BERLIN

Jeg var i Berlin sist helg. Jeg rakk knapt å være tilbake i Oslo i to uker før jeg dro ut igjen. To dager alene, jeg leide et rom i en lys og fin leilighet i Neukölln, gikk til kunstgallerier, satt på estetisk korrekte kaféer i Kreuzberg, prøvde mye vintage uten å kjøpe noe (tips: Sing Blackbird og de andre i Sanderstraße) og var fullstendig *calm and serene*. Jeg bare nøt så mye av hele turen, jeg merker at jeg har blitt eldre, roligere, mer harmonisk de siste årene. Sist jeg var i Berlin, sommeren for nesten tre år siden var jeg overbevist om at alle hatet meg. Denne gangen føltes det som om hele byen ga meg en high five hvor enn jeg gikk <3

Fredagsnatten var jeg på hjemmefest ved Tempelhof med AirBnB-hosten min, danset til deep house og techno og tok ikke s-bahnen hjem før halv seks om morgenen. Ellers: spiste god og skrekkelig billig vegetarmat, snakket arabisk på libanesiske spisesteder, hørte på denne spillelisten, satt på u-bahnen hit og dit og leste i novellesamlingen Jeg feier solen av hustakene til Hanan al-Shaykh. Jeg tar et emne om litteratur fra Midtøsten dette semesteret og skal lese navn som Gibran Kahlil Gibran og Naguib Mahfouz de neste månedene. Det er en skikkelig cherry on top i et ellers stressende semester. Jeg skal skrive en bacheloroppgave og bli ferdig med en bachelorgrad, jeg skal sende ut masse søknader til videre studier i ymse kroker av verden. Hvem vet hva jeg skal til høsten, ikke en gang jeg. Jeg har kortet det ned til tre-fire alternativer, om noen måneder står jeg igjen med et av dem.

Lørdag pakket jeg tingene mine og og tok u-bahnen til et fint hotell på den andre siden av byen, drakk varm sjokolade hos Fassbender & Rausch og  var på en konsert i Berliner Philharmonie med pappa, som fløy ned fra Bergen. Best of both worlds, altså. Jeg skulle egentlig bare være der i en og en halv dag med faren min, for å se den konserten, men bestemte meg for å dra to dager tidligere for meg selv. Det føltes virkelig som to ferier i én, anbefales. Vi avsluttet dagen med å dra opp til Prenzlauer Berg og Kastanienallee for å spise libanesisk på Babel. En skulle tro at jeg var lei av libanesisk etter å ha innledet 2017 med ti dager med meze, men nei, aldri. Jeg gleder meg bare til jeg skal tilbake.

2017 blir året jeg inshallah tilbringer så mange dager som mulig utenfor Oslo. Da jeg kom hjem igjen på søndag tok det under 24 timer før jeg bestilte billetter til London i slutten av april for å besøke Julia. Det eneste kravet jeg har for den turen er at vi kommer oss opp til en takterrasse a la Ace Hotel minst én solnedgang, og at alle lunsjer kan spises liggende i en park. Denne helgen er jeg i Haugesund og leser sosiologi sittende ved kjøkkenbordet hos moren min. Hun har flyttet hit nå, så jeg har med ett to hjembyer å skulle besøke flere ganger i året. Det lover godt.

Libanon

IMG_9908IMG_9826IMG_9831IMG_9834Image may contain: outdoor and waterIMG_9897Image may contain: 3 people, people smiling, sunglasses, outdoor and closeupIMG_9936IMG_9917IMG_9928Hvorfor dele opp en ti dagers lang reise i flere bolker når man kan lage et monster av et blogginnlegg?

De første dagene i Beirut regner det, det øser ned imens vi går rundt inne på campusen til American University of Beirut, når vi går gatelangs i Ashrafieh for å finne frokost, jeg Ylva Frida og Kalle, det regner så mye at jeg må kjøpe en grønn regnjakke på et kjøpesenter, det regner så mye at libanesere rister på hodet og spør om _hvorfor_ vi kom hit, verste tiden på året jo. Det er en gjenganger hele ferien: «hvorfor kommer dere hit NÅ, det er kaldt, det regner, alle kommer jo hit på sommeren.» «Ikke gidd å dra til den byen, den er helt død på vinteren.» «Hvorfor vil dere opp i fjellene, FIIH TALJ – DET ER SNØ DER!?!! Gærninger.»

På nyttårsaften koster det typ 100 dollar å komme inn på alle klubbene, det tar oss over en time å finne en bar hvor vi kan «pay by the drink», den har saloontema, den er mørk og spiller Tame Impala og Alt-J. Bartenderne deler ut partyhatter og karnevalsmasker når klokken nærmer seg 24, vi teller ned, det er 2017, for en radikal umiddelbar indre forandring det er (nei). Et ungt par ved bardisken drøyer et nyttårskyss ut i ti gode minutter, det er første nyttårsaftenen jeg har opplevd uten å se på fyrverkeri stående på en høyde et eller annet sted i vinterkulden. Jeg lager meg mitt første mål for 2017: ikke feire nyttårsaften i Norge dette året heller.

De neste dagene drifter vi rundt i regnet og tar inn byen på gefühlen. Vi drikker det libanesiske ølet Almaza hver dag, spiser hummus hver dag, vi kommer for sent til alle museer og palasser og alt er stengt på grunn av nyttårsaften og armensk jul. Byen er full av kontraster: skyskrapere og ruiner fra borgerkrigen pepret med kulehull står nærmest side om side. Rike middelaldrende menn røyker cubanske sigarer på healthy clean eating kale quinoa bistroer i Sodeco. Å skulle skrive noe verdig og respektfullt og alvorlig nok om flyktningsituasjonen i et oppsummerende blogginnlegg om en reise går ikke helt, jeg vil ikke gjøre det om til en bisetning, men, kort fortalt: nabolandene til Syria tar enormt mye av lasset. Det er over en million flyktninger i Libanon, et land på størrelse med fylket Rogaland. Og i Europa, i Norge sitter vi og diskuterer hvor mange tusen som er for mye. Man kan telle disse tusenene som vi diskuterer på en hånd. Vi blir bedt om å like og dele utkastelser og innstramminger. Vi har det veldig godt her vi sitter.


Etter tre dager i Beirut er det med ett litt mer sol og vi bestemmer oss for å dra til Chouf-fjellene. Sånn ca alt går galt, vi skal til det osmanske palasset Beiteddine men blir sluppet av ved feil sted; Moussa Castle, et harry «slott» en eksentriker bygde en gang på 60-tallet. Vi betaler inngangsbilletter før vi forstår at det ikke er dit vi skal. Når vi omsider er ute igjen rusher vi til Beiteddine, for å komme dit to minutter etter stengetid. Vi tar noen bilder av fjellene, de er vakre, før vi begir oss tilbake til Beirut igjen. Inne i Beirut spiser vi et ganske middelmådig måltid på en fransk restaurant i Gemmayze. Vi kommer i snakk med noen danske studenter ved nabobordet som tipser oss om den beste måten å komme til Bsharri, den lille fjellandsbyen vi skal reise til dagen etter. Etter måltidet har vi lyst til å teste ut konseptet Escape The Room, som ligger i samme gate, men får vite når vi er der at vi er nødt til å reservere flere dager i forveien. Men vi setter oss ned ved en neonopplyst bar og drikker øl. Vi finner Plan BEY, et veldig stilig kunstgalleri i Armenian Street. Vi drar til kjøpesenteret ABC som har en kino i øverste etasje og ser en fransk film med Omar Sy som heter Demain Tout Commence. Det er en litt klisjéisk film med merkelige dramaturgiske vendinger som ikke gir mening, mye tragedie, mye komedie. Når lysene i salen går på knekker alle sammen av latter fordi alle har grått av slutten. Image may contain: tree, sky, snow, plant, outdoor and nature

IMG_0008 IMG_0011 IMG_0025 IMG_0037Bcharre: Så langt opp i fjellene, så dype daler, på kanten av en klippe står en liten landsby med to kirker og flere klostere nærmest hugget inn i fjellet. Alle er snille, alle menn heter Toni, tiden står helt stille der oppe, det er bare oss og en liten Disney-film av en landsby, en UNESCO-fredet sedertreskog og de høye, høye fjellene. Når vi går for å finne et sted å spise stopper en Range Rover med to fnisende tenåringsjenter opp og spør oss om hvor de skal kjøre oss hen. Vi spiser den beste mezen så langt i Libanon på restauranten de viser oss til: hummus, baba ghanoush, shish taouk, vinblader, libabrød, fattoush. Strømmen går hele tiden, vi drikker vin fra Bekaa-dalen, når vi skal gå gir restauranteieren Toni hvert vårt eple og insisterer på å kjøre oss hjem. Morgenen etter har hotellmanageren Toni arrangert en kjøretur for oss med taxisjåføren Toni. Toni the taxi driver and part-time apple farmer tar oss med langt opp i fjellene til sedertreskogen, som viser seg å være stengt på grunn av all snøen. Vi blir der oppe litt uansett, spiser grilled cheese på en liten kafé, kjører nedover trange passasjer på vei mot byen igjen og ser et kloster og en kirke før vi kjøper med oss noen flasker lokal vin (anbefalt av taxi-Toni, smakte dessverre helt grusomt) og setter oss på bussen til Beirut igjen. IMG_0086 IMG_0102Image may contain: people sitting, table, indoor and food IMG_0103Tilbake i Beirut sjekker vi inn i AirBnB-leiligheten ved Sassine Square hvor vi skal bo resten av turen. Den er lekker og nyoppusset, har en stor takterrasse med utsikt over vest-Beirut. For et sted å sitte og spise frokost om morgenen. Ligge på en madrass og drikke kaffe, vente på at en av oss skulle komme tilbake fra bakeriet nede i gata med nybakt manakeesh (et flatt grillet brød med timianpaste og/eller ost). Spise appelsiner i sin beste sesong. For et sted, for en drøm. Når jeg drar tilbake til Beirut igjen skal jeg definitivt bo i en av leilighetene til Rouf, bare sier det.

IMG_0181IMG_0139 IMG_0145 IMG_0170 IMG_0191Jbeil er en av verdens eldste byer og ligger en time utenfor Beirut, ute ved havet. Så mye historie; fra fønikerne til korsfarerne til det Osmanske riket. Dagen vi drar dit er det sol og nesten tjue grader, vi spaserer rundt på citadellet og går gjennom en souq, sitter på en uteservering ved havnen og deler en banansplit, når solen går ned går vi ned til vannet, ser på mennene som står og fisker og mylderet av libanesiske par og småbarnsfamilier som er på samme dagstur som oss. Det er så idyllisk, det slår heller ikke sprekker.
Image may contain: foodImage may contain: sky and outdoorVår nest siste dag drar vi til Tripoli, vi skal egentlig ikke dra dit, det er frarådet av UD, reiseforsikringene dekker ikke byen, slik som de ikke dekker mange andre byer. Det er en frustrerende faktor hele turen, å være i et land med mange utrolige byer vi ikke kan besøke uten å sette oss selv i økonomisk risiko hvis noe skulle skje. Vi får ikke dratt til Baalbek eller Aqra eller andre steder i Bekaa-dalen. Vi får ikke dratt til Saida eller Tyre. Og vi får egentlig ikke heller dra til Tripoli. Men når nærmest alle libaneserne vi snakker med lovpriser byen og hvor vakker den er og hvor idiotisk det er at vestlige turister blir frarådet fra å reise dit, velger vi å ta sjansen.

Det er en nydelig by; minner om Kairo, vogner som selger appelsiner og jordbær og granatepler på hvert hjørne, en gedigen gammel autentisk souq og en masse butikker som selger bakverk dynket i sukkerlake og såpe. «Welcome» og «ahla wa sahla» på hvert hjørne. Vi ser solnedgangen fra et stort og flott citadel som vi får helt for oss selv når vi kommer rett etter stengetid (igjen!!), men vakten gir oss ti minutter til å utforske ruinene, yalla, fort dere. Eller, vi får det ikke helt for oss selv; på toppen sitter et tenåringspar og skuller flaue på oss, star-crossed lovers, Romeo og Julie, han med sneakers og hun med en hvit hijab. Hun gjemmer ansiktet i hendene når vi går forbi, han dytter litt til skulderen hennes og ler.

For å gi ei litta edge av *real life*: jeg blir syk i Tripoli, jeg går i den trange souqen og gjennom folkemengder og oppe på citadellet og kjemper mot trangen til å kaste opp, bare avløst av å faktisk måtte kaste opp. Neste dag, hår vi har sjekket ut av AirBnB-leiligheten må jeg sjekke rett inn på et billig hotell igjen, kroppen er ubrukelig, jeg klarer knapt å spise eller drikke, det eneste som hjelper er å sove. Klokken to om natten tar jeg en uber til en Starbucks der de andre venter på meg, så drar vi til flyplassen, mellomlander i Istanbul når det såvidt er blitt lyst ute, og en gang utpå ettermiddagen ligger jeg i min egen seng på Sagene. Der blir jeg i nesten en dag til og sluker hele The Night Manager imens matlysten sakte men sikkert kommer tilbake.

.

Det var synd at de siste dagene ble slik, hva gjør vel det når jeg har tross alt vært ti dager i Libanon, the Middle Eastern country of my dreams, og hatt det så himla fint. For et land, for en tur, for et reisecrew <3 Dra dit, alle som kan. I motsetning til Kairo kan man faktisk navigere seg ordentlig rundt med engelsk (eller fransk), og Beirut er en veldig behagelig by å være i som kvinne. Jeg gleder meg skikkelig til å dra dit igjen. Jeg tror ikke det blir så lenge til, heller.

Baltikum


Her kommer et aldri så lite reisebrev fra soloturen der alt gikk galt! Torsdag morgen, da jeg skulle dra til Vilnius, hovedstaden i Litauen, våknet jeg i min egen seng på Sagene av dagslyset som sivet inn gjennom vinduet, og av stillheten som lå i hele gata utenfor. Jeg lå der noen sekunder og funderte over det faktum at noe var galt – jeg burde ha blitt vekket av en alarm, jeg burde ikke vært uthvilt, som jeg var da. Jeg hadde satt på fire-fem alarmer fra 4:45 til 5:15. Etter et par sekunder til slo det meg plutselig – f l y e t, og jeg kastet meg over mobiltelefonen for å se hva klokken var. 8:23. Flyet hadde gått for en time siden. Hel ve TE.

Jeg hadde da altså sovet tungt gjennom alle alarmene (går det an?!?!?!? jeg har aldri vært så pinlig berørt av meg selv i hele mitt liv) og mistet flyet til en ferie jeg hadde brukt lang tid på å planlegge. Jeg skulle bo på et fint hostell i en gammel herskapsbolig ute i skogen, dra på en dagstur til slottet i Trakai og skrive iallefall ti sider. Være alene i noen dager og bare nyte forandringen av omgivelser. Finne meg sjæl, dere vet. Men nei, den planen måtte jeg forkaste med en gang. Alle billettene til Vilnius samme dag kostet typ 3000 kr. Herregud, hva gjør man da?

Svar: Man får panikk, selvfølgelig. Det er sikkert hysterisk morsomt om en uke, men der og da var det helt krise. Men –  utrolig nok fant jeg en usannsynlig billig flybillett til Helsinki samme ettermiddag, og bestemte meg for å bruke helgen på å reise gjennom Baltikum for å rekke flyet fra Vilnius til Oslo igjen søndagen. Torsdag kveld og fredag formiddag var jeg i Helsinki, fredag ettermiddag og i dag morges var jeg i Tallinn, og nå er jeg på vei til Vilnius for å ha siste kvelden min der. Pheeew. Noe veldig planlagt ble med ett veldig impulsivt.

Hostellet i Helsinki som jeg hadde booket uten å lese noe mer om det enn prisen viste seg å være et hippiekollektiv med den merkeligste gjestesammensetningen jeg noen gang har sett (mer om det på twitter). Et lite plusspoeng: de hadde mange søte selskapssyke katter der. Hun her var helt hvit og fulgte etter meg overalt.

Processed with VSCO with a6 preset
Fredag sto jeg opp tidlig for å rømme hippiereiret og de bisarre folkene på seksmannsrommet jeg var på. Jeg dro inn til bydelen Kallio, som jeg hadde googlet meg fram til. Gentrifisert arbeiderklassestrøk & all that jazz, det minnet meg litt om Grünerløkka/Södermalm. Det styrtregnet, og gatene var nesten helt folketomme.
Processed with VSCO with e3 preset
Kaffebaren Good Life Coffee. A+ på kaffe og A+ på omgivelser.
Processed with VSCO with e3 preset

Secondhandbutikken Frida Marina, som hadde mye fin Marimekko-vintage. Jeg brukte sikkert en time der inne på å bare kikke og prøve og grave meg dypere ned i lageret. Fant en fin blågrønn silkekjole fra 70-tallet som jeg gleder meg til å bruke ved en finere anledning i sommer, hvis det noen gang blir ordentlig varmt igjen :)
Processed with VSCO with a6 presetFikk kjeft av innehaveren til bruktbutikken lenger nede i gata for at jeg ikke snakket finsk. «Jeg er her bare en dag,» sa jeg, «THAT IS NO EXCUSE,» sa han, før han beordret meg til å fikse stroppene på ryggsekken min, fordi det ikke var bra for ryggen min. «You have back problems right?» og jeg bare …jo, but ain’t telling you that. Så forsøkte han å selge meg Arabia-eggeglass til 10 euro stykket, siden jeg var norsk og rik :) Gikk ikke. Bruktbutikken var forøvrig også spot on i den stilen som norske bloggere hadde besvimt av i typ 2009. Veldig twee.Processed with VSCO with e1 presetKlokken var plutselig såpass mye at jeg måtte dra til havnen for å sjekke inn på fergen jeg skulle ta til Tallinn. Det regnet noe helt hinsides. Horder med folk sto under ymse tak og søkte ly. Jeg skulle egentlig ønske jeg hadde dratt til Tallinn tidlig på morgenen, for det var så begrenset hva jeg fikk gjort i Helsinki med det været. En annen gang. Jeg fikk heller ikke sett nok av byen til å danne et skikkelig inntrykk, men det var kanskje også fordi jeg ikke var noe særlig forberedt på at jeg skulle dit.IMG_20160715_213713
Etter to timer over Østersjøen var jeg i Tallinn. Jeg bodde på et koselig hotell i gamlebyen, hadde booket rommet natten i forveien som en slags reaksjon på hostellet jeg var stuck med i Helsinki. Å bo på hotell sprengte også feriebudsjettet fullstendig, sånn i retrospektiv. Heheh.Processed with VSCO with hb2 presetIMG_20160715_213911IMG_20160716_100520 (1)Jeg brukte ettermiddagen på å loke rundt og gå meg fullstendig vill i gamlebyen. På kvelden spiste jeg på en avslappet og fin restaurant, før jeg traff noen briter jeg hadde blitt kjent med tidligere på dagen. Drakk noen sterke whiskydrinker, snakket om London vs Oslo, reiseerfaringer og Brexit, før de viste meg et utkikkspunkt på toppen av en høyde, hvor de få skyskraperene i byen ruvet over det røde takene i gamlebyen. For en by. Jeg hadde ikke så høye forventninger til Tallinn, og altså, jeg vet ikke helt hva som finnes utenfor gamlebyen, men det var så fint og behagelig der. Turistigt af, men samtidig autentisk. Og veldig trygt. Helt stille om natta, det var som å gå rundt på et stort mørklagt filmsett som skulle forestille en middelalderby.Processed with VSCO with c2 presetI dag morges angret jeg litt på at jeg hadde brukt så mye penger på hotellrom, jeg sov bare tre-fire timer før jeg måtte opp for å rekke bussen til Vilnius. Jeg kunne like gjerne vært på en åttepersoners sovesal på et hostell. I dag har jeg bare sittet på en buss, litt sånn redusert etter i natt, parasetknaskende og trøtt. Topografien her er ikke så dramatisk heller. Men det er en ganske lyxig buss, med bra wifi og iPader med mange nye filmer festet til hvert sete, så tiden har gått fort. I skrivende stund er jeg i Latvia og ser på Pitch Perfect 2. Om tre timer er jeg i Vilnius; der jeg egentlig skulle ha vært hele tiden, for fire-fem anvendelige timer i stedet for fire dager. Uansett, what a ride. For tre dager siden hadde jeg aldri gjettet at jeg kom til å være i Finland denne helgen. Eller Estland. Eller Latvia.

(En ting jeg må si, er at soloferie ikke er like skummelt som jeg trodde. Noe som også var grunnen til at jeg gjorde dette i utgangspunktet, for å bli kvitt fobien for å være alene over lengre tid. Da jeg gjorde det for to år siden i Tyskland var det ikke så vellykket og jeg tenkte at jeg ALDRI kom til å gjøre det igjen, men de siste dagene har vært veldig bra. Selv om jeg store deler av tiden bare har hengt med <3meg selv<3. Du trenger ikke å vente på at noen skal bli med hvis du har lyst til å reise et sted. Bare gjør det!)

Láhko

Processed with VSCO with a6 presetProcessed with VSCO with g3 preset
Denne zen-ferien fortsetter og de siste to dagene har blitt tilbrakt i Láhko nasjonalpark, boende i en gammel, erke-autentisk gammeldags norsk hytte uten strøm eller innlagt vann, en halvtime-times gåtur unna alt. Et hinsides nydelig sted med den merkeligste naturen jeg har sett hittil i Norge (jeg fikk akutt lyst til å studere geologi), et karstlandskap, dype fjellsprekker ut av intet, kalksjøer og underjordiske elver.

Hytta har tilhørt familien i nord i generasjoner; da vi bladde gjennom hytteboka fant vi ut at faren min hadde vært her da han var fem, underskriften hans i store blokkbokstaver mellom alle andres sirlige signatur. Vi har gått en lang tur i fjellet, lest bøker, spilt uendelig mye kort og kjølt ned øl i den semi-islagte innsjøen fem meter unna hytta. Pluss fått helt ruglete skuldre og legger av monstermyggen her oppe :( Nord-Norge leverer.

KBH

kbhhhh_33kbhhhh_1

Jeg var i København i midten av desember, og det var en veldig fin overgang fra galskapen i Kairo til det vanlige hverdagslivet jeg har i Norge. Jeg var der med moren min, og vi gjorde ikke så mye annet enn å spise god mat, gå gatelangs, kikke i butikker og gå gjennom alle samtaleemnene som kan komme opp når man har vært på forskjellige kontinenter i tre måneder og kun snakket gjennom facetime. Vi hadde tre dager og to av dem gikk med til julegaveshopping og å hvile på hotellrommet mellom slagene, men den ene dagen var mer eller mindre perfekt fra start til finish og ble tilbrakt på Nørrebro.
Cafe AutoCafe Auto
Vi spiste frokost på Cafe Auto i Griffenfeldsgade i Nørrebro. Bestilte inn store morgenmadtallerkner med ost, spekepølse, skyr, bløtkokt egg, fersk oppskåren frukt og nybakt brød. Hadde forøvrig aldri trodd at jeg ville få gåsehud av å spise rugbrød med ost eller drikke skikkelig filterkaffe igjen. Etter tre måneder med pitabrød og Nescafé i Kairo fantaserte jeg om skandinavisk frokost hver morgen. Veldig fin og lun kafé.
kbhhhh_2kbhhhh_3kbhhhh_4kbhhhh_5kbhhhh_6kbhhhh_7kbhhhh_8kbhhhh_9

Etterpå gikk vi en tur i min gamle hood Assistens Kirkegård. Det første halvåret mitt i København bodde jeg i Nørrebrogade og hadde utsikt fra vinduet ut mot den gule muren og de høye trærne. Jeg brukte å gå tur der nesten hver eneste dag. København føles fremdeles som hjemme, men et helt liv unna. Jeg ser jo litt på mulighetene for å flytte tilbake dit igjen om ikke så alt for lenge, men det kommer nok til å bli helt annerledes enn den bloggen dere leste i 2012.kbhhhh_15kbhhhh_14kbhhhh_13kbhhhh_16

Litt malplassert med jul i midten av januar her på bloggen, men fem uker tilbake i tid var det ganske så passende. Elmegade var en av de gatene jeg først «oppdaget» da jeg flyttet til København, herlighet så mye tid jeg tilbrakte der den første måneden. Elsker fremdeles Elmegade selv om de andre gatene rundt St. Hans Torv har minst like mye annet bra å by på. Gikk rundt mellom bodene, kjøpte brente mandler og en lue (hele den helgen måtte jeg kapitulere og kjøpe plagg jeg ikke hadde trodd var nødvendige… mvh det var 16 grader da jeg forlot Kairo den fredagen).
kbhhhh_20kbhhhh_12kbhhhh_17kbhhhh_18kbhhhh_22

Spionerte litt på hunder. Jeg hadde rent glemt hvor himla mange hunder det finnes på Nørrebro.
kbhhhh_19kbhhhh_21kbhhhh_24kbhhhh_23

Besøkte Prag, som jeg har skrevet om før. De har to butikker i København, en på Nørrebro og en på Vesterbro, og har jevnt over godt utvalg på jeans, 80-talls paljettopper og sorterer kjolene sine etter tidsespoke. Vi kjøpte en julegave og et par neglelakker. Finnes det noen steder i Oslo eller Bergen som selger neglelakker fra Barry M? Favorittmerket mitt, men finner det dønn ingen andre steder enn Prag.
kbhhhh_28kbhhhh_30kbhhhh_29
Og så gikk vi litt rundt på Nørrebro før vi krysset Dronning Louises Bro over til Indre By igjen.12362402_803398846454175_1550551425_n

På kvelden spiste vi middag på thaigourmetrestauranten Kiin Kiin, som mer enn noe annet er en running gag i familien min pga de gode (men dyre) boksene med red curry-saus fra matbutikken Irma. De oppdaget foreldrene mine da de var i København for noen år siden, og de måtte jeg deretter ta med flere kilo av i bagasjen hver gang jeg kom på besøk hjem. Å spise på Kiin Kiin var helt spontant; første kvelden vitset vi om at vi måtte se om de hadde et ledig bord den helgen. Også hadde de det. Det er nok et av de beste måltidene jeg har hatt.

Etterpå dro vi tilbake til hotellet og jeg viste mamma Master Of None på Netflix, heheh. Nå har jeg sett den første episoden av Master Of None sikkert fire-fem ganger fordi jeg har vært så oppsatt på å vise serien til ALLE SOM MÅTTE BRY SEG. Så her slenger jeg traileren ut til dere også, selv om dere alle sikkert har sett den. Noe å bingewatche til neste helg.

Köln

CologneCologneCologne
I Köln slo det meg at jeg plutselig var helt alene – og skulle være det i flere dager, at jeg var i en by jeg ikke hadde planlagt å være i, en by jeg aldri hadde tenkt på å besøke, en by der jeg ikke kjente noen og ingen kjente meg og ingen kom til å kjenne meg uansett siden jeg skulle videre til Hamburg tidlig neste dag. I et land jeg sakte men sikkert følte meg ferdig med for denne omgang – jeg elsket noen aspekter med Tyskland, mens andre gikk meg på nervene. Sånn kan det gå. Så jeg gjorde ikke så mye i Köln. Hotellet hadde middelaldertema – det sto en rustning i lobbyen, og lå i Kölns svar på Istedgade, midt mellom en BDSM-sjappe og en homseklubb som het Bonerz. Jeg så på Kölnerdomen, prøvde et par kjoler, snek på metroen, spiste middag på kafé som het YO i en Grünerløkka-lignende bydel, kjøpte Ben & Jerry’s med meg tilbake til hotellet og brukte resten av kvelden på å se Jennifer Lawrence-youtubeklipp.

Köln er forresten et grelt bynavn, selv til Tyskland å være. Hvis denne bloggen var skrevet på engelsk kunne jeg kalt byen for Cologne og hvem vet, kanskje jeg ville likt byen bedre da. Tror det handlet mer om meg enn Köln. Det var en pen katedral. Løkka-bydelen var koselig. Byen minnet meg om Oslo. Den var på størrelse med Oslo. Jeg vet ikke. Jeg var lettet da jeg satt på toget videre til Hamburg.

18.09.14
1 Uncategorized
_ ,

München

UntitledMunichMunichMunichMunichMunichMunich
Etter å ha vært i Berlin møtte jeg faren og broren min på Hauptbahnhof og tok toget ned til München. Det var en helg med hotellfrokoster, en turistbuss full av amerikanske high school kids på dannelsesreise gjennom Europa, den dagen på vei til Schwangau for å se på slottene Neuschwanstein og (det mindre kjente) Hohenschwangau. Det var som å gå rundt i en Disney-film. Spiste apfelstrudel hver dag. Rynket mye på nesen av The Bavarian Cuisine men måtte likevel medgi at noe av det smakte overraskende godt. Gikk langs Isar-elven, var på et teknisk museum der jeg fortapte meg i kamerautstillingen, lo sinnsykt mye med faren og broren min og nøt å være på familieferie midt oppi alt, så på elvesurferne i Englisher Garten og bevitnet at hele byen klikket da Tyskland vant fotball-VM. Det var 17. mai x 500. Etter to dager dro de andre videre til Sveits, imens jeg (etter å ha funnet ut at toget til Praha var fullbooket hele dagen) satte meg på et tog til Köln.

München var forøvrig en veldig fin by. Litt mer striks enn Berlin, men så fikk jeg heller ikke dratt til de typiske stedene jeg alltid prøver å spore opp i nye byer. Typ alle stedene jeg og Eva var på i Berlin; kaffebarer, secondhandsjapper, kunstmuseer etc. Kvelden før jeg skulle reise videre gikk vi forbi Haus Der Kunst og jeg var på nippet til å bestemme meg for å bli noen dager til. Det gjorde jeg ikke, men åh. Gleder meg til jeg en dag kommer tilbake.

2.09.14
6 Uncategorized
_ ,

B E R L I N

KreuzbergKreuzbergGipfeltreffenGipfeltreffen
Gipfeltreffen: Görlitzer strasse 68, KreuzbergBerlin
Alene i Berlin en dag, Jeg karrer meg fram til Kreuzberg med u-bahnen etter å ha lempet alle sakene mine fra det ene hostellet til det andre. Spiser en frokost bestående av absolutt alt jeg kan tenke meg hos Gipfeltreffen, en kafé som ligger ved Görlitzer Park, som jeg fant på instagram og visste at jeg måtte til, de spiller The Velvet Underground og alle de andre gjestene som sitter innendørs ser ut til å være frilansere. Jeg går gjennom Görlitzer Park og lærer meg raskt at det finnes en tvilsom ende av Görlitzer Park, flykter til sentrum igjen litt etter litt, sover på hostellet, klamrer meg fast til stedene med gratis wi-fi og går ut på en quest der jeg skal gå og gå og ikke stoppe før jeg finner et sted som selger italiensk is. På kvelden møter jeg Eva som har kommet med fly fra Oslo, vi drar til Friedrichain for å spise middag på et libanesisk sted som heter Babel (Kastanienallee 33, vilt god mat, så god at jeg glemmer å fotografere). Alle spisestedene, barene og butikkene har hentet fram TV-er til uteserveringene, alle ser på fotball-VM, semifinalen, ja, den kampen, Tyskland slår Brasil 7-1 og alle i Berlin ser på, antageligvis alle i Tyskland, alle brøler JA, alle er lykkelige, alle har vanskelig for å tro det, de brøler JA hvert femte minutt, vi aner ikke hva det er vi går forbi først men til sist sitter vi også der med et halvt øye på en tv-skjerm, stemningen er vanvittig, jeg får tekstmeldinger fra de som vet at jeg er i Berlin, «klikker de?» spør de, «ja,» svarer jeg.
Berlin
KreuzbergFive Elephantfiveelephant
Five Elephant: Reichenbergers strasse 101, Kreuzberg.
Neste morgen har vi planer om å besøke Berlinsche Galerie. Når vi finner fram dit får vi vite at det er stengt. «Vi holder stengt hele sommeren, vi renoverer,» sier den hvitkledde dama i resepsjonen til oss og et kjærestepar som kom samtidig, vi går ut og forbanner verden litt, vi på norsk og de to andre på fransk, før vi går hvert til vårt. Så vi drar til Five Elephant i stedet, etter å ha blitt fortalt at de har den beste kaffen i Berlin. Five Elephant ligger i en helt nydelig gate, med grønne høye trær og hunder som løper fritt rundt, vi setter oss utenfor, bestiller håndbrygget, etiopisk kaffe, så klar at vi kan speile oss selv i den. Minst like fint.

UntitledUntitledEva
Museumsinsel: Pergamonmuseet.
Den kunsten vi fikk med oss; vi drar til Hamburger Bahnhof, som er et museum for samtidskunst, og bruker åtte euro på en intetsigende utstilling som er ferdigsett på fem minutter, så vi drar videre til Pergamonmuseet og ser på islamsk kunst og massive babylonske porter og antikke greske altere som de på mystisk vis har klart å frakte til Berlin og deretter nøyaktig rekonstruere. Man blir litt stum av slik.
Untitled
Untitled
Lemon Grass Scent: Schwedter Straße 12, Prenzlauer Berg
Tar på oss leppestiften, spiser på vietnamesiske Lemon Grass Scent (SÅ godt, og kostet typ 6 euro), tusler gatelangs i Prenzlauer Berg, drikker halvliterglass med mojitos, snakker med islendere i hostellbaren og ender opp med å se en VM-kamp denne kvelden også. Sidenote: Er usedvanlig lite interessert i fotball.
Evaberlin_47berlin_49Me Untitled
Onsdag. Sover i en evighet. Når vi har spist frokost er det allerede lunsjtider, jeg tar med Eva tilbake til Gipfeltreffen, nysgjerrig på salatene jeg så at de hadde på menyen, vi spiser en helt himmelsk couscoussalat med eplechutney og tzatziki, planlegger dagen, bretter opp alle de tre kartene vi har fått med oss underveis, finner u-bahnestopp og gater som krysser hverandre og som hinter om hvor vi skal.

Sing BlackbirdSing BlackbirdSing BlackbirdSing BlackbirdSing Blackbird

Sing Blackbird Vintage: Sanderstraße 11, Neukölln
Vi har skrevet lister over kafeer og secondhandbutikker og restauranter og gater, Sing Blackbird er en av dem, delvis kafé og delvis vintagebutikk. Jeg prøver et skjørt, ser meg selv i speilet og tenker bare first thing first I’m the realest, det er som tatt ut av kostymedesignet til Clueless, jeg kjøper det ikke, jeg elsker det men det er for dyrt og deilig, jeg lever på mindre enn jeg trodde jeg kom til å ha etter Roskilde, men det er ok, det er sånn det skal være, jeg er kanskje blakk men jeg er blakk i Berlin, getting the real experience. 
NeuköllnNeukölln
Vi oppsporer et annet sted på lista, som ligger i Neukölln, det er helt folketomt men de serverer iallefall favorittdrinken fra da jeg var i Berlin i fjor. Senere på kvelden drar vi til Warshaver Strasse og besøker to barer Johanne har tipset oss om, drikker moscow mules og margaritas, snakker om studier og om å ta over verden, men kommer til en enighet om å ta over natten i stedet, utøver det med å danse til evigvarende house på Club Der Visionaere på et lite dansegulv fullt av alle i Berlin som heller ikke egentlig bor her, men liker å late som.
EvaBonanza CoffeeBonanza CoffeeBonanza Coffee
Bonanza Coffee Heroes: Oderberger Straße 35, Mitte/Pankow
Dagen derpå, siste dag i Berlin, vi klarer utrolig nok å nå utsjekken på hostellet, spiser en heltefrokost på Aunt Benny
, sitter på en benk utenfor Bonanza Coffee Heroes og drikker underbara flat whites og americanos, tar til oss sollyset, plutselig er det på tide å si ha det og «vi ses i Oslo om et par uker», plutselig er jeg og den gedigne berganssekken jeg lånte på Berlin Hauptbahnhof, plutselig sitter jeg på et tog til München, og plutselig er jeg der i stedet.

Deutschland


Hallo. Guten tag. Ein ______, bitte. Ja. Nein. Danke schön. Auf wiedersehen. Tschüss.  Pga fullbookede tog til Praha ble mitt lille interrail et tysklandsrail. Men Tyskland er bra. Jeg har danset meg svett og drukket mye god kaffe, drukket enda mer _dårlig_ kaffe, tapt hjertet mitt til apfelstrudel, fornærmet tyskere bare ved å eksistere, sånn ca, funnet de perfekte boyfriendjeansene, besøkt et eventyrslott, vært vitne til at hele München klikket da Tyskland vant fotball-VM, og oppdaget magien med podcasts på toget. Jeg skal fortelle dere om alt siden. I tre kapitler: Berlin, München, og Köln/Hamburg.  I morgen tidlig tar jeg toget til København og har ingen andre planer enn å ligge i Kongens Have og å drikke kaffe fra The Coffee Collective. Så flyr jeg hjem, til Oslo, til det mintgrønne rommet på St. Hanshaugen, og J og vennene og oslosommeren og alt det jeg har savnet de siste tre ukene. Og jeg tror kanskje det blir det aller fineste med reisen, hvor fin den enn har vært: å komme hjem, å ha noe som man kan savne, komme tilbake til.

RF14

Staring into space/roskildefregner/en dag igjen og jeg gleder meg allerede til 2015Cyril Hahn ✨
Jeg er på Roskilde og det er siste dagen og jeg er helt ør og mørbanket og tilfreds med livet. Jeg har mørkebrune fregner, floker i håret og alle t-skjortene mine har flekker.

Vi bor på L fordi vi er roskildejomfruer som ikke vet bedre og som kom alt for sent til innslippen/ikke visste at man måtte løpe, jeg og J og Alice og Charlotta, den lille minicampen, vi bor ved siden av typ 20 17-årige gutter fra Odense, alle på L er under 18, når jeg møter Københavnvennene mine (som alle selvsagt bor på C) hever de øyenbryna når jeg sier at det er der vi bor, på L, den sosialt stigmatiserte tenåringscampen som utelukkende spiller dubstep og dansk dårlig listepop. Men vi har det sykt fett for det. Vi danser til Kevin Lyttle og Jason Derulo og blir for fulle til å måtte behøve å understreke en ironisk distanse. Vi har ikke et partytelt og flere av campingstolene våre blir stjålet men vi har det alltid mer gøy enn de 20 naboene våre, ølbrettene våre blir varme etter et par timer men vi blir brisne nok for det, vi står alltid langt bak på konsertene men danser som om vi skulle vært helt fremst, vi tviholder på alle svensker og nordmenn vi møter denne uka, især de som også har forvillet seg til feil kant av festivalområdet, vi spiser fancy lunsj i Roskilde By når det föles som om vi kommer til å dø av slitet, vi drikker white russians og mojitos og strawberry daiquiris hver natt og drar ikke tilbake til teltet för det blir lyst.

(Det eneste jeg har visst om Roskilde er det jeg har blitt fortalt av andre. Det jeg har lest. Det jeg har lest og blitt fortalt har vært historier fra West, historier fra C, historier fra camper med en sammensveiset kompisgjeng på 30 stk, historier fra folk som ikke har alkoholtoleransen til en tiåring (noe jeg fikk urimelig fort etter at jeg flyttet til Norge igjen), historier fra folk som aldri sover, selektive anektdoter fra roskildeguruer som har elska det så mye at alt annet ikke har spilt noen rolle.)

Vi våkner småsvette og bakfulle i teltet hver morgen. Jeg stikker hodet ut, sier «Charlotta» eller «Alice» og får bekreftelse på at de også ligger i teltet sitt, like småsvette og bakfulle, vi dør litt i campingstolene våre og fyller ut hva som hendte siden vi mista hverandre på natten, slik vi mister hverandre hver natt, vi henter vann, vi går til festivalområdet og spiser frokost, ligger og leser festivalavisen, leser høyt for hverandre, kjøper smoothies og kaffe og sjekker halvveis ut en konsert, spiser lunsj, dropper konserter vi egentlig burde se, drikker øl i campen, snakker i det uendelige, ler i det uendelige, drar på kveldskonsertene, de store på Orange, mister hverandre, etter en uke er jeg den eneste som står igjen med en brukbar mobiltelefon, loker rundt alene, skåler med tilfeldig forbipasserende, bruker opp alt 3G-nettet jeg får utenlands om dagen, vi finner hverandre til sist

Jeg möter ikke på så mange bekjente som jeg skulle trodd, Roskilde har 135 000 besøkende gjester i år, det er ganske så himla mye, det er en relativt stor skandinavisk by, det er som et eget land, alle har sagt det og det er fordi det er helt sant, alle blir mer primitive, vi er skitnere, frekkere, surere, gladere, mer gira, det er et avbrekk fra sivilisasjonen, sånn ca, man er slik en uke i året og deretter i mye mindre grad.

Vi ser Emilie Nicolas, vi ser Mont Oliver, vi ser Outkast, vi ser Lykke Li, vi ser The Rolling Stones, vi ser Bastille, vi ser Dilated Peoples, vi ser Haim, vi ser Cyril hahn, vi ser Trentemöller, vi ser Omar Souleyman, vi ser Icona Pop, vi ser Arctic Monkeys, vi ser Major Lazer, vi ser Skambankt, vi ser så himla mye kult, da jeg var 14 lengta jeg etter å bli voksen og bruke somrene mine på festivaler, nå er jeg 21 og det er like digg som jeg kunne forestille meg.

Drake skulle avslutte hele festivalen i dag men han har avlyst, og det har knust hjertet mitt. Den eneste jeg har blitt Belieber-esque over siden jeg var 14 og var intenst forelska i forskjellige frontfigurer i ymse rockeband.

(Jeg har tilgang til backstage og mediaområdet, jeg bruker det nesten aldri, jeg syns ikke helt jeg hører til, jeg er jo bare en blogger som ikke skal skrive konsertanmeldelser en gang, jeg sitter på pressesenteret og venter på at en eller annen person in charge skal komme bort og si «hvem faen er du og hva gjør du her?» men det har forelöpig ikke hendt. Jeg har heller ikke møtt noen av bandene eller artistene (så riktignok de to forhenværende medlemmene av Pussy Riot som var på festivaken for å holde foredrag, og ble sykt starstruck) – det virker litt blærete å forlate vennene mine for å dra på en hvileløs, sannsynligvis mislykket jakt etter Alex Turner eller Haim)

Vi knekker opp alle glowsticksene vi har og danser på en camp som bare spiller dansk hiphop en natt, det går så hardt for seg at jeg må trille J rundt i en rullestol langs de tomme gangene på Roskilde Sygehus noen timer senere, legen bare ser på oss og ler når vi kommer inn, skjønner hva som har hendt, fikser det, sender oss tilbake når sola har stått opp, vi går gjennom L klokken syv om morgenen og det er ennå noen som spiller dubstep, denne festivalen sover aldri. Vi har lært oss å sove gjennom alt.

Jeg er på Roskilde med noen av de beste folka jeg vet om selv om jeg skulle ønske vi var så uendelig mange fler sammen, vi snakker om Roskilde i år som en slags studietur så vi lärer hva vi skal gjøre bedre til neste år, som J sa det: «Roskilde er et syv dagers langt helvete som en ikke kunne värt foruten,» jeg har vært drittlei og samtidig ønsket at det aldri skal ta slutt. I morgen sitter jeg på et tog til Berlin og så skal jeg prøve å finne en eller annen stillhet. Hele verden har dundret rundt i syv dager nå og jeg vet ikke om jeg kommer til å skjönne hvor altoppslukende denne festivalen har vært før når jeg legger meg i morgen kveld. Roskilde, du er en deilig hunk og jeg kommer tilbake neste år, litt mer forberedt og enda mer peppet på deg.

Tusen takk til Music Export Denmark for å ha invitert meg hit. Helt vildt. Verdens beste sommerleir.

Follow and Like: