Morgenene

kairo_1
kairo_2kairo
kairo_4kairo_3kairo_5kairo_6kairo_12kairo_7kairo_9kairo_10
kairo_11
Hva jeg så hver morgen på vei til skolen. Traffikkaoset. Det myke morgenlyset, riktignok forårsaket av all sandenog forurensningen. Kampanjeplakatene fra parlamentvalget som ble holdt en første måneden her. Glorete reklameplakater. Ekstreme kolosser av boligblokker, nærmest institusjoner som inneholder flere generasjoner av storfamilier. Hijabkledde kvinner som ventet på bussen. Tevogna under Ahmed Oraby-brua. Avisutsalget midt i bilveien. Hver morgen satt jeg på bussen og så på byen som gjorde seg klar for dagen. Bare den siste tok jeg med kameraet mitt.

Etter at jeg ble frisk ble jeg veldig opptatt med å hente meg inn på skolen og ha eksamen. Og det gikk fint, og plutselig hadde jeg min siste dag i Kairo. Nå er jeg i København med mamma. Det føles veldig merkelig, jeg har enklere for å gjøre meg forstått på arabisk enn dansk, det er det naturlige innfallet nå, å si hei på arabisk, å takke på arabisk, jeg sier nesten «mumkin ahwa» på en kafé men tar meg i det og sier «en kaffe, takk». Jeg smuglytter på samtalen til tre sudanesere bak meg i busskøen. Jeg kjøper en kjole på & Other Stories som jeg aldri hadde kunnet gå med i Kairo. At 99% av folka jeg går forbi på gata ikke glaner på meg er uvant, men ekstremt etterlengtet. Jeg smelter inn i mengden igjen. Jeg er hvilken som helst 22-åring igjen.

Og nå skal jeg bare slappe av, feire jul, ta inn vinteren og være hjemme i en måned. Puste inn frisk luft. Gjenoppta livet mitt. Det blir helt nydelig.

13.12.15
5 Uncategorized
_ ,

Pyramider

UntitledUntitledUntitled
På de typiske bildene av pyramidene i Giza kan det virke som om de er midt i Sahara, med milevis av forblåste sanddyner rundt dem. Men hele Kairo står avventende rett bak dem, bak støvet ruver det skyskrapere, to sivilisasjoner som møter hverandre. Pyramidene er en del av bybildet. Fjernt fra hva Egypt er i dag, men likevel et symbol på landet. Noen ganger når jeg sitter i en taxi og det er klart ute, kan jeg se dem. Langt ute i horisonten. Og de tar pusten fra en. Så ufattelig mye. Nå er det bare tre uker til jeg er tilbake i Norge igjen. Hvordan i all verden skal jeg komme tilbake etter å ha bodd i en by med pyramider? Tips og triks mottas med takk.

21.11.15
4 Uncategorized
_ ,

En måned, to uker og en dag

Untitled
Så, jeg får høre av venner at det er kjeeeeeeedelig å lese lange tekster på bloggen, men etter en måned her er det umulig å beskrive hva jeg driver med og inntrykkene mine samtidig. Og det er venner og familie som maser om oppdateringer. Hehe. Så her er en halv roman med inntrykk, så kommer det konkrete oppsummeringer med bilder i løpet av uka. Beklager pausen. Den var ikke planlagt. Jeg studerer lever puster arabisk hver dag nå, hele tiden. Seks timer skole, tre-fire timer lekser. Konstant søvndeprivert. Prøver å løpe en-to ganger i uka på treningssenteret jeg har meldt meg inn hos, spise noe mat som ikke er frityrstekt, men det er vanskelig.

Det er ikke første gangen jeg bor utenfor Norge, selv om jeg føler at Danmark ikke teller. Jeg bodde jo i København et år. Jeg var nitten, fresh out of vgs, jeg syklet til og fra skolen jeg gikk på hver dag, om morgenene var det kanskje kaotisk, det var et maskineri av syklister og biler og busser, men lufta var crispy og sola var varm, selv på vinteren, og jeg kunne alltid strekke ut armene mine, jeg kunne alltid eksistere bare på premissene av meg selv. Det er vanskeligere her. Jeg går ikke fra sted til sted, jeg sitter i baksetet av biler. De fleste taxiturene mine er bestilt via en app, med et taksameter sjåføren ikke har noe makt over. Jeg tar forholdsregler. Hvis jeg skulle skrevet en bok om dette oppholdet, ville den hett Fear and Ubering in Cairo. Jeg gikk konstant med solbriller den første måneden, solbriller jeg har begynt å ta av først nå. Kairo krever mer av deg, krever at du brøler høyere, retter deg mer i ryggen, når du skal bo her over lengre tiden har du ikke noe valg, tøff deg opp eller kryp inn i et skall, og det skallet kan være fristende, spesielt i en by som er så ubehagelig for kvinner som den faktisk er, som konstant utfordrer deg og krever at du setter foten ned. Jeg føler Kairo gjør meg tøffere. Gir meg et bullshitfilter jeg kommer til å ha for resten av livet.

Jeg gikk en tur med faren og broren min sist uke. De var på besøk et par dager. Vi gikk fra hotellet deres i Garden City og langs promenaden ved Nilen, over Qasr An-Nil-broen, sola holdt på å gå ned, klokken var bare fire, det blir så tidlig mørkt her, og hele veien gikk vi i motsatt retning av bilene som befant seg midt i rushtida. De sto og duret på tomgang imens vi gikk forbi, og menneskene inni bilene stirret på oss, de tutet, de ropte ting til oss. Jeg ble hyperoppmerksom på alt rundt oss. En fyr ropte karakteristika om meg på arabisk, så på engelsk, en bil full av rosa hijabis i tjueåra åpnet vinduene og hoiet etter oss, og jeg, som hadde bodd her i over en måned, ble dratt rett tilbake til første dagen min her. Det ekstreme ubehaget ved å bli sett og observert og registrert av absolutt alle jeg gikk forbi. Redselen og kultursjokket og følelsen av å ville dra hjem og sove i hundre år før jeg prøvde meg på nytt. «Det er ikke sånn når man har bodd her en stund,» sa jeg til dem, overbevist om at de ville sette seg på første flyet hjem. «Da er dette bakgrunnsstøy.» De lo og sa at det ikke var så farlig. Faren og broren min er alltid mindre stressa enn meg. Jeg senket skuldrene i løpet av de første to dagene de var der. Den siste dagen de var her var det blitt til bakgrunnsstøy. Untitled
Jeg har bodd her i en måned og to uker, og jeg takler det aala tool, som de sier her. Straight forward, rett fram.  Man tenker på interseksjonalitet hele tiden her, hvordan kjønn og etnisitet og religion og seksualitet og så videre henger sammen og påvirker hvordan folk behandler deg, og hvordan det er helt forskjellig etter hvor i verden man befinner seg (seksuell trakassering selvfølgelig, og det er VELDIG vanskelig å være funksjonshemmet her bl.a). Man er veldig priviligert her med utenlandsk valuta, men mindre fri. I Norge kan jeg gå lange turer, alene, uten mobil, eller med høy musikk på ørene hele tida. Jeg kan gjøre alt jeg vil alene. Det er så godt som ingen fare for at noe vil hende med meg. Her er jeg nesten aldri alene. Jeg er avhengig av batteri på mobilen og mannlige venner som kan følge meg ute om kveldene. Uten å kunne formulere meg på det mest grunnleggende nivået vet jeg ikke om jeg hadde fått gjort noe i det hele tatt.

Jeg kan snakke med folk nå. Jeg øver meg. Jeg bestiller en halv kilo ost i butikken bare for å øve meg på måleenheter. Jeg har sykt mye ost den neste uken. Folk tror ikke jeg snakker arabisk, og blir alltid overrasket. Spør alltid om hva jeg gjør her når jeg snakker til dem. Hvor er jeg er fra. Hvor lenge jeg har vært her. Hvor lenge jeg skal være her. Taxisjåførene spør om jeg er gift. Jeg lyver om at jeg er forlovet. Hvor er han da? I Norge. Hvorfor vil du ikke gifte deg med en egypter, du er jo i Egypt, hehehe jeg skal jo tilbake til Norge igjen, jeg er ikke gift, sier taxisjåføren (56), neivel, kan du ikke gifte deg med meg i stedet, njæææ, svarer jeg, da blir jo den norske fyren lei seg, dette hypotetiske mennesket jeg dikter opp for å få en taxisjåfør til å holde kjeft. Men de holder jo aldri kjeft. En venninne av meg fra skolen forteller dem at hun er gift, og da spør de videre om barn. Oppdragelse. Religion. Ekteskap og familie har en definisjonmakt som trumfer alt annet. Man er ikke noe med mindre man klart og helt tilhører noe større. Jeg klager til folk om at jeg ser for ung ut til å være gift og ha barn, men så innser jeg at i dette landet, så gjør jeg faktisk ikke det.
Untitled
Det er mye jeg vil skrive om. Fattigdommen og de enorme sosiale forskjellene her. Det faktum at 99% av kvinnene i Egypt har blitt seksuelt trakassert (det er helt hårreisende). Ungdomsledigheten. Politikk. Religion og alle de sosiale konvensjonene man finner her. Hvordan ting fungerer i et land man hører svært mye om fra utsiden men virker helt annerledes når man er på innsiden. Alt pulserer her i en fart på 200 km i timen, man snakker aldri med innestemme, det er aldri rette hjørner og kritthvite overflater, men herregud, for et fantastisk, motbydelig, nydelig land det er. Og jeg vil skrive det og fotografere det ihjel, formidle det slik at dere også kan være her, noe jeg allerede skrev om etter den første uka her, men jeg venter. Jeg observerer. Jeg kommer med lange rants når jeg snakker med folk i Norge på skype. Det er en stream of consciousness som kan vare i flere timer om jeg først er i gang. Så jeg vil sortere dette før jeg forteller. Og jeg trodde jeg kom til å blogge mye imens jeg var her, men jeg tror heller at denne bloggen kommer til å handle om Egypt etter at jeg er tilbake.

Så, jeg snakker tre språk om hverandre hver dag. Har begynt å venne meg til livet her. Har begynt å like meg her. Hvis de siste årene mine skulle vært en Taylor Swift-diskografi (lol), er dette ekvivalenten til 1989, et popfyrverkeri etter å ha driftet rundt i trygt country-farvann alt for lenge. Hver dag blir jeg slått av en eller annen cheesy takknemlighet over at jeg får oppleve dette her. Jeg sitter på skolebussen eller i baksetet av en bil og ser ut på folkelivet, ser på de gamle mennene og kvinnene som selger te i en eller annen fuckings rundkjøring, på mødrene som heter barna sine fra skolen, de støvete trærne, folka som insisterer på å kjøre hest og kjerre midt i bilveien, familiene som stabler seg på motorsykler, niqabis som krangler med bussjåfører, og er så himla takknemlig. Disse folka gjør ikke så mye annet enn å stirre på meg og heve øyenbrynene og være høylytte, men når jeg smiler til dem smiler de tilbake. Og jeg liker dem. Nå er det bare en måned og to uker til jeg skal tilbake til Norge igjen. Jeg skal fly til København, møte moren min for en førjulshelg, spise frokost i Torvehallene, besøke Statens Museum for Kunst, gå rundt i de gamle gatene mine, og så skal jeg til Bergen, til Oslo, pådra meg minst tre halsbetennelser av kuldesjokket (i skrivende stund er det 25 grader her), kanskje jobbe litt, møte alle jeg savner og feire jul på en hytte i Voss siden barndomshjemmet mitt er solgt. Og det går helt fint. Jeg skal stå på ski på julaften. Speede nedover bratte bakker. Blir ikke bedre enn det.

Coptic Cairo

UntitledUntitledUntitledUntitled
Noen bilder fra turen min til Koptiske Kairo sist helg. Jeg skrev jo at jeg hadde tatt bilder inni kirkene og synagogene, men da jeg lastet inn bildene på PC-en demret det plutselig for meg at «nei, det var jo fotoforbud alle stedene vi var». Flere av de koptiske kirkene hadde også gudstjeneste imens vi var der. Veldig spesiell og vakker stemning i området, om enn litt spent. Absolutt alt her som kan være et mål er under strenge sikkerhetskontroller. Hoteller, kjøpesentere, turistattraksjoner. Tilfeldige bygninger man går forbi på gata. Så slik er det. Merkelig nok føler jeg meg veldig trygg i denne byen.

Nå setter jeg meg straks på en buss til Alexandria og blir der resten av helgen. Skal slappe av ved havet, se biblioteket (Snøhetta-biblioteket altså, fullstendig klar over at det gamle ikke eksisterer lenger), og spise sinnsykt god falafel. Fint liv.

1.10.15
4 Uncategorized
_ ,

Eid al-Adha

UntitledUntitled

Det var Eid al-Adha sist helg. Kairo var helt på syre. Airconditionen min var ødelagt, jeg sov ikke hele natta og ble oppringt kl 7 av at noen av vennene mine spurte om jeg ville være med på å slakte en sau. «Slakte en sau?» gjentok jeg i halvsøvne før jeg sa NEI, hva slags mareritt skulle det være, jeg lå der dekket i min egen svette i et soverom like varmt og klamt som et drivhus. Men jeg fikk ikke sove, så jeg ringte dem og sa at jeg kom bort, sto opp, kledde meg, ble hentet av den ene venninna mi og snublet bort til leiligheten deres noen gater unna med ideen om å sove hos dem i stedet. Trodde jeg. I stedet måtte jeg hilse på naboene, ble med ut i gatene, hadde et sjal surret rundt hodet, drakk tyrkisk kaffe, spiste egyptiske bakverk, prøvde å ikke se for mye på blodpyttene i gata og ignorere den sterke lukten av døde dyr. På kvelden spiste vi middag på en båt langs Nilen og gikk en tur ved broene og Tahrir-plassen. En av de særeste dagene i livet mitt så langt, men herregud, alle de tingene jeg opplever her.

Jeg så også den sauen bli slaktet, forresten, litt utpå formiddagen. Stirret rett fram, Game Of Thrones S01E01-style, det var ganske grusomt, den dagen var en gigantisk vegan-trigger warning, men også et øyeblikk for refleksjon. Jeg skal ikke gå så alt for mye inn på dette, og jeg er heller ikke rette person til å skulle skrive om dette temaet, da jeg er en skarve fleksitarianer, men: I Norge er alt vakuumpakket. Luktfritt. Sterilt. Man ser ikke dyret. Man lever så skjermet fra det man har på matfatet. Kjøtt er noe man tar som en selvfølge i alle måltider, det er 19.90 i kjøledisken på Rema, det er kjøtt i retter som egentlig ikke blir forbedret av kjøtt i det hele tatt, det er så himla mye kjøtt og alt er så bearbeidet og fremmedgjort fra hva det en gang har vært. Et faktisk dyr. Her i Egypt står man ansikt til ansikt med det dyret overalt. Hest og kjerre er fremdeles et av flere fremkomstmidler i nabolaget jeg bor i. I noen bakgårder tripper det høns. I gatene fins det kameler og eseler og sauer og geiter. Det lukter rått kjøtt i matbutikkene, ingenting er ferdig pakket, ingen Best Pris-logo, ingen 3 for 2. Det er hva det faktisk er. Og det gjør valget om å avstå fra kjøtt i de fleste tilfeller ganske enkelt.

Når det kommer til sjal, så ser jeg ikke for meg at det er noe jeg kommer til å bruke ofte her nede. Jeg har to sjal jeg bytter på å ha i veska i tilfelle det skulle bli nødvendig, og det har vært veldig greit på kveldene. Jeg føler jo at jeg har fått mindre blikk av andre de gangene jeg har slengt et sjal rundt håret mitt, men det er nok hovedsakelig en psykologisk greie. Folk ser uansett i løpet av få sekunder når det er lyst ute at jeg ikke er herfra. Eid føler jeg var et unntak, da gjorde jeg det først og fremst som et tegn på respekt for de som feiret (nabolaget jeg bor i er relativt religiøst med en ganske høy niqab-faktor), og fordi det var crazy mange folk ute i gatene og det å kunne skli bittelitt mer inn i miljøet var veldig deilig. På langtidsbasis satser jeg på at folk forstår at jeg respekterer religionen ved å kle meg som jeg gjør og ved at jeg oppfører meg som jeg gjør.

Ellers har jeg ikke hatt wi-fi den siste uka, så jeg har flere innlegg på lager de neste dagene. Skal vise dere templer og kirker og moskeer. Og tusen takk for tilbakemeldingene på de siste to postene mine. Blir så glad. Dere er bra! Salam.

30.09.15
6 Uncategorized
_ ,

1989

Processed with VSCOcam with hb2 preset
Sov lenge, nøt airconditionen min som funket etter en dag borte (for å så klikke igjen i kveld, aner ikke hvordan jeg skal leve de neste dagene), lagde en skikkelig frokost for første gang siden jeg kom hit, gjorde litt lekser, gikk bort til leiligheten til noen av de jeg kjenner fra Oslo, gatene var nesten helt stille, alle har reist ut av byen pga Eid, veldig deilig, det var nesten som å være i Oslo igjen, dro tilbake, vasket litt klær, tok en uber med de jeg deler leilighet med til Egyptian Museum (her i Kairo er uber ti ganger safere enn taxier), gikk gjennom to sikkerhetskontroller, «is there a gun in your purse? a knife?» spurte vekteren meg, ikke noe tongue in cheek, «seriously?» holdt jeg på å si, nøyet meg med å riste på hodet, det er sikkerhetskontroller på alle steder hvor noe kan hende.

Processed with VSCOcam with a6 preset
Vi vandret blant faraoer og hieroglyfer en stund, mumier, gravplasser, urner, det var så overveldende mye, det var stuet inn i kroker og nærmest lempet oppå hverandre, i kontrast til museer i andre land, f.eks Glyptoteket i København, de hadde så ufattelig mye at det ikke gikk an å få et bevisst inntrykk på et enkelt besøk. Det var heller ikke lov til å ta bilder, så jeg snek til meg noen få mobilsnaps i de øde områdene hvor vaktene ikke var.

Processed with VSCOcam with q4 preset
Vi så Tahrir-plassen. Det har blitt gjort mange tiltak for at folk ikke skal kunne samle seg der igjen, vi gikk først forbi og ned en gate fordi det var helt utenkelig at millioner av mennesker kunne ha samlet seg der en gang, men så måtte vi skru på Google Maps, snu, gikk tilbake, der skjedde det, å ta en selfie på Tahrir-plassen, hva vil man egentlig vise med det, vi gikk ned til Nilen, fant en uteservering, drakk tyrkisk kaffe og så på solnedgangen, midt i idyllen fløt et dødt esel nedover elven, driftet videre under en av de store broene, jeg ser så mye rart her hver eneste dag, om tre måneder kommer ingenting til å overraske meg lenger.

Processed with VSCOcam with e3 preset
Kairo har ikke helt fått turistene sine tilbake, vi snakket om det da vi spiste senere på dagen, byen har mistet sin viktigste inntektskilde, det er en slags matthet i lufta man merker selv etter å bare ha vært der i et par dager. Egyptian Museum var en spøkelsesby. Bygget ligger rett ved Tahrir-plassen, og ble stormet en gang under revolusjonen. Museumsbutikken var nedlagt, ribbet, restauranten var ikke lenger i drift, en Mövenpick-iskiosk sto forlatt midt på plassen og rett ved siden av var det nedbrente NDP-hovedkvarteret.

Vi spiste middag på en libanesisk restaurant. Bestilte inn tallerkener med falafel og tabbouleh og hummus og baba ghanoush og fikk shotglass med rosevann. Snakket om europeiske kongefamilier og om å bli tatt for å komme fra andre steder. Så tok vi en uber hjem til leiligheten igjen. Skikkelig fin, og inntrykksrik dag hvor jeg ble litt klokere på Kairo utenfor Muhandessin. Man blir sliten i hodet av alt som finnes her om man bare går rett utenfor døra. Og jeg kom egentlig hit for å fortelle at jeg hørte på Ryan Adams sitt coveralbum av Taylor Swift for første gang da jeg kom hjem, og herregud, det er noe av det beste jeg har hørt på lenge. Pure gold. Vil ikke høre på noe annet resten av året. Litt merkelig å ha som soundtrack til denne byen, men det får bare være. Shake it off, shake it off, off off.

القاهرة

Processed with VSCOcam with a6 presetProcessed with VSCOcam with j2 presetProcessed with VSCOcam with j2 presetProcessed with VSCOcam with hb2 presetProcessed with VSCOcam with e4 preset
@thelabyrinthine på instagram

Kultursjokk. Varmesjokk. Skolesjokk. Trafikksjokk. Muntlig arabisksjokk. Jeg kom hit for tre dager siden og det føles allerede som tre uker. Eventuelt tre timer, alt ettersom. Jeg bor i bydelen Mohandessin, som ligger vest for Nilen, på campus, om man kan si det slik, jeg bor i en av de øverste etasjene i skolebygningen og går ned noen trapper til timene mine hver dag. På formiddagene lærer jeg å snakke egyptisk og på ettermiddagen lærer jeg å skrive og lese og grammatisk analysere standardarabisk. Mellom slagene har jeg ikke hatt tid til så mye annet enn å gjøre lekser og å prøve å manøvrere meg rundt for å skaffe nødvendigheter som mat og vann og egyptisk simkort og ja, dere vet. Er sykt trøtt hele tiden. Varmen og vannbehovet og vanskeligheten med å få i seg skikkelig mat kom litt brått på. Gir meg selv et par uker på å komme inn i rytmen her, om tre måneder satser jeg på å være ganske avslappa.

Vi satt i en taxi i to timer i trafikken i går, fra Mohandessin til IKEA i Festival City (ja, bydelene heter slike ting her, og ja, den andre kvelden min i Kairo brukte jeg på å spise halal-kjøttboller på IKEA) og byen tok aldri slutt. Det var noen grønne lunger innimellom som slo pusten fra deg, så var det plutselig kilometervis med uferdige betongblokker som likevel har vært innflyttet i mange år. Lyset i byen er helt utrolig, skikkelig støvete, dust og fotogent, men jeg tar sjelden opp mobilen for å ta bilde. Jeg har lyst til å fotografere denne skitne, rotete, støvete byen ihjel, men jeg har ikke tatt kameraet mitt ut av veska ennå. Jeg er sykt påpasselig, til de grader at jeg ikke går ut alene etter at det har blitt mørkt. Kanskje om noen uker, når jeg kjenner systemet litt bedre. Kairo er ikke en direkte chill by å bo i som ung kvinne, det vet man jo på forhånd og forstår umiddelbart etter å ha ankommet, men med unntak av menna som roper ting etter en på egyptisk man ikke forstår men vet er upassende imens de suser forbi på motorsykler eller bare står og henger på fortauet, er folk ganske hyggelige. Det er folk som hjelper deg med å stoppe biler når du halvveis kaster deg ut i gata for å krysse over til andre siden (som er den eneste måten man får krysset over til den andre siden). Det er strenge middelaldrende kvinner med abayaer som smiler til deg når du går forbi. Det er bra folk overalt. Jeg har trua på denne tilværelsen.

Nå har jeg en fire dagers langhelg pga Eid (arbeidsdagene i den arabiske verden er fra søndag til torsdag), og skal bare slappe av og lese og se litt på feiringen som foregår rundt omkring i byen. På lørdag skal jeg til gamlebyen og se på templer og moskeer. Gleder meg ihjel. Da blir det bilder :)))))

PS: Hvis du er i Oslo de neste dagene kan jeg anbefale arrangementet «The Question Of Syria», som går over tre dager på Litteraturhuset. Samtalepartneren jeg har hatt i arabisk det siste halve året er en av initiativtagerne, og jeg er skikkelig bummed over å ikke få dratt dit selv. Til neste år!

22.09.15
8 Uncategorized
_

Follow and Like: