1989

Processed with VSCOcam with hb2 preset
Sov lenge, nøt airconditionen min som funket etter en dag borte (for å så klikke igjen i kveld, aner ikke hvordan jeg skal leve de neste dagene), lagde en skikkelig frokost for første gang siden jeg kom hit, gjorde litt lekser, gikk bort til leiligheten til noen av de jeg kjenner fra Oslo, gatene var nesten helt stille, alle har reist ut av byen pga Eid, veldig deilig, det var nesten som å være i Oslo igjen, dro tilbake, vasket litt klær, tok en uber med de jeg deler leilighet med til Egyptian Museum (her i Kairo er uber ti ganger safere enn taxier), gikk gjennom to sikkerhetskontroller, «is there a gun in your purse? a knife?» spurte vekteren meg, ikke noe tongue in cheek, «seriously?» holdt jeg på å si, nøyet meg med å riste på hodet, det er sikkerhetskontroller på alle steder hvor noe kan hende.

Processed with VSCOcam with a6 preset
Vi vandret blant faraoer og hieroglyfer en stund, mumier, gravplasser, urner, det var så overveldende mye, det var stuet inn i kroker og nærmest lempet oppå hverandre, i kontrast til museer i andre land, f.eks Glyptoteket i København, de hadde så ufattelig mye at det ikke gikk an å få et bevisst inntrykk på et enkelt besøk. Det var heller ikke lov til å ta bilder, så jeg snek til meg noen få mobilsnaps i de øde områdene hvor vaktene ikke var.

Processed with VSCOcam with q4 preset
Vi så Tahrir-plassen. Det har blitt gjort mange tiltak for at folk ikke skal kunne samle seg der igjen, vi gikk først forbi og ned en gate fordi det var helt utenkelig at millioner av mennesker kunne ha samlet seg der en gang, men så måtte vi skru på Google Maps, snu, gikk tilbake, der skjedde det, å ta en selfie på Tahrir-plassen, hva vil man egentlig vise med det, vi gikk ned til Nilen, fant en uteservering, drakk tyrkisk kaffe og så på solnedgangen, midt i idyllen fløt et dødt esel nedover elven, driftet videre under en av de store broene, jeg ser så mye rart her hver eneste dag, om tre måneder kommer ingenting til å overraske meg lenger.

Processed with VSCOcam with e3 preset
Kairo har ikke helt fått turistene sine tilbake, vi snakket om det da vi spiste senere på dagen, byen har mistet sin viktigste inntektskilde, det er en slags matthet i lufta man merker selv etter å bare ha vært der i et par dager. Egyptian Museum var en spøkelsesby. Bygget ligger rett ved Tahrir-plassen, og ble stormet en gang under revolusjonen. Museumsbutikken var nedlagt, ribbet, restauranten var ikke lenger i drift, en Mövenpick-iskiosk sto forlatt midt på plassen og rett ved siden av var det nedbrente NDP-hovedkvarteret.

Vi spiste middag på en libanesisk restaurant. Bestilte inn tallerkener med falafel og tabbouleh og hummus og baba ghanoush og fikk shotglass med rosevann. Snakket om europeiske kongefamilier og om å bli tatt for å komme fra andre steder. Så tok vi en uber hjem til leiligheten igjen. Skikkelig fin, og inntrykksrik dag hvor jeg ble litt klokere på Kairo utenfor Muhandessin. Man blir sliten i hodet av alt som finnes her om man bare går rett utenfor døra. Og jeg kom egentlig hit for å fortelle at jeg hørte på Ryan Adams sitt coveralbum av Taylor Swift for første gang da jeg kom hjem, og herregud, det er noe av det beste jeg har hørt på lenge. Pure gold. Vil ikke høre på noe annet resten av året. Litt merkelig å ha som soundtrack til denne byen, men det får bare være. Shake it off, shake it off, off off.

Nattønsket


Dette er skikkelig fint.

4.03.15
2 Uncategorized
_

TUNES


Glass Animals – Gooey
The Preatures – Is This How You Feel
Little Jinder – Ful Och Tråkig Tjej
SOHN – Artifice
Chet Faker – 1998

Hva hører dere på nå for tida?

11.01.15
8 Musikk
_

Hold On, We’re Going Home

1.12.14
2 Uncategorized
_

TUNES


Nå har jeg hørt på den samme spotifyspillelista i typ 3 mnd. Holder på å bli sprø. Musikktips mottas med takk.

4.11.14
6 Uncategorized
_

Change


Noe av det beste jeg oppdaget i sommer (og som alltid, en smule etter de andre) var Banks – nok et navn på den lange listen over  de jeg i etterkant skulle ønske at jeg hadde fått med meg på Roskilde. I hele sommer har jeg gått rundt og hørt på det som måtte være tilgjengelig av henne, så vel som alle remixene som har blitt gjort av sangene hennes. Hun slapp nylig debutabumet sitt og sangen Change har naglet seg fast i alt jeg tenker og gjør. Vanvittig dyktig dame. Denne helgen har jeg drukket syrlige greier og danset i et bibliotek, fått verdens fineste tilbakemelding på det jeg har skrevet på de siste ukene, solgt masse blomster, klint i mørket og gjort massive skippertak på lesingen. Dagen etter at jeg gikk rundt i Oslo sentrum og prøvde høstjakker ble det sommer igjen, iallefall litt, drivhuseffekten på soverommet av sola som skinner gjennom et lukket vindu, blendet sammen med en bakfullhet, men det går fint. Og i kveld skal jeg på valgvake og heie på Feministiskt Initiativ. Ut med rasisterna, inn med feministerna. 

De siste dagene, de siste årene


(Vilde Tuv, i går, like fint som jeg tenkte det kom til å være)

Øya + meg, det er historien om en tenåringsjente som ville gjøre det som hun så andre folk gjøre, som dro til Oslo sommeren før hun begynte på videregående og tok trikken til Middelalderparken med sin daværende bestevenninne, med nøye planlagte antrekk, blant annet en t-skjorte som hennes mor noen uker senere kom til å ta fra henne fordi den var for drøy. Det er historien om å jobbe som frivillig i en hamburgerbod som 17-åring og å bli forelska i gutten som sa at han skulle se etter henne på John Olav Nilsen & Gjengen, historien om å stå med et glass med pepsi max på konserter fordi man fremdeles var for ung, historien om å komme tilbake som 18-åring og drikke hvitvin fordi man enda ikke hadde lært seg å like øl, historien om alle konsertene man droppet fordi vennene skulle et annet sted, om å droppe Explosions In The Sky fordi alle vennene skulle se Kaizers (jeg tror dette er den største grunnen til at jeg siden aldri har klart å høre på Kaizers, tenk at jeg droppet Explosions In The Sky for et band som det året, 2011, spilte sikkert 168 konserter i Norge). Det er historien om å være der uka før jeg flyttet til København, som 19-åring, med en noen måneder gammel kjærlighetssorg fra en by jeg snart skulle flytte fra og ikke komme tilbake til, en kjærlighetssorg som vrengte seg og lukket seg til First Aid Kit og Bon Iver, historien om å oppdage Best Coast/sine egne tanker, «tror dåkker på kjærligheden?» ropte Susanne Sundfør i et hamskifte av en konsert, hvor hun danset som Britney, JAA ropte de rundt meg og NEI brølte jeg, og det er historien om å være 20, å nettopp ha flyttet til Oslo, om å revurdere det jeg svarte Susanne Sundfør året før, å gå alene på Øya en hel dag, å kun ha selskap når han som jeg enda ikke var helt sammen med hadde fri fra Øya-jobben sin, å nikke til Disclosure, grine til James Blake og Beach House og historien om skepsismen til at Øya i Middelalderparken skulle opphøre, kanskje i et par år, eller kanskje for godt. Det er historien om å dra på Øya/Tøya og bo i Oslo og jobbe en fin frivilligjobb, å møte venner og å forville seg vekk fra dem igjen, overpriset øl og Taco Republica-kanapeer til 100 kr, å se mindre konserter enn man burde, å se andre konserter enn man burde, men at det likevel går greit, man har noen å lene seg mot, noen å kysse, og hvert år tenker jeg «hvorfor i helvete er jeg her, egentlig?», for Øya er alltid litt antiklimaks, det er alltid mye kulere i hodet mitt enn i virkeligheten, men jeg kommer tilbake, hvert år, og jeg kommer sikkert tilbake igjen neste år, jeg tenker sikkert det samme igjen da, og så kommer jeg tilbake året etter det igjen og året etter det igjen også.

RF14

Staring into space/roskildefregner/en dag igjen og jeg gleder meg allerede til 2015Cyril Hahn ✨
Jeg er på Roskilde og det er siste dagen og jeg er helt ør og mørbanket og tilfreds med livet. Jeg har mørkebrune fregner, floker i håret og alle t-skjortene mine har flekker.

Vi bor på L fordi vi er roskildejomfruer som ikke vet bedre og som kom alt for sent til innslippen/ikke visste at man måtte løpe, jeg og J og Alice og Charlotta, den lille minicampen, vi bor ved siden av typ 20 17-årige gutter fra Odense, alle på L er under 18, når jeg møter Københavnvennene mine (som alle selvsagt bor på C) hever de øyenbryna når jeg sier at det er der vi bor, på L, den sosialt stigmatiserte tenåringscampen som utelukkende spiller dubstep og dansk dårlig listepop. Men vi har det sykt fett for det. Vi danser til Kevin Lyttle og Jason Derulo og blir for fulle til å måtte behøve å understreke en ironisk distanse. Vi har ikke et partytelt og flere av campingstolene våre blir stjålet men vi har det alltid mer gøy enn de 20 naboene våre, ølbrettene våre blir varme etter et par timer men vi blir brisne nok for det, vi står alltid langt bak på konsertene men danser som om vi skulle vært helt fremst, vi tviholder på alle svensker og nordmenn vi møter denne uka, især de som også har forvillet seg til feil kant av festivalområdet, vi spiser fancy lunsj i Roskilde By når det föles som om vi kommer til å dø av slitet, vi drikker white russians og mojitos og strawberry daiquiris hver natt og drar ikke tilbake til teltet för det blir lyst.

(Det eneste jeg har visst om Roskilde er det jeg har blitt fortalt av andre. Det jeg har lest. Det jeg har lest og blitt fortalt har vært historier fra West, historier fra C, historier fra camper med en sammensveiset kompisgjeng på 30 stk, historier fra folk som ikke har alkoholtoleransen til en tiåring (noe jeg fikk urimelig fort etter at jeg flyttet til Norge igjen), historier fra folk som aldri sover, selektive anektdoter fra roskildeguruer som har elska det så mye at alt annet ikke har spilt noen rolle.)

Vi våkner småsvette og bakfulle i teltet hver morgen. Jeg stikker hodet ut, sier «Charlotta» eller «Alice» og får bekreftelse på at de også ligger i teltet sitt, like småsvette og bakfulle, vi dør litt i campingstolene våre og fyller ut hva som hendte siden vi mista hverandre på natten, slik vi mister hverandre hver natt, vi henter vann, vi går til festivalområdet og spiser frokost, ligger og leser festivalavisen, leser høyt for hverandre, kjøper smoothies og kaffe og sjekker halvveis ut en konsert, spiser lunsj, dropper konserter vi egentlig burde se, drikker øl i campen, snakker i det uendelige, ler i det uendelige, drar på kveldskonsertene, de store på Orange, mister hverandre, etter en uke er jeg den eneste som står igjen med en brukbar mobiltelefon, loker rundt alene, skåler med tilfeldig forbipasserende, bruker opp alt 3G-nettet jeg får utenlands om dagen, vi finner hverandre til sist

Jeg möter ikke på så mange bekjente som jeg skulle trodd, Roskilde har 135 000 besøkende gjester i år, det er ganske så himla mye, det er en relativt stor skandinavisk by, det er som et eget land, alle har sagt det og det er fordi det er helt sant, alle blir mer primitive, vi er skitnere, frekkere, surere, gladere, mer gira, det er et avbrekk fra sivilisasjonen, sånn ca, man er slik en uke i året og deretter i mye mindre grad.

Vi ser Emilie Nicolas, vi ser Mont Oliver, vi ser Outkast, vi ser Lykke Li, vi ser The Rolling Stones, vi ser Bastille, vi ser Dilated Peoples, vi ser Haim, vi ser Cyril hahn, vi ser Trentemöller, vi ser Omar Souleyman, vi ser Icona Pop, vi ser Arctic Monkeys, vi ser Major Lazer, vi ser Skambankt, vi ser så himla mye kult, da jeg var 14 lengta jeg etter å bli voksen og bruke somrene mine på festivaler, nå er jeg 21 og det er like digg som jeg kunne forestille meg.

Drake skulle avslutte hele festivalen i dag men han har avlyst, og det har knust hjertet mitt. Den eneste jeg har blitt Belieber-esque over siden jeg var 14 og var intenst forelska i forskjellige frontfigurer i ymse rockeband.

(Jeg har tilgang til backstage og mediaområdet, jeg bruker det nesten aldri, jeg syns ikke helt jeg hører til, jeg er jo bare en blogger som ikke skal skrive konsertanmeldelser en gang, jeg sitter på pressesenteret og venter på at en eller annen person in charge skal komme bort og si «hvem faen er du og hva gjør du her?» men det har forelöpig ikke hendt. Jeg har heller ikke møtt noen av bandene eller artistene (så riktignok de to forhenværende medlemmene av Pussy Riot som var på festivaken for å holde foredrag, og ble sykt starstruck) – det virker litt blærete å forlate vennene mine for å dra på en hvileløs, sannsynligvis mislykket jakt etter Alex Turner eller Haim)

Vi knekker opp alle glowsticksene vi har og danser på en camp som bare spiller dansk hiphop en natt, det går så hardt for seg at jeg må trille J rundt i en rullestol langs de tomme gangene på Roskilde Sygehus noen timer senere, legen bare ser på oss og ler når vi kommer inn, skjønner hva som har hendt, fikser det, sender oss tilbake når sola har stått opp, vi går gjennom L klokken syv om morgenen og det er ennå noen som spiller dubstep, denne festivalen sover aldri. Vi har lært oss å sove gjennom alt.

Jeg er på Roskilde med noen av de beste folka jeg vet om selv om jeg skulle ønske vi var så uendelig mange fler sammen, vi snakker om Roskilde i år som en slags studietur så vi lärer hva vi skal gjøre bedre til neste år, som J sa det: «Roskilde er et syv dagers langt helvete som en ikke kunne värt foruten,» jeg har vært drittlei og samtidig ønsket at det aldri skal ta slutt. I morgen sitter jeg på et tog til Berlin og så skal jeg prøve å finne en eller annen stillhet. Hele verden har dundret rundt i syv dager nå og jeg vet ikke om jeg kommer til å skjönne hvor altoppslukende denne festivalen har vært før når jeg legger meg i morgen kveld. Roskilde, du er en deilig hunk og jeg kommer tilbake neste år, litt mer forberedt og enda mer peppet på deg.

Tusen takk til Music Export Denmark for å ha invitert meg hit. Helt vildt. Verdens beste sommerleir.

Walk This Way


Herregud, jeg pepper meg sånn opp over Roskilde. Tretten dager igjen og jeg har omsider begynt å tenke på å ordne alt det praktiske rundt det. Et pengesluk uten like (især siden jeg muligens stikker rett til en europeisk storby etterpå, uten noen formening om HVORDAN jeg skal få det til), men jeg kommer til å være lykkelig hele sommeren. MØ slapp musikkvideoen for Walk This Way i dag og damn, håper jeg får sett henne på søndagen. Skvist mellom to andre konserter jeg virkelig vil se (Kasabian og Stevie Wonder), men det kan jo gå om jeg løper fort.

16.06.14
1 Uncategorized
_

Sia


Jeg hadde glemt og forkastet Sia i kjølvannet av at hun plutselig ble vokalisten på sanger kreditert David Guetta og Flo Rida,  jeg hadde glemt hvor hjerteskjærende vakker «Breathe Me» var som både forgrunn og bakgrunn til seriefinalen til Six Feet Under, hadde glemt 2010 da jeg blæstet Clap Your Hands og Stop Trying på iPoden imens jeg gikk gatelangs i Bergen, hadde glemt niende klasse og plata «Some people have REAL problems» og albumcoveret hvor hun hadde tegnet seg selv i ansiktet med fargestifter. Så hørte jeg Chandelier for noen dager siden og så videoen og husket alt. Og hvorfor Sia er så bra som hun er. Når hun får en sang som på overflaten handler om festing (men selvsagt egentlig ikke handler om det) til å bli så vakker og eksplosiv og trist. Damn.

14.05.14
5 Uncategorized
_

Follow and Like: