet og etter å ha rigget meg til med laptop og kaffe oppdager jeg at de ikke har wifi, internettet mitt har vært dødt siden jeg kom hjem fra Stockholm (ikke at det burde forundre meg at wifiet mitt dør en uventet og mystisk død når jeg kaller det for Laura Palmer) det begynner å strømme inn med videregåendeelever som har friminutt og jeg pakker ned tingene mine igjen, går noen runder rundt på Løkka og drikker opp kaffen min, går inn på Tea Lounge og bestiller ny kaffe, setter meg ned i en rød fløyelssofa og redigerer bilder fra Stockholm imens de spiller bossanova-coverlåter av Bob Marley og Phil Collins, får stadig beskjed om at datamaskinen har for lite minne og ikke kan lagre bildene, så jeg skal vise dere Stockholm en annen gang, men det var fantastisk og jeg har allerede planlagt å dra tilbake dit før det blir høst igjen.

Det styrtregner i Oslo og alle jeg kjenner ser ut til å kommet inn på Westerdals eller en eller annen kunstskole eller skal begynne på universitet i Storbritannia eller pakker en sekk og forsvinner til Sør-øst-Asia for resten av livet eller bare er fullstendig tilfreds og tilstede i hva de skal gjøre de neste årene. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med de neste to-tre årene nå som årsenheten i psykologi er over, jeg føler jeg burde gjøre noe produktivt med tjueåra mine, lære meg et språk eller ta opp realfag og matte og alt det der,  jeg sier til folk at jeg tenker på å studere midtøstenstudier med arabisk til høsten og tester reaksjonene deres, det er alt fra «Wææ, det er jo dødskult!!!» til «Arabisk? Jeg har hørt at det er ganske intensivt» til «….      …..   ,   ….. vel, folk studerer jo mye sært,» til «DET kan jeg ikke se for meg at du passer til i det hele tatt,» så sier jeg at jeg har ni andre studier på lista på samordna opptak og egentlig ikke aner hva jeg skal ha øverst og at jeg skal tenke over det i hele juni, jeg går lange runder med meg selv hver dag angående fremtidig utdanning og kommer ingen vei, noen twitret en gang «jeg vil sove i tre år og våkne opp med en bachelorgrad, en jobb og en leilighet» og jeg kunne ikke vært mer enig. Jeg vet ikke om jeg vil studere arabisk fordi det er milevis unna det jeg har gjort i år, eller om det er fordi jeg er for feig til å satse på studier a la nordisk/litteraturvitenskap/tekst og skribent/fotoskoler siden everyone & their mother gjør det for tida og jeg ikke eier networkingskills eller evnen til å engasjere meg i studentorganisasjoner, men jeg har en femårsplan som inkluderer et studium jeg ikke kan søke på før jeg har tilstrekkelig med alderspoeng og ekstrapoeng fra tidligere studier og inntil da har jeg to-tre år som er blanke,  jeg har allerede begynt å rable litt i hjørnene på de, tør ikke helt å definere dem ennå, hva de skal bestå av, hvor jeg skal være, hvem jeg skal te meg som i mellomtiden.

Det styrtregner i Oslo og jeg har det egentlig ganske så himla bra akkurat nå, jeg har vært i Stockholm en helg og drukket alt for mye prosecco og vært med noen av mine beste tjejer og jeg har en sommerplan full av badeturer og utenetter og pikniker og Roskilde og kjæresterier, neste uke skal jeg på Norwegian Wood og se Arcade Fire, jeg møter nye bra folk hele tiden, det finnes potensielle venner overalt, innføringsåret i Oslo er snart over og da skal jeg ta fatt på det ekte Oslo, the real deal, ha mer _tilstedeværelse_, falle inn i en hverdag og dermed kunne gå i dybden i stedet for å føle på det overflatiske med denne byen. Hurra.

«Leser til eksamen»


Sover til klokken 11:57
Ser på Me And You And Everyone We Know for andre gang
Bruker mye tid på å ønske at jeg var mer som Miranda July
Fargeorganiserer kleskplaggene mine
Bestiller flybilletter til Stockholm neste uke
Vanner eukalyptusplanten min, leser blogger, setter på kaffetrakteren
Hører mer eller mindre utelukkende på guilty pleasures på Spotify
Leser hele biografien til usannsynlige kjendiser på Wikipedia
(Her snakker vi… James McAvoy, Larry David, niesa til Sofia Coppola)
Tenker litt på Durkheim og Weber og Marx og Parsons men kanskje ikke nok
Syriner over hele Oslo, det eneste jeg vil er å ta meg en bukett, men hvor(?)
Jeg spurte mamma på 17. mai om hvor frekt det var å klippe grener av en busk
«Hvis det er fra en privat hage er det veldig uforskammet,» sa hun
«Hvis du tar dem fra en offentlig park er det også ganske upassende
Men om du gjør det midt på natta er det kanskje færre som ser deg
og da er det bare litt i gråsonen men herregud, gjør det»
(Jeg var en skikkelig goody-2-shoes da jeg var liten, you don’t say)
Når jeg blir skikkelig frustrert over dette eksamensvakuumet
jeg har befunnet meg i de siste fire ukene, går jeg inn på
Roskilde-nettsiden og ser hvor mange dager det er igjen
Jeg planlegger ting med venner de neste ukene som kommer
Snakker om bading og frozen yoghurt og de nettene det er så varmt
ute, at en ikke en gang behøver en tynn jakke over skuldrene
Da virker ikke sommeren så langt unna
Om 24 timer har jeg sommerferie, inntil da «leser jeg til eksamen»
Og tenker over at jeg tross alt fullfører det jeg har startet
Uansett hvor halvhjertet det måtte bli til sist

Anno mars 2014

☁️
Kjøper påskeliljer som er for korte til den eneste vasen jeg har
Pakker ned de unnværlige tingene mine i poser og bager
Legger dem hos de som bor nærmere der jeg skal flytte nå
Prøver å komprimere livet mitt ned til én taxitur Ullevål – St. Hanshaugen
Sover i min egen seng kanskje to ganger i uka, det er ikke hjemme for meg
Dette funkishuset fungerer som et lager for eiendelene mine, ikke noe annet
Jeg skal dele bad og kjøkken med en annen person som jeg ikke aner hvem er
I natt drømte jeg at det var en skikkelig kjip jente som ikke likte meg
Andre ganger bekymrer jeg meg for at det er en creepy voldtektsmann
Eller en som kommer til å smugstjele maten fra kjøleskapshyllen min
eller den dyre sjampoen min eller en som aldri tar oppvasken
Mest sannsynlig er det et normalt menneske som også studerer
Har studie-identitetskriser hver mandag og torsdag, tenker på bachelorgrader
og backpackingturer og byer og land og opptaksprøver, vil jeg noen gang
studere noe som har en definitiv nytteverdi/har jeg egentlig lyst til det
Drikker vin med pappa som har spilt konsert i Oslo, forteller han nyheter
og bachelorfunderinger og om mitt nye pseudovoksne strukturerte liv
Med sparekontoer og medlemskap i fagorganisasjon og innboforsikring
og månedslønner og ferieplaner og jerntilskudd hver morgen
Trekker meg gradvis ut av tilstanden jeg hadde rundt juletider
Hører på debutalbumet til Vampire Weekend, har ikke hørt på det siden 2008
Gjenoppdager gamle favorittsanger, har gjort det en del de siste ukene
Kjøper den dyreste kaffen to-go på Kaffebrenneret fordi jeg har råd
Vi ser på den nye gata mi og det nye huset jeg skal bo i, fra utsiden
Det står et sykkelstativ utenfor, jeg skal kjøpe en ny sykkel denne våren,
sykkelen min i København ble stjålet i høst, jeg lurer på hvor den er nå
Jeg håper noen sykler på den hver dag, det er det eneste
Det regner, vi går til Løkka igjen, ser serier resten av kvelden
Vi er kjærester hver ukedag men spesielt på søndager
Nå er det femten dager til jeg flytter, come at me Oslo
Vis meg alt du har, lær meg å hateelske deg som de andre gjør

(Anno mars 2013)

Januar/Februar

antique bottlesUntitled
Melder meg av litteraturemnet jeg har gledet meg sånn til fordi jeg har fått plass på forskningsmetodeemnet jeg egentlig skulle ta. Leser om statistikk og diagrammer i stedet for å lese Kielland og Skram. Dagdrømmer om kaktusene jeg skal ha i vinduskarmen på det nye rommet mitt når jeg flytter inn dit. Deltar på et kurs som skal lære meg bedre studieteknikker. Kommer en time for sent på en byttekveld der alle de fineste plaggene er tatt, spiser gulrotkake, snakker bare med de jeg kjenner og drar hjem igjen med noen gensere jeg prøver å lære meg å like. Tar t-banen til feil sted og kommer en halvtime for sent men de ringer meg likevel dagen etterpå og spør om jeg vil jobbe som blomsterpike hos dem to-tre dager i uka. Møter de mest uventede bekjentskapene fra forskjellige livsepoker på usannsynlige steder, på t-banen, de er på samme exfacseminar, de står på andre siden av et stativ i en klesbutikk. Synger Love On Top av Beyonce i et neonlysende karaokerom på fødselsdagen til Regine. Lager bare vegetarisk mat hjemme og føler meg friskere og friskere. Ser filmer istedet for serier om kveldene. Klemmer venner jeg ikke har sett siden jeg bodde i København. Løper litt på en tredemølle. Drikker for mye vin på en fest hvor jeg ikke kjenner så mange og han henter meg og tar meg med hjem og er der til jeg sovner. Venter på eksamensresultatene og de kommer ikke på dagen det sto de skulle komme og de har ennå ikke kommet og jeg er livredd for at noe har skjedd, men en venninne fortalte at det en gang tok en ekstra uke før hennes resultater kom, og da må jeg bare tro på at alt er i orden.

St. Hanshaugen

LieblingMe
Det er søndag ettermiddag og jeg og J sitter på Liebling, dypt konsentrert foran en laptop og en tom kaffekopp og et halvfylt ølglass, vi diskuterer setninger og ord med hverandre, han sier at jeg må gi faen i å skrive så formelt hele tiden og jeg klamrer meg fast til ordene jeg har skrevet som ikke en gang er skjønnlitterære, oppgitt over at jeg kan føle et slikt eierskap over noe så kjedelig og tørt som de tre prosjektene jeg har mentalt utsatt i evigheter men nå frivillig tvunget til å fullføre. Jeg freser usaklige svar tilbake til den konstruktive kritikken han gir og fyren som venter på en kaffe foran disken snur seg et sekund for å se på oss og jeg tar meg selv i å være en kjip og sta og frustrert person som ikke takler å gjøre praktiske strukturerte handlinger. Jeg har titusenvis av ideer og ønsker men en sterk fobi mot prosesser som må til for å få en forandring, jeg hater å sende mailer til folk eller ringe dem for å spørre om noe eller møte opp for å spørre om noe, jeg har en fobi mot å møte opp steder, jeg føler meg bare utilstrekkelig når jeg bryr meg om noe og ikke får det til umiddelbart, når jeg søker på jobber og aldri får svar, når jeg møter opp et sted og de sier jeg er nødt til å ringe, når jeg ringer et sted og de sier at jeg er nødt til å møte opp.

En venninne og jeg drakk øl på Café Tamara lørdag kveld, en venninne som også er fra Bergen, og vi snakket om det samme samtaleemnet som alle innflyttere til Oslo snakker om, det at det virkelig tar tid å tilvenne seg Oslo, eller for Oslo å tilvenne seg en, Oslofolka jeg kjenner sier det tar et halvt år eller et år, J sier at jeg må oppleve våren og sommeren i Oslo før det kommer til å tikke inn, jeg må feire 17. mai og tusle rundt på Musikkens Dag og bade noen ganger før det skjer, jeg har opplevd en sensommer da jeg ikke følte at jeg bodde i Oslo ennå, jeg har opplevd en høst og en vinter, men det har ikke vært en åpenbaring om Oslo, det har ikke akkurat vært en Joachim Trier-film eller de duse oslojentebloggene jeg har lest siden jeg var 15, «jeg har nesten ikke lagt noe merke til at jeg har bodd i Oslo dette halvåret, jeg kunne bodd i hvilken som helst by i Norge og det hadde vært akkurat det samme» sier jeg til venninna mi og det er sant. Jeg har bodd på Ullevål, gått på forelesningene mine, tatt en kaffe med venninner på ymse kafeer, kanskje drukket vin noen kvelder, tilbrakt uhorvelig mye tid med J som nå er min kjæreste, og aldri helt følt at jeg har bodd i det Oslo som alle har snakket så mye om før jeg flyttet hit. Jeg bor utenfor Ring 3. Jeg har ikke syklet siden jeg bodde i København. Jeg har ennå ikke danset på Blå og blitt skuffa.

Laptopen går tom for strøm og vi går hjem til J igjen og jeg sitter i stua med laptopen i fanget og sjonglerer ordene mellom hverandre, til sist har jeg søkt på to jobber, til sist fisker jeg tilsammen bitene og sender en oppsigelse til utleieren, signerer leiekontrakten på det nye stedet og sender den dit den skal, jeg roper til J som er i et av de andre rommene at jeg flytter til St. Hanshaugen i april, at nå skjer det. «Jeg flytter til St. Hanshaugen i april» er den fineste setningen jeg har sagt i år og den er helt sann, jeg flytter fra Ullevål til St. Hanshaugen, jeg fikk en mail på fredag om at det var et ledig rom til meg og jeg bestemte meg på lørdag, jeg har ikke en gang jaget Oslofølelsen fordi jeg ikke har merket et teft av den der jeg har bodd nå, men i april pakker jeg ned noen esker med bøker og kaffekopper og klær og det kommer til å være varmere i været og det kommer til å være grønne skudd på trærne og jeg kommer til å flytte til St. Hanshaugen, et lite stykke nærmere det Oslo jeg har forestilt meg men ikke funnet, jeg flytter til St. Hanshaugen, jeg har et semester igjen av dette psykologistudiet og om bare to-tre måneder er det grønne skudd på trærne igjen.

I’d rather cry in Copenhagen

Botanisk haveKbhBotanisk have84
Jeg tok bussen i hele natt og nå er jeg i København. Det regner i København men jeg bryr meg ikke, det kan regne så mye det vil men jeg er i København, det kan bli helt forjævligt men jeg er i København, jeg ankom kl 7, låste bagen min inn på en depositbox på Hovedbanegården, gikk ut, forbi Tivoli, hørte to stykker ønske hverandre god morgen på en så hyggelig måte som bare dansker kan, ventet ved lyskrysset før Rådhusplassen, kikket på syklistene ved min venstre skulder, for et halvt år siden var jeg en av dem, jeg syklet fra Vesterbro til Frederikholms Kanal hver dag, jeg går over, går gjennom Strøget, opp langs Larsbjørnstræde, svinger innom en av de kafeene jeg aldri fant tid til å prøve da jeg bodde her, Next Door Café, baristaen er tatovert og piercet og amerikansk og snakker med de foran meg i køen om hvordan han ikke liker å komme tilbake til København etter reiser fordi alle er mye mer hyggelige i andre land, sett slik, tenker jeg, jeg husker de danske vennene mine sa det samme til meg, og jeg tenkte at de ikke visste hvor heldige de var, nå bor jeg i Oslo og det er fint men København slår alt, alltid. Jeg bestiller en americano og en vegetarsandwich, alt i Danmark er rugbasert og økologisk, de kommer bort til bordet med det med nesten en gang og det koster knapt 60 kr. Jeg hører på Best Coast og leser nettmagasiner imens jeg spiser morgenmaden min. Folk begynner å flomme inn på kafeen. De drikker kaffen sin stående fordi det ikke er flere ledige bord, og alle snakker med hverandre og det kunne aldri skjedd i Oslo. Om en time skal jeg bort til Nikolai hvor jeg skal bo de første dagene av oppholdet. Inntil da sitter jeg på kafeen og skriver. Jeg gjør det nesten aldri i Oslo og jeg vet ikke hvorfor. I Oslo har jeg studier og studentøkonomi og en kjæreste og venner som er like blakke som meg og et kollektivrom med en alt for myk seng og et treningssentermedlemskap og NRK Nett-TV. I København er det noe annet, jeg lærte meg å være alene i denne byen uten å lete etter ytre distraksjoner, jeg fant tankene mine og prøvde å kikke inn og skrive dem ned i stedet for å la dem flyte forbi, jeg har alle gatene mine, gatene som er fylt av historier fra et år som var ganske game changing, jeg har det mentale registeret over hvor jeg skal gå når jeg ønsker meg det og det og det. Og selvsagt er ikke København en utopi, det er ingen steder som er perfekte, men jeg elsker virkelig denne byen. Denne byen ble min store kjærlighet da jeg flyttet hit, og jeg tror ikke helt det noen gang går vekk. Selv om jeg ikke bor her mer, og ikke vet om eller når det kommer til å skje igjen. København er ikke en utopi, definitivt ikke, men litt som «Money can’t buy you happiness but I’d rather cry in a Ferrari», «I’d rather cry in Copenhagen.» Ikke at jeg kommer til å grine noe særlig i dag. Med mindre vi snakker om den danske betydningen av ordet. I dag skal jeg ta masse bilder, hilse på et par venner og kjøpe nye sko. Og kanskje danse om natten. Blir fint.

Let them talk because we’re dancing in this world alone



Jeg tok eksamen på nytt i går. Jeg sa det ikke høyt til så veldig mange, jeg orket ikke tanken på å måtte si det til alle igjen hvis det skulle gå galt denne gangen også. Skrev iallefall ikke noe om det her, jeg lot det heller være stille her en stund. I stedet for å redigere bilder leste jeg utviklingspsykologi, behaviorisme, personlighetsteorier, nerveimpulser, gestaltpsykologi, kognitiv nevrovitenskap, språktilegning og tanker. Sto opp tidlig, spiste frokosten min, gikk til Blindern på ti minutter og forsøkte å ikke tenke så mye. Satt på lesesalen, en tom lesesal, og leste til langt utpå kvelden. Gjentok det neste dag. Moren min ringte meg kvelden før og spurte om jeg var klar. Jeg sa jeg var usikker, og snakket om alt jeg følte jeg ikke hadde kontroll over. «Det går bedre med deg i morgen,» sa hun selvsikkert. «Jeg hører det på stemmen din.»Jeg fikk en mail rett før jeg dro hjem til Bergen for å feire jul, med tilbud om å ta eksamen på nytt. Det var en litt for høy strykeprosent og mange hadde klaget på de situasjonelle faktorene på eksamensdagen. Jeg vet ikke om det var en julegave, for det forpurret ganske mye av verdens lengste juleferie, jeg klarte ikke helt å gjøre noe annet enn lesning med god samvittighet, men først og fremst var det kanskje en ny sjanse. En sjanse som jeg var ytterst pessimistisk til men ja, måtte gripes.

Jeg møtte en medstudent som skulle ta eksamen på nytt, for å se om hun kunne få en bedre karakter. «Oj,» sa hun da jeg fortalte at jeg hadde trukket meg under forrige eksamen, «da må jo dette bety ganske mye for deg, eksamen i dag». Jeg nikket bare og så kom eksamensvakta og sa at alle måtte sette seg på plassene sine og vi fikk oppgavelisten og jeg satte i gang med å skrive og jeg var ikke redd eller oppspilt eller pessimistisk eller optimistisk. Jeg følte ingenting. Og nå husket jeg alle fagbegrepene – men ikke definisjonene, jeg var igjen ikke like god som jeg ønsket, men jeg lot det gå. Skrev 17 sider der minst 9 av dem var svada som skulle dekke over manglende konkret kunnskap og jeg klarte ikke å stresse over at det var svada en gang. «Da må jo dette bety ganske mye for deg,» jeg innså at dette faktisk ikke betød noe i det hele tatt. Dette var ikke min greie – jeg var dødsinteressert i psykologi men det ville aldri bli min greie. Leverte uten å ha noen formening om utfall, jeg visste bare at jeg hadde gjort det beste jeg kunne og det fikk være godt nok uansett hva resultatet ble. «Da må jo dette bety ganske mye for deg,» jeg innså at gode karakterer på en psykologieksamen aldri kunne bety halvparten så mye for meg som for mine medstudenter, jeg hadde latt meg psyke ut før forrige eksamen fordi jeg hadde blitt besatt av å imitere ambisiøsiteten til de jeg studerte med, de som skulle søke seg inn på profesjon, ta bachelor, ta master, ta doktorgrad, søke seg inn på medisin, men jeg hadde glemt at jeg ikke var en av dem, jeg hadde skammet meg da jeg trakk meg fra eksamen fordi jeg ikke klarte å være som dem, men jeg hadde glemt at jeg ikke ønsket meg det samme som dem.

Så da passet det kanskje at et av de to psykologiemnene jeg skulle ta dette semesteret ble fylt opp før jeg fikk det for meg å melde meg opp, så jeg ikke kan gå videre med en psykologibachelor uansett. Jeg tar et emne i norsk litteratur i stedet, i løpet av våren skal jeg lese Bjørnson, Hamsun, Skram, Vesaas, alle forfatterne jeg har tenkt at jeg burde lese men ikke helt fått meg til å gjøre. Og det kan være at jeg fucker opp alt dette semesteret også, men jeg vet at jeg skal gjøre andre ting neste år. Neste uke drar jeg til København og i fire dager skal jeg gå i gatelangs i byen jeg til tider savner så mye at det svir, jeg skal sitte på de gamle favorittkaféene mine og skrive på den nye laptopen min, jeg skal ta bilder av flere fine fjes, jeg skal drikke billig vin kjøpt på Netto, jeg skal kjøpe secondhandklær i løsvekt fra favorittgjenbruksbutikken på Vesterbro, jeg skal gå rundt Søerne, jeg skal se om jeg finner sykkelen min gjen, jeg skal være i min egentlige hjemby en liten tur. Og jeg skal blogge mer. Mye mer. 2014 blir bra.

Follow and Like: