Bits & bobs


Jeg var i Bergen en helg for noen uker siden, feiret bursdagen til mamma, gikk turer i Gamle Bergen, i skogen ute på Osterøy, spiste lunsj på Colonialen og snuste på bøker på Litteraturhuset. Åhh Bergen stjeler alltid hjertet mitt. Skulle ønske jeg kunne bo to steder på en gang.

1. Å ha en parsellhage som nærmeste nabo er litt luksus, flere ganger de siste ukene har jeg tatt med meg morgenkaffen og gått tur og bare tatt til meg stillheten som faktisk eksisterer med en gang man går inn dit.
2. Appen Too Good To Go er too good to be true, altså. Da kan man kjøpe mat fra kafeer og restauranter i Oslo til nedsatt pris rett før stengetid, for å minske matsvinn. Jeg fikk denne posen fra Kolonihagen til 35 kr, med nok brød og rundstykker til to uker!! Herrejesus. Får ikke betalt for å skrive om dette heller, jeg er bare begeistret.

Jeg har jo jobbet litt med organisasjonen SPACE nå i september, i forkant av konferansen «The Question of Syria 2016» som ble holdt sist helg. Den siste uka før det startet satt jeg mye på Peloton og skrev. Det var en konferanse som tok for seg Syria-spørsmålet gjennom en rekke debatter, foredrag og kulturinnslag, og lett noe av det mest lærerike jeg har vært med på i år. Jeg skrev jo nesten ingenting om det her, men til gjengjeld kom flere av konferansegjestene på trykk i avisene. Anbefaler alle å lese disse intervjuene her: 1, 2, 3for et litt mer helhetlig bilde av situasjonen i Syria i dag.

1. Når man bare vil ta en selfie inne på rommet sitt men plutselig ser ut som the yellow king fra True Detective / the plant queen of Sagene.
2. Når man egentlig bare skal ta en kaffe en torsdags ettermiddag men plutselig ender opp på art night på Astrup Fearnley og ser LA-utstillingen som nettopp har åpnet. Sykt løye.

Når vi snakker om planter: jeg flyttet monsteraen min (den store) fra soverommet mitt til stuevinduet fordi den trengte mer lys, og nå har den klikket fullstendig. Det gjør den med jevne mellomrom, hver gang jeg ser på den har det poppet et nytt blad frem. Jeg anbefaler alltid monstera til kunder som vil ha en grønnplante – den er enkel å stelle og vokser veldig fort, det er som om den har en egen personlighet.

Høst betyr skjerf og kaffe i pappkrus og søndagstur og en million andre klisjéer (høstløv, regnet som trommer på vinduet og pledd og magasiner anyone?), når man bor på Sagene går man søndagstur langs Akerselva. Og browser stativer på loppermarkeder uten å kjøpe noe. Og drar hjem og ser en halv sesong av en ny serie (Easy – se den!!) på Netflix.

Følg meg gjerne på instagram! @thelabyrinthine heter jeg der. For tiden har jeg privat konto, men jeg godtar de fleste så lenge det ikke er russiske pornobots. Hehe. Hva heter dere på insta?

En måned, to uker og en dag

Untitled
Så, jeg får høre av venner at det er kjeeeeeeedelig å lese lange tekster på bloggen, men etter en måned her er det umulig å beskrive hva jeg driver med og inntrykkene mine samtidig. Og det er venner og familie som maser om oppdateringer. Hehe. Så her er en halv roman med inntrykk, så kommer det konkrete oppsummeringer med bilder i løpet av uka. Beklager pausen. Den var ikke planlagt. Jeg studerer lever puster arabisk hver dag nå, hele tiden. Seks timer skole, tre-fire timer lekser. Konstant søvndeprivert. Prøver å løpe en-to ganger i uka på treningssenteret jeg har meldt meg inn hos, spise noe mat som ikke er frityrstekt, men det er vanskelig.

Det er ikke første gangen jeg bor utenfor Norge, selv om jeg føler at Danmark ikke teller. Jeg bodde jo i København et år. Jeg var nitten, fresh out of vgs, jeg syklet til og fra skolen jeg gikk på hver dag, om morgenene var det kanskje kaotisk, det var et maskineri av syklister og biler og busser, men lufta var crispy og sola var varm, selv på vinteren, og jeg kunne alltid strekke ut armene mine, jeg kunne alltid eksistere bare på premissene av meg selv. Det er vanskeligere her. Jeg går ikke fra sted til sted, jeg sitter i baksetet av biler. De fleste taxiturene mine er bestilt via en app, med et taksameter sjåføren ikke har noe makt over. Jeg tar forholdsregler. Hvis jeg skulle skrevet en bok om dette oppholdet, ville den hett Fear and Ubering in Cairo. Jeg gikk konstant med solbriller den første måneden, solbriller jeg har begynt å ta av først nå. Kairo krever mer av deg, krever at du brøler høyere, retter deg mer i ryggen, når du skal bo her over lengre tiden har du ikke noe valg, tøff deg opp eller kryp inn i et skall, og det skallet kan være fristende, spesielt i en by som er så ubehagelig for kvinner som den faktisk er, som konstant utfordrer deg og krever at du setter foten ned. Jeg føler Kairo gjør meg tøffere. Gir meg et bullshitfilter jeg kommer til å ha for resten av livet.

Jeg gikk en tur med faren og broren min sist uke. De var på besøk et par dager. Vi gikk fra hotellet deres i Garden City og langs promenaden ved Nilen, over Qasr An-Nil-broen, sola holdt på å gå ned, klokken var bare fire, det blir så tidlig mørkt her, og hele veien gikk vi i motsatt retning av bilene som befant seg midt i rushtida. De sto og duret på tomgang imens vi gikk forbi, og menneskene inni bilene stirret på oss, de tutet, de ropte ting til oss. Jeg ble hyperoppmerksom på alt rundt oss. En fyr ropte karakteristika om meg på arabisk, så på engelsk, en bil full av rosa hijabis i tjueåra åpnet vinduene og hoiet etter oss, og jeg, som hadde bodd her i over en måned, ble dratt rett tilbake til første dagen min her. Det ekstreme ubehaget ved å bli sett og observert og registrert av absolutt alle jeg gikk forbi. Redselen og kultursjokket og følelsen av å ville dra hjem og sove i hundre år før jeg prøvde meg på nytt. «Det er ikke sånn når man har bodd her en stund,» sa jeg til dem, overbevist om at de ville sette seg på første flyet hjem. «Da er dette bakgrunnsstøy.» De lo og sa at det ikke var så farlig. Faren og broren min er alltid mindre stressa enn meg. Jeg senket skuldrene i løpet av de første to dagene de var der. Den siste dagen de var her var det blitt til bakgrunnsstøy. Untitled
Jeg har bodd her i en måned og to uker, og jeg takler det aala tool, som de sier her. Straight forward, rett fram.  Man tenker på interseksjonalitet hele tiden her, hvordan kjønn og etnisitet og religion og seksualitet og så videre henger sammen og påvirker hvordan folk behandler deg, og hvordan det er helt forskjellig etter hvor i verden man befinner seg (seksuell trakassering selvfølgelig, og det er VELDIG vanskelig å være funksjonshemmet her bl.a). Man er veldig priviligert her med utenlandsk valuta, men mindre fri. I Norge kan jeg gå lange turer, alene, uten mobil, eller med høy musikk på ørene hele tida. Jeg kan gjøre alt jeg vil alene. Det er så godt som ingen fare for at noe vil hende med meg. Her er jeg nesten aldri alene. Jeg er avhengig av batteri på mobilen og mannlige venner som kan følge meg ute om kveldene. Uten å kunne formulere meg på det mest grunnleggende nivået vet jeg ikke om jeg hadde fått gjort noe i det hele tatt.

Jeg kan snakke med folk nå. Jeg øver meg. Jeg bestiller en halv kilo ost i butikken bare for å øve meg på måleenheter. Jeg har sykt mye ost den neste uken. Folk tror ikke jeg snakker arabisk, og blir alltid overrasket. Spør alltid om hva jeg gjør her når jeg snakker til dem. Hvor er jeg er fra. Hvor lenge jeg har vært her. Hvor lenge jeg skal være her. Taxisjåførene spør om jeg er gift. Jeg lyver om at jeg er forlovet. Hvor er han da? I Norge. Hvorfor vil du ikke gifte deg med en egypter, du er jo i Egypt, hehehe jeg skal jo tilbake til Norge igjen, jeg er ikke gift, sier taxisjåføren (56), neivel, kan du ikke gifte deg med meg i stedet, njæææ, svarer jeg, da blir jo den norske fyren lei seg, dette hypotetiske mennesket jeg dikter opp for å få en taxisjåfør til å holde kjeft. Men de holder jo aldri kjeft. En venninne av meg fra skolen forteller dem at hun er gift, og da spør de videre om barn. Oppdragelse. Religion. Ekteskap og familie har en definisjonmakt som trumfer alt annet. Man er ikke noe med mindre man klart og helt tilhører noe større. Jeg klager til folk om at jeg ser for ung ut til å være gift og ha barn, men så innser jeg at i dette landet, så gjør jeg faktisk ikke det.
Untitled
Det er mye jeg vil skrive om. Fattigdommen og de enorme sosiale forskjellene her. Det faktum at 99% av kvinnene i Egypt har blitt seksuelt trakassert (det er helt hårreisende). Ungdomsledigheten. Politikk. Religion og alle de sosiale konvensjonene man finner her. Hvordan ting fungerer i et land man hører svært mye om fra utsiden men virker helt annerledes når man er på innsiden. Alt pulserer her i en fart på 200 km i timen, man snakker aldri med innestemme, det er aldri rette hjørner og kritthvite overflater, men herregud, for et fantastisk, motbydelig, nydelig land det er. Og jeg vil skrive det og fotografere det ihjel, formidle det slik at dere også kan være her, noe jeg allerede skrev om etter den første uka her, men jeg venter. Jeg observerer. Jeg kommer med lange rants når jeg snakker med folk i Norge på skype. Det er en stream of consciousness som kan vare i flere timer om jeg først er i gang. Så jeg vil sortere dette før jeg forteller. Og jeg trodde jeg kom til å blogge mye imens jeg var her, men jeg tror heller at denne bloggen kommer til å handle om Egypt etter at jeg er tilbake.

Så, jeg snakker tre språk om hverandre hver dag. Har begynt å venne meg til livet her. Har begynt å like meg her. Hvis de siste årene mine skulle vært en Taylor Swift-diskografi (lol), er dette ekvivalenten til 1989, et popfyrverkeri etter å ha driftet rundt i trygt country-farvann alt for lenge. Hver dag blir jeg slått av en eller annen cheesy takknemlighet over at jeg får oppleve dette her. Jeg sitter på skolebussen eller i baksetet av en bil og ser ut på folkelivet, ser på de gamle mennene og kvinnene som selger te i en eller annen fuckings rundkjøring, på mødrene som heter barna sine fra skolen, de støvete trærne, folka som insisterer på å kjøre hest og kjerre midt i bilveien, familiene som stabler seg på motorsykler, niqabis som krangler med bussjåfører, og er så himla takknemlig. Disse folka gjør ikke så mye annet enn å stirre på meg og heve øyenbrynene og være høylytte, men når jeg smiler til dem smiler de tilbake. Og jeg liker dem. Nå er det bare en måned og to uker til jeg skal tilbake til Norge igjen. Jeg skal fly til København, møte moren min for en førjulshelg, spise frokost i Torvehallene, besøke Statens Museum for Kunst, gå rundt i de gamle gatene mine, og så skal jeg til Bergen, til Oslo, pådra meg minst tre halsbetennelser av kuldesjokket (i skrivende stund er det 25 grader her), kanskje jobbe litt, møte alle jeg savner og feire jul på en hytte i Voss siden barndomshjemmet mitt er solgt. Og det går helt fint. Jeg skal stå på ski på julaften. Speede nedover bratte bakker. Blir ikke bedre enn det.

Tilbake


thelabyrinthine @ Instagram

Kom tilbake fra Roskilde i går kveld, og har brukt dagen på å sove, spise en sykt god frokost med mat jeg har kjøpt med meg hjem fra Danmark og Sverige (stikkelsbærmarmelade, mozzarella til 5 kr, dansk rugbrød <3), space ut foran Netflix, vaske klær fulle av visne gresstrå og gå en tur i parken imens det regnet. Gikk ikke forbi et eneste menneske, alle har tydeligvis dratt på ferie. Jeg bare nøt av følelsen av regn, frisk luft, grønt gress, stillhet, og det å faktisk være _ren_. I morgen drar jeg til Bergen for en uke, og jeg ble nesten glad av å lese at det skulle være under 15 grader de neste dagene. De siste morgenene på festivalen våknet jeg i 8-tiden av at det var typ 30+ grader i teltet. Så slang jeg meg ut av teltåpningen med puten min og døste i den lille skyggen under partyteltet med resten av campen. Ikke la barn/hund være i bilen uten åpent vindu, ikke la babyen ligge i barnevognen i sola med teppe, ikke la den bakfulle festivalgjengeren sove i et lukket telt om morgenen. Har hatt det dødsfint. Skal skrive mer om det senere. Har aldri vært så sliten i hele mitt liv, har aldri lengtet så mye etter sengen min, men det føles helt tomt å ikke ta på meg ørepropper og hørselsvern når jeg skal legge meg. Dere som har vært der vet. Åh Roskilde, du er fin, even though you’re killing me. Vi ses nok til neste år.

De siste ukene

idetsiste2
(thelabyrinthine på instagram)

Årets første grilling i Akebakken. Veldig etterlengtet. Tidligere den dagen satt jeg på MESH og jobbet med arabisk gramatikk. MESH er et av mine beste steder hvis jeg skal ta med meg pcen/bøkene og jobbe et sted som ikke er hjemme eller Blindern – det føles dønn som et kreativt kontorlandskap. Ligger i Tordenskiolds gate.idetsiste1
En søndagskveld hadde jeg plutselig billetter til Bergen Filharmoniske Orkester (hvor faren min spiller fiolin) sin konsert i Operaen, og tok med meg Dina. Vi drakk vin og beundret utsikten og tok til oss sol i pausen.
idetsiste3
Moren min var på besøk i Oslo en dag, vi gikk i botanisk hage og forelska oss i magnoliatrær, spiste lunsj på Godt Brød og bare gikk fra Tøyen til Løkka til St. Hanshaugen til Majorstuen til sentrum og snakket. Jeg er så glad og takknemlig for at jeg får sett foreldrene mine såpass ofte-ish (hver 2. mnd sånn ca) selv om de bor på Vestlandet. 
idetsiste4

Uka før min skriftlige eksamen i arabisk ble jeg plutselig skikkelig dårlig i nakken og ryggen. Jeg måtte call in sick fra jobben (noe jeg ALDRI har gjort i hele mitt liv), droppe Blindern 9-18-regimet jeg hadde planlagt og tilbrakte dagene jeg skulle ha brukt på intensiv repetering på å veksle mellom å ligge i senga, sitte ved pulten i et kvarter for å pugge bittelitt for å så måtte dra rett tilbake til senga igjen. Jeg ble selvsagt litt bedre den siste dagen før eksamen og kom meg en liten tur ut i parken. St. Hanshaugen er så fin og grønn akkurat nå at jeg kunne sittet der i flere timer. Og ja, eksamen på mandag, neddopa på voltaren med tre dagers søvnmangel reflekterte den siste uka og gikk til helvete. Jeg er veldig skuffet og oppgitt, men jeg prøver å se omstendighetene rundt alt, ikke straffe meg selv og ikke ta sorgene så alt for mye på forskudd. Jeg har proklamert så SYKT høyt for everyone & their mother at jeg flytter til Midtøsten til høsten (nærmere bestemt Kairo) og nå er det mulig at det ikke skjer før i 2016 og det er ut-av-helvete-flaut å feile i noe man har brukt nesten et år på å prøve å mestre. Men jeg prøver som sagt å se lyst på det – jeg har så mange ting jeg kan gjøre i Oslo til høsten om det skulle ende opp slik. Og det kan bli like fint. Kairo venter uansett. Arabisk venter uansett. Jeg er ikke ferdig med det språket uansett hva som skjer. Jeg må bare snu litt rundt på ting. Så nå vet dere det.
idetsiste5
Det er rosa kirsebærtrær over alt nå for tiden, og jeg klarer jo ikke å gå forbi uten å ta bilde av det. Fins det noe mer klisjé-fint i mai enn et blomstrende tre? Jeg og J gikk en tur på St. Hanshaugen en dag det var så varmt at man kunne gå med t-skjorte.
idetsiste6

Hadde et skrivemøte med Caroline på torsdag. Vi har møttes et par ganger det siste halvåret for å gi hverandre tilbakemeldinger på tekster og blogginnlegg og ymse, i tillegg til at vi jobbet sammen på en sak for A New Type Of Imprint om unge norske designtalenter, som var med i den andre utgaven. Det er uansett veldig chill å kunne snakke _blogg_ med en annen blogger, de fleste vennene mine og J ser rart på meg om jeg begynner å legge ut om lesertall og tekstoppbygging og blogg.no vs uavhengige nettsteder etc.

Ellers denne uka tok jeg med et bilde av Alexa Chung til frisøren (lol) og fikk en 70-tallslugg jeg ennå ikke vet helt hva jeg syns om. De nye solbrillene mine tar opp halve ansiktet mitt og jeg elsker dem. Jeg har ennå to eksamener igjen og skal fordype meg i historien til Iran, Tyrkia, Marokko, Saudi-Arabia, Bahrain, Algerie, alle de der, og om et mirakel gjør at jeg består skriftlig arabisk skal jeg forsvare og forbedre karakteren med muntlig. Jeg skal feire 17. mai i Oslo, bysykle så mye som mulig i stedet for å ta bussen, høre på det nye albumet til Best Coast og kjøpe en is hver eneste gang jeg har lyst på det. Peace / salam.

Oppdatering; mars


(@thelabyrinthine på instagram)

Jeg har solbriller i sekken, jeg er ute så mye som mulig, jeg går til Bislett hver dag før jeg tar trikken resten av veien til universitetet, jeg kjøper med meg noe frukt fra grønthandleren, jeg prøver å tøye grensa for hvor lenge man kan sitte på Blindern, har forelesninger, lager setninger, prøver å være kreativ med et språk jeg ikke kan strekke meg så langt med ennå, men det utvider seg, utdyper seg, jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å henge med så lenge som jeg har gjort men her er jeg, dette språket er vakkert og vanskelig og jeg kommer med samme svar til alle som spør om hvordan det går med studiene, det er hardt men jeg klarer meg. Det går godt nok. Og lyset hjelper. Etter at jeg flyttet til Oslo, eller egentlig helt siden jeg flyttet til København har livet mitt, humøret mitt hatt en direkte korrelasjon med lyset, og nå er det lyst stort sett hele dagen, tanten min har en ukentlig oppdatering på facebook om hvor mange ekstra timer man har fått siden desember (hei! – og takk), nå er det mer enn fem hele timer, det er lyst når jeg og J står grytidlig opp før han drar på jobb, lyst imens jeg spiser frokosten min om morgenen, lyst når jeg låser meg inn tidlig på kvelden, alt det lyset jeg egentlig ikke visste at jeg savnet.

Jeg og Mari løper i parken en formiddag jeg ikke drar på forelesning, det er oss og en haug med baby-bootcamp-mødre, vi drikker te hos meg etterpå og snakker om at hun burde flytte til Oslo. Johanne har bursdag og vi er fire som spiser frokost på Nighthawk, eggs benedict, amerikanske pannekaker, bunnløs kaffe. Det er kvinnedagen og et stratifisert randomisert utvalg av venninnene mine og venninnene deres igjen og jeg skal gå i toget, det ender med at vi løper gjennom hele for å finne riktig parole og når vi har funnet den er toget allerede framme på Youngstorget. Vi spiser på Munchies og på kvelden jobber jeg og Rebecca på Ladyfest, i baren, vi åpner flere hundre øl, når vi er ferdige ser vi Farao spille, vi møter Mari, vi danser til vi er svette og jeg drar bakfull på forelesning dagen etter. Ukene flyr.

En ettermiddag gjør jeg noe jeg skulle ha gjort for flere måneder siden, og når jeg går forbi en kunstbutikk etterpå er jeg litt høy på opplevelsen og blir grepet av en trang til å tegne igjen, noe jeg ikke har gjort siden København. Slik jeg selv vil det. Uten noen som helst vurdering eller mål om å være flink. Uten å måtte vise det fram til en klasse og bli fortalt at jeg må tegne svakere linjer, strakere linjer, mindre drama, mer realisme. Hell no. Jeg kjøper tegnesaker for flere hundre kroner, går hjem og tegner helt til det blir mørkt ute.

Jeg skriver to saker for andre utgave av A New Type Of Imprint, intervjuer hjernen bak merket BJØRG Jewellery, samarbeider med Caroline om en intervjuserie med unge norske designtalenter, vi sitter på kafeer og har skrivemøter, vi finner fire folk som nærmest slår oss i bakken med ambisjonene sine. Jeg forsøker å jobbe kreativt så mye som mulig, om det så bare er å skrive de arabiske bokstavene så «kalligrafisk» jeg kan. Jordan er plutselig ikke set in stone lenger og jeg får høre et nytt land typ hver uke. Marokko. Tunis. Oman. Egypt. Ble fortalt i hele høst at Egypt var umulig. Men ting forandrer seg. Hvis det blir mulig å dra til Egypt til høsten drar jeg til Egypt. Det blir uansett en opplevelse av dimensjoner. Det blir en veldig annerledes blogg.

Hva med dere?

// og dere som har funnet frem hit via Marie, hei! Så fint at dere vil lese. Blir veldig glad.

Fjell


Nøt hvert sekund.

God jul

Untitled
Instagram: @thelabyrinthine

Hei på dere! Håper dere har en nydelig juleferie, der dere er. Jeg har knapt beveget meg utenfor barndomshjemmet siden jeg landet dagen før lillejulaften. Har hatt katter på fanget 90% av tiden og ellers har jeg vært veldig opptatt med å feire jul, møte gamle venner og være med familien. Jeg fikk slalomski til jul (så nå må jeg sondere terrenget og finne ut om jeg har skiinteresserte venner i Oslo som kan bli med meg på tur), og i morgen stikker jeg og familien til Voss for å stå på ski og leve det glade hyttelivet en hel helg. På søndag får jeg besøk av J som aldri har vært i Bergen før, og da skal jeg skal vise han alle favorittstedene mine. Hva slags jul har dere?

Jeg vet ikke helt når jeg kommer til å starte å skrive igjen her (ikke at dette er et veldig langt mellomrom med tanke på hvor langt jeg lar det gå mellom hvert innlegg ellers, hehehe) men jeg har iallefall begynt å skrive på en 2014-oppsummering som kommer i løpet av de neste ukene. Jeg har fått hjelp av Luca til å endre litt på fontene inne på bloggen, så det ser litt mer ordentlig ut. Og en pause har hjulpet. Det at det snart er 2015 hjelper. God jul og godt nytt år!

Oslo -> Bergen

Hjembyen.Det har blitt bergenser av Eva.upload#nkvo<3Søndagsfrokost.Vil ikke tilbake til Oslo igjen heeelt ennå.
@thelabyrinthine på instagram

Sover på pikerommet med katten i fotenden av sengen, der hun alltid legger seg når jeg er hjemme, spiser god mat, krangler med lillebroren min som nå er ti centimeter høyere enn meg, sitter på kjøkkenet hjemme i flerfoldige timer hver dag og skriver finskrift på arabisk, gjentar ord og lyder for meg selv, hoster og harker. Spiser lunsj på Pygmalion med Borghild, som jeg har kjent siden ungdomsskolen, vi fyller ut detaljene av alt som har hendt siden sist vi så hverandre, jeg forteller henne om hvordan podcasten hennes reddet alenebiten av interrail i sommer. Møter Eva som har flyttet til Bergen siden sist, får se den nye leiligheten hennes, det styrtregner så mye når vi går ut at jeg må kjøpe meg en ny paraply, jeg blir med henne på et infomøte om filmklubben på Kvarteret, og når jeg er der skulle jeg ønske at jeg var en student i Bergen jeg også. Bergen har blitt en bra by igjen. Vi møter Anna og Ane Jenny og tar bussen ut til et vors på Gyldenpris der ingen av oss egentlig kjenner noen, drikker bulmers, har ikke drukket cider siden før jeg flyttet til København, men nå er jeg tilbake i byen jeg tilbragte mine første nitten år, faller ut av klappstolen jeg sitter i, fordi jeg er klønete,  ikke fordi jeg er full, for ingen av oss føler det helt, så når alle vi ikke kjenner begynner med Frozen-allsang stikker vi, tilbake til Kvarteret, Eva går, jeg og Anna sitter ved et bord, forteller hemmelighetene som ikke kan fortelles over skype, hun flytter snart til London, det er heller ikke lenge siden hun flyttet hjem fra India, og alle vennene mine sprer seg utover hele verden for tiden, men det betyr jo også at jeg får nye steder å reise til. Etter å ha diskutert Israel/Palestina med de på nabobordet og blitt enige sånn ca må vi løpe for å rekke toget hjem. Middagsselskap hele lørdag, tarte tatin, HBO Nordic-bonanza om kvelden, lapper til frokost søndag morgen, katten som legger seg oppå skolebøkene mine med en gang jeg åpner dem for å gjøre noe produktivt. Flyet tilbake til Oslo igjen, slutter aldri å lese på det arabiske alfabetet, Klassekampen ligger utenfor leilighetsdøra mandag morgen, det er ennå august men kjølig nok til at jeg kan ta på meg den hvite kasjmirpologenseren igjen.

Deutschland


Hallo. Guten tag. Ein ______, bitte. Ja. Nein. Danke schön. Auf wiedersehen. Tschüss.  Pga fullbookede tog til Praha ble mitt lille interrail et tysklandsrail. Men Tyskland er bra. Jeg har danset meg svett og drukket mye god kaffe, drukket enda mer _dårlig_ kaffe, tapt hjertet mitt til apfelstrudel, fornærmet tyskere bare ved å eksistere, sånn ca, funnet de perfekte boyfriendjeansene, besøkt et eventyrslott, vært vitne til at hele München klikket da Tyskland vant fotball-VM, og oppdaget magien med podcasts på toget. Jeg skal fortelle dere om alt siden. I tre kapitler: Berlin, München, og Köln/Hamburg.  I morgen tidlig tar jeg toget til København og har ingen andre planer enn å ligge i Kongens Have og å drikke kaffe fra The Coffee Collective. Så flyr jeg hjem, til Oslo, til det mintgrønne rommet på St. Hanshaugen, og J og vennene og oslosommeren og alt det jeg har savnet de siste tre ukene. Og jeg tror kanskje det blir det aller fineste med reisen, hvor fin den enn har vært: å komme hjem, å ha noe som man kan savne, komme tilbake til.

Bruddstykker



Min nest siste eksamen er på fredag og hele Oslo er litt kjølig og frisk, hjernen min består bare av tåke, jeg binder opp buketter på jobb og prøver å lese tilstrekkelig. Slik har den siste uka sett ut. En sen middag hos Maja som endelig har kommet hjem og forteller historier fra Cuba, Belize og Mexico, flettekranser og buketter med peoner og eukalyptus, å gå over en hvit bro, cheeseburgers på Munchies en regnfull søndag, frokostsmoothies og Vår Frelsers Gravlund, som nå er en av mine nærmeste naboer.

Jeg heter thelabyrinthine på instagram, hva heter dere?

PS: Tusen takk for alle kommentarene på forrige innlegg! fint og spennende å få vite litt mer om hvem dere er. Dere virker som bra jenter, hele gjengen.

Follow and Like: