Searching for Sugar Man


Jeg kunne skrevet mye om Rodriguez til tross for at jeg ikke har kjent noe av musikken hans inntil jeg så Searching For Sugar Man for noen uker siden, men skal holde meg til dette:

1. Se Searching for Sugar Man men ikke se traileren først.
2. Lytt til de to albumene hans og fall inn i tekstene.

Når man ser Searching For Sugar Man innser man at de helt utrolige historiene faktisk kan skje her i verden. De som minner mest om et eventyr diktet opp av en dramatisk syvåring. Selvfølgelig, en subjektiv dokumentar med diverse detaljer som selvsagt kan diskuteres. Men himla bra. Vant Oscar for beste dokumentarfilm i år, og har et av de beste soundtrackene jeg har hørt. Et lite tirsdagstips.

Lost In Translation

Du sa at Lost In Translation var favorittfilmen din og jeg sa at jeg prøvde å se den en gang. Faren min hadde kjøpt den på DVD og alle avisene sa den var så bra. Det var på den tiden jeg leste alle filmanmeldelsene i VG og Dagbladet og Bergens Tidene og husket dem ordrett, så jeg kunne late som om jeg hadde sett alle filmene selv om jeg ikke hadde det. Lost In Translation hadde jeg prøvd å se, prøvd å elske, men jeg var sikkert for liten, jeg skjønte den ikke da og den eneste scenen jeg husket var når Bob skulle spille inn den whiskyreklamen og hun skuespillerinnen som våset i vei om Detox-behandlinger.

”For relaxing times, make it Suntory time.” Du siterte slagordet til whiskymerket og ja, jeg husket det, så sa du at du trodde det var vanskelig å skjønne den filmen med mindre en hadde vært i Tokyo, har du vært i Tokyo? Nei, svarte jeg for det hadde jeg ikke, jeg satt og så nærmest himmelfallen på deg og tenkte herregud, du har vært i Tokyo, du har dreads og tatoveringer, du er tjueto og gammel nok til å gjøre hva du vil, du er så himla kul, når jeg blir tjueto vil jeg også reise til Japan og ha dreads i håret og tatoveringer og gjøre hva jeg vil. Der og da var jeg tretten og det virket som om jeg aldri ville bli noe eldre eller kulere. Du sa at Sofia hadde klart å fange opp en helt spesiell følelse i den filmen, den følelsen av å aldri få sove, og den konstante trengselen av inntrykk rundt en som aldri tok slutt. Og jeg nikket og lot som om jeg visste. Jeg ante ikke at tenårene mine kom til å bli nøyaktig lik som Scarlett Johansson på et hotellrom i Tokyo; at jeg aldri kom til å sove og at alle rundt meg ville fare forbi i et voldsomt tempo.

Du fortalte meg om tenårene dine, hvordan du var da du var tretten, jeg fortalte hvor jeg håpet jeg ville være som tjueto, jeg visste egentlig ingenting annet enn at jeg ville gjøre noe kreativt, skrive dikt eller tegne jenter med duse blyantstreker, snakke et annet språk og være et annet sted. Verden virket alt for stor, men stedene jeg fikk lov til å besøke var alt for små og kjedelige. Jeg hadde allerede begynt å drømme meg vekk.

Iblant lurer jeg på om du skjønte det allerede da, at jeg en gang ville bli hun jenta som drømte seg vekk i Sofia Coppola, Charlie Kaufman og Wes Anderson. Som heller brukte pengene sine på konserter enn mat og alltid ville være sulten på å finne sin egen mening med livet. At du hadde et slags blikk som kunne se hvordan folk kunne bli om et par år, og ikke bare hvordan de var da. At det var derfor du gadd å snakke med en liten trettenåring med litt for sterk eyeliner, sittende alene med tegneblokken sin. Jeg ønsket ofte at jeg hadde en kul storebror å se opp til, som kunne vise meg slike filmer og dytte meg i riktig retning noen ganger. Å være eldst med et mye yngre søsken var kjedelig og litt som å være enebarn uten alle privilegiene.

Nå i dag har aldersforskjellen jevnet seg ut, og jeg prøver å være den storesøsteren for broren min. Han er tretten og allerede er så smart og kul og har nøyaktig den samme oppdagertrangen som jeg hadde når det kommer til musikk og film. Da jeg bodde hjemme i vinter hørte jeg Stairway To Heaven av Led Zeppelin fra rommet hans hver kveld før han sovnet, og jeg husker da jeg var tolv-tretten og gjorde nøyaktig det samme. Jeg tenker stadig over hvor jeg har fått innflytelse fra, hvem som har vist meg de fine kulturelle tingene her i livet, og jeg vet at mye har jeg oppdaget selv. Stedet jeg bodde store deler av tenårene ser mer innover enn utover for å finne nye ting. Men noe har jeg fått fra andre. En gren som senere ble til et tre fikk jeg av deg.

Lost In Translation er en av mine favorittfilmer. Den snek seg innpå etter hvert, det tok riktignok flere år før jeg turde å se den igjen, av frykt for at jeg ikke skulle forstå den for andre gang, men da jeg fant dvd-en langt bak i hylla satte jeg den i og jeg innså at du hadde rett hele tiden. Sofia er en himla bra historieforteller. Hun er blitt dama jeg håper jeg kan være som når jeg er 40.

Og jeg innså at det stedet jeg var da jeg møtte deg, var som å være Scarlett i Tokyo. Jeg var der mer av plikt enn vilje, jeg prøvde hardere enn jeg egentlig ønsket å passe inn, jeg hadde mest lyst til å ta med meg tingene mine og løpe ut og aldri komme tilbake igjen. Jeg ble endelig modig nok da jeg var femten, sluttet å tvinge meg selv til å tro på en fortolkning av meningen med livet jeg ikke kunne akseptere, begynte å lete etter min egen virkelighet, og fikk det plutselig mye bedre enn jeg noen gang hadde hatt det.

Kanskje du så fragmentene av en filmscene og ble med på skuespillet.
Tusen takk. Jeg husker ikke navnet ditt lenger, men tusen takk.
Du pekte meg i riktig retning da jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gå.
Vi var Bob og Charlotte, og kanskje jeg ser deg en gang i en stor folkemengde. Da skal jeg stoppe deg, gi deg en klem og hviske ord ingen andre klarer å oppfatte.

 

Follow and Like: