En måned, to uker og en dag

Untitled
Så, jeg får høre av venner at det er kjeeeeeeedelig å lese lange tekster på bloggen, men etter en måned her er det umulig å beskrive hva jeg driver med og inntrykkene mine samtidig. Og det er venner og familie som maser om oppdateringer. Hehe. Så her er en halv roman med inntrykk, så kommer det konkrete oppsummeringer med bilder i løpet av uka. Beklager pausen. Den var ikke planlagt. Jeg studerer lever puster arabisk hver dag nå, hele tiden. Seks timer skole, tre-fire timer lekser. Konstant søvndeprivert. Prøver å løpe en-to ganger i uka på treningssenteret jeg har meldt meg inn hos, spise noe mat som ikke er frityrstekt, men det er vanskelig.

Det er ikke første gangen jeg bor utenfor Norge, selv om jeg føler at Danmark ikke teller. Jeg bodde jo i København et år. Jeg var nitten, fresh out of vgs, jeg syklet til og fra skolen jeg gikk på hver dag, om morgenene var det kanskje kaotisk, det var et maskineri av syklister og biler og busser, men lufta var crispy og sola var varm, selv på vinteren, og jeg kunne alltid strekke ut armene mine, jeg kunne alltid eksistere bare på premissene av meg selv. Det er vanskeligere her. Jeg går ikke fra sted til sted, jeg sitter i baksetet av biler. De fleste taxiturene mine er bestilt via en app, med et taksameter sjåføren ikke har noe makt over. Jeg tar forholdsregler. Hvis jeg skulle skrevet en bok om dette oppholdet, ville den hett Fear and Ubering in Cairo. Jeg gikk konstant med solbriller den første måneden, solbriller jeg har begynt å ta av først nå. Kairo krever mer av deg, krever at du brøler høyere, retter deg mer i ryggen, når du skal bo her over lengre tiden har du ikke noe valg, tøff deg opp eller kryp inn i et skall, og det skallet kan være fristende, spesielt i en by som er så ubehagelig for kvinner som den faktisk er, som konstant utfordrer deg og krever at du setter foten ned. Jeg føler Kairo gjør meg tøffere. Gir meg et bullshitfilter jeg kommer til å ha for resten av livet.

Jeg gikk en tur med faren og broren min sist uke. De var på besøk et par dager. Vi gikk fra hotellet deres i Garden City og langs promenaden ved Nilen, over Qasr An-Nil-broen, sola holdt på å gå ned, klokken var bare fire, det blir så tidlig mørkt her, og hele veien gikk vi i motsatt retning av bilene som befant seg midt i rushtida. De sto og duret på tomgang imens vi gikk forbi, og menneskene inni bilene stirret på oss, de tutet, de ropte ting til oss. Jeg ble hyperoppmerksom på alt rundt oss. En fyr ropte karakteristika om meg på arabisk, så på engelsk, en bil full av rosa hijabis i tjueåra åpnet vinduene og hoiet etter oss, og jeg, som hadde bodd her i over en måned, ble dratt rett tilbake til første dagen min her. Det ekstreme ubehaget ved å bli sett og observert og registrert av absolutt alle jeg gikk forbi. Redselen og kultursjokket og følelsen av å ville dra hjem og sove i hundre år før jeg prøvde meg på nytt. «Det er ikke sånn når man har bodd her en stund,» sa jeg til dem, overbevist om at de ville sette seg på første flyet hjem. «Da er dette bakgrunnsstøy.» De lo og sa at det ikke var så farlig. Faren og broren min er alltid mindre stressa enn meg. Jeg senket skuldrene i løpet av de første to dagene de var der. Den siste dagen de var her var det blitt til bakgrunnsstøy. Untitled
Jeg har bodd her i en måned og to uker, og jeg takler det aala tool, som de sier her. Straight forward, rett fram.  Man tenker på interseksjonalitet hele tiden her, hvordan kjønn og etnisitet og religion og seksualitet og så videre henger sammen og påvirker hvordan folk behandler deg, og hvordan det er helt forskjellig etter hvor i verden man befinner seg (seksuell trakassering selvfølgelig, og det er VELDIG vanskelig å være funksjonshemmet her bl.a). Man er veldig priviligert her med utenlandsk valuta, men mindre fri. I Norge kan jeg gå lange turer, alene, uten mobil, eller med høy musikk på ørene hele tida. Jeg kan gjøre alt jeg vil alene. Det er så godt som ingen fare for at noe vil hende med meg. Her er jeg nesten aldri alene. Jeg er avhengig av batteri på mobilen og mannlige venner som kan følge meg ute om kveldene. Uten å kunne formulere meg på det mest grunnleggende nivået vet jeg ikke om jeg hadde fått gjort noe i det hele tatt.

Jeg kan snakke med folk nå. Jeg øver meg. Jeg bestiller en halv kilo ost i butikken bare for å øve meg på måleenheter. Jeg har sykt mye ost den neste uken. Folk tror ikke jeg snakker arabisk, og blir alltid overrasket. Spør alltid om hva jeg gjør her når jeg snakker til dem. Hvor er jeg er fra. Hvor lenge jeg har vært her. Hvor lenge jeg skal være her. Taxisjåførene spør om jeg er gift. Jeg lyver om at jeg er forlovet. Hvor er han da? I Norge. Hvorfor vil du ikke gifte deg med en egypter, du er jo i Egypt, hehehe jeg skal jo tilbake til Norge igjen, jeg er ikke gift, sier taxisjåføren (56), neivel, kan du ikke gifte deg med meg i stedet, njæææ, svarer jeg, da blir jo den norske fyren lei seg, dette hypotetiske mennesket jeg dikter opp for å få en taxisjåfør til å holde kjeft. Men de holder jo aldri kjeft. En venninne av meg fra skolen forteller dem at hun er gift, og da spør de videre om barn. Oppdragelse. Religion. Ekteskap og familie har en definisjonmakt som trumfer alt annet. Man er ikke noe med mindre man klart og helt tilhører noe større. Jeg klager til folk om at jeg ser for ung ut til å være gift og ha barn, men så innser jeg at i dette landet, så gjør jeg faktisk ikke det.
Untitled
Det er mye jeg vil skrive om. Fattigdommen og de enorme sosiale forskjellene her. Det faktum at 99% av kvinnene i Egypt har blitt seksuelt trakassert (det er helt hårreisende). Ungdomsledigheten. Politikk. Religion og alle de sosiale konvensjonene man finner her. Hvordan ting fungerer i et land man hører svært mye om fra utsiden men virker helt annerledes når man er på innsiden. Alt pulserer her i en fart på 200 km i timen, man snakker aldri med innestemme, det er aldri rette hjørner og kritthvite overflater, men herregud, for et fantastisk, motbydelig, nydelig land det er. Og jeg vil skrive det og fotografere det ihjel, formidle det slik at dere også kan være her, noe jeg allerede skrev om etter den første uka her, men jeg venter. Jeg observerer. Jeg kommer med lange rants når jeg snakker med folk i Norge på skype. Det er en stream of consciousness som kan vare i flere timer om jeg først er i gang. Så jeg vil sortere dette før jeg forteller. Og jeg trodde jeg kom til å blogge mye imens jeg var her, men jeg tror heller at denne bloggen kommer til å handle om Egypt etter at jeg er tilbake.

Så, jeg snakker tre språk om hverandre hver dag. Har begynt å venne meg til livet her. Har begynt å like meg her. Hvis de siste årene mine skulle vært en Taylor Swift-diskografi (lol), er dette ekvivalenten til 1989, et popfyrverkeri etter å ha driftet rundt i trygt country-farvann alt for lenge. Hver dag blir jeg slått av en eller annen cheesy takknemlighet over at jeg får oppleve dette her. Jeg sitter på skolebussen eller i baksetet av en bil og ser ut på folkelivet, ser på de gamle mennene og kvinnene som selger te i en eller annen fuckings rundkjøring, på mødrene som heter barna sine fra skolen, de støvete trærne, folka som insisterer på å kjøre hest og kjerre midt i bilveien, familiene som stabler seg på motorsykler, niqabis som krangler med bussjåfører, og er så himla takknemlig. Disse folka gjør ikke så mye annet enn å stirre på meg og heve øyenbrynene og være høylytte, men når jeg smiler til dem smiler de tilbake. Og jeg liker dem. Nå er det bare en måned og to uker til jeg skal tilbake til Norge igjen. Jeg skal fly til København, møte moren min for en førjulshelg, spise frokost i Torvehallene, besøke Statens Museum for Kunst, gå rundt i de gamle gatene mine, og så skal jeg til Bergen, til Oslo, pådra meg minst tre halsbetennelser av kuldesjokket (i skrivende stund er det 25 grader her), kanskje jobbe litt, møte alle jeg savner og feire jul på en hytte i Voss siden barndomshjemmet mitt er solgt. Og det går helt fint. Jeg skal stå på ski på julaften. Speede nedover bratte bakker. Blir ikke bedre enn det.

Cola

Coca-Cola-Art_Andy-Warhol_Green_Coca-Cola_Bottles
Du ringte dit og bestilte pizza, vi tok på oss jakkene og gikk ut
Jeg bar en toliters flaske med cola imens du tok pizzaeskene
Tenkte på frasen «I carried a watermelon» fra Dirty Dancing
Vi så en film du hadde lastet ned (TED m/ Seth MacFarlane)
Du var ikke akkurat en TED-talk om emner større enn deg selv
Du snakket ikke om politikk, hva som foregikk i verden
Ideologier, økonomi, vitenskapelige fenomener, noe som helst
Du fulgte meg til togstasjonen, vi møtte tilfeldigvis en kompis av deg
Jeg hilste på han og prøvde å oppføre meg som om jeg var 22, kanskje 23
Jeg hørte på «Cola» av Lana Del Rey fem ganger etter hverandre
imens toget kjørte over den sinnsykt lange broen, det var mørkt ute
Hørte på «Ride» og presset panna mot vindusruta og lukket øynene under
frasen «Been trying hard not to get into trouble but I got a war in my mind»
Da jeg gikk av toget gikk jeg meg vill og endte opp i Istedgade
jeg følte det var veldig passende sett i omstendighetenes lys
Tok en taxi hjem, kjøpte enda mer cola på innvandrersjappa i gata
begravde meg under dyna og sov tungt og forstyrret og drømmeløst
Jeg tror ikke du tekstet meg for å spørre om jeg kom meg trygt hjem
Du tekstet meg noen uker senere og spurte om jeg ville spise en burger
Syklet til skolen dagen etter, løy til min midlertidige bestevenninne om helgen
Begynte på en novelle om å kjøpe en trehytte i skogen og flytte ut dit
Jeg satt i en trehytte hele den høsten og kastet kongler ned på en annen
som var helt lik meg men jeg innså ikke hvem det var før det var blitt vår

Setninger jeg skriver som aldri blir til fulle blogginnlegg

Untitled
Og hvert eneste samfunnsmessige problem en kvinne måtte finne på å ta opp, blir redusert til «syting». Vi er ikke logiske, intelligente, rasjonelt argumenterende individer. Vi er kvinner som syter. Men det er iallefall basic folkeskikk å ikke kalle noen for en knulledukke.

Hvis jeg har the tuesday blues men ikke vet nøyaktig hva jeg skal, hva jeg burde grine over går jeg inn på Youtube og ser den aller siste scenen fra Six Feet Under. Når Nate står bak Claire som tar det siste bildet av familien sin før hun drar. «You can’t take a picture of this, it’s already gone.» Når Claire kjører avsted til LA imens hun spiller miksteipen hun har fått av kjæresten som hun ikke vet når hun kommer til å få se igjen. Sia – Breathe Me. Når man ser hvordan alle i serien kommer til å dø.

Lager gryterett av alt jeg har i kjøleskapet. Oppdager Sky Ferreira og har lyst til å klippe av håret mitt med kjøkkensaksa og bleke det i vasken. Mikser vodka tonics på fest. Blir med en gjeng jeg ikke kjenner og kræsjer bursdagsfester til folk jeg aldri har møtt. En fyr sier at han aldri hørte navnet Åshild før nå nylig når vi hilser, ikke før han skaffa seg Tinder og fikk match med tre jenter som het det samme som meg. Det er nok ikke meg, jeg er ikke på Tinder, sier jeg imens jeg nipper til dårlig kartongvin kjæresten min har tatt med seg.

I vår var de som bodde i etasjen over så oppslukt i hverandre at hun jeg bor med måtte skrive en lapp og henge den opp i oppgangen deres, fordi ingen av oss fikk sove. Folk på gata utenfor stoppet opp. Studentsamskipnaden i Oslo la ut et bilde av lappen på facebooksiden sin og fikk to tusen likes. Og nå er det helt knyst, kanskje de har slått opp, kanskje de har flyttet, kanskje magien tok slutt da de innså at hele St. Hanshaugen kunne høre dem. Som erstatning får hele nabolaget æren av å høre meg som lærer meg det arabiske alfabetet ved hjelp av videoleksjoner.

Major Lazer, 05.07. 2014 «En twerkende triumf» (da jeg satt på en av pc-ene på pressesenteret til Roskilde og måtte late som om jeg holdt på med noe produktivt)

Jeg sykler hjem fra Mari og Karla, den friske crispy lufta slår mot meg imens jeg sykler nedover Nørrebrogade, klokka er ennå bare 14-15, jeg hører ikke på musikk men jeg hører på alle rundt meg og jeg tenker nok en gang over hvor mye jeg elsker denne byen, hvor deilig det er å være her, hvor fri jeg er akkurat nå, jeg kan sykle til en yogatime og komme for sent og jeg kan drikke rosévin med venninnene mine før klokka er tolv og jeg kan sitte på et baderomsgulv og se hårlokkene mine falle av, jeg kan se meg selv i speilet og være en ny person, hver dag i København tar meg lengre vekk fra alt jeg ikke likte med meg selv i Bergen, her er jeg meg og her finnes livet mitt.

Det er Musikkens Dag og jeg har sminket meg og pyntet meg for å gå på konserter og DJ-sett hele kvelden men jeg og Julie ender opp med å mikse gin & tonics hjemme hos meg og bli så overstadig berusede at vi spinner i sirkler og deretter sovner som små barn. Neste dag drar jeg og J ut på landet og besøker farmoren min, hun (87, 158 cm høy) forteller J at hun ikke er så skummel som hun ser ut som, jeg sier at det kanskje er litt intimidating at det alltid har vært det første medlemmer av min familie har sagt til han. Vi spiser jordbær med fløte og jeg får en gammel kamerablits med meg hjem. På vei hjem til meg selv etterpå innser jeg at lommeboken min, med nøkkelkort til leiligheten og alt, er borte.

Vår Frelsers Gravlund, noen dager før 17. mai, noen tenåringer med doc martens og fjellanorakker begynner å synge «Ja vi elsker» foran graven til Bjørnstjerne Bjørnson, to meter unna benken der jeg sitter og det blir for teit, jeg bestemmer meg for å gå. Det styrtregner imens jeg går gjennom gravlunden og jeg går hjem for å bytte til regnjakke, går til Ica på Alexander Kiellands plass for å kjøpe quinoa, de har det ikke, jeg googler «quinoa st. hanshaugen» og et blogginnlegg jeg selv har skrevet dukker opp på første side, kan man oppsummere bloggen min som «quinoa & st. hanshaugen»,  jeg anser slaget som tapt, kjøper en frossenpizza og drar hjem.

No One Belongs Here More Than You av Miranda July, jeg fant den på en bokhandel på et kjøpesenter i Berlin, jeg trodde den og papirbutikken ved siden av var samme butikk siden det ikke var en dør eller en midtgang som skilte dem og tok den med bort dit, en mann i beige dress som så ut som Dwight fra The Office kom løpende etter meg, sidelengs, det var absurd, og ropte noe på tysk, jeg så forvirra på han og han brølte «You have to pay for that.» Jeg ble så flau og ba om unnskyld fem hundre ganger og han bare hevet øyenbrynene og eskorterte meg tilbake til bokhandelen og jeg kjøpte boka selv om jeg egentlig ikke hadde bestemt meg for om jeg skulle kjøpe den eller ikke og på bussen tilbake til København neste dag leste jeg mange noveller om mennesker i utilpasse skamfulle situasjoner og innså at novellesamlinger av Miranda July tvinger seg på deg på alskens mulige måter, som om du skulle vært i en utilpass Miranda July-situasjon selv, noen ganger ved å la seg selv bli feilaktig stjålet av norske vimsete turistjenter, som blir jaga av menn med måne som jobber i bokhandeler og må gå med en beige dress fordi dette er Tyskland og på jobb kler man seg opp.

Et kvarter etter at jeg fant ut at jeg ikke ville komme inn på universitetet i København til høsten med mindre jeg brukte alle pengene jeg ikke hadde og hele sommeren og fremdeles kanskje ikke ville komme inn skulle jeg ta bilder av Karla ute på takterrassen på skolen. Hun røyket en sigarett og så tankefull ut imens jeg tok bilder av henne i den skarpe, kalde vårsola som neste dag ville bli erstatta av snø ingen hadde forventet. Så sykla jeg til der det sto på nettet at det skulle være studieveiledning, borte ved Rundetårn, jeg parkerte sykkelen min utenfor og gikk inn. Jeg prøvde å finne stedet men klarte det ikke, det satt mange studentgjenger der med bøker og datamaskiner og termokopper men jeg turte ikke spørre dem om hvor det var hen, fordi jeg var redd for at de ikke visste det eller ikke gadd å hjelpe meg selv om de visste det og deretter kom til å observere meg imens jeg gikk rundt som en idiot på Studenterhuset og åpnet dører til nødutganger og sånt. Så jeg gikk ned trappa imens jeg terpet hvor dum, svak og patetisk jeg var som ikke spurte noen om hjelp, og ikke faen om jeg hadde forandret meg de siste årene, jeg var fortsatt the epitome of not being able to ask for anything. Så gikk jeg inn på Arnold Busck-bokhandelen over gata og kjøpte to dyre kulepenner og A4-konvolutter til søknaden til universitetet jeg uansett ikke ville komme inn på. For selv om jeg tydeligvis ikke var god nok for danske universiteter skulle jeg faen meg søke uansett for å vise fingeren til meg selv. Så satte jeg meg på kafeen i Studenterhuset og skrev syv sider i moleskinen min om hvor jævligt dritt det ville bli å komme tilbake til Norge igjen. Jeg skulle bare visst hvor rett og hvor feil jeg tok.

Amerikaneren

Eksdama hans hadde vært modell for American Apparel

Javel, sa jeg, møtte du henne da du bodde i USA?

No, no, sa han. She’s living here in Copenhagen.

Studying human rights and economics at CBS.

She’s a straight A student.

Spenstig, sa jeg og tok en slurk av ølen.

Han var en sånn type kar som hadde Brooklyn Brand i kjøleskapet.

Et par jeans lå krøllet sammen ved fotenden av sofaen hans.

We both wore that pair of jeans, sa han. It fit us both.

Jeg så for meg en halvnaken American Apparel-modell

med boyfriendjeans og overeksponert blits i ansiktet,

i en fullstendig unaturlig setting som ikke rettferdiggjorde nakenheten.

Da må hun ha vært høy, sa jeg konverserende.

Oh yeah. She was taller than me when wearing stillettoes.

But I really loved it. I was walking down the street with this

tall, hot dark-haired girl and everybody knew she was mine.

He he, tenkte jeg. He fucking he. What happened?

We drifted apart or something, sa han.

Or um, she found a guy who was taller than her.

They’ve been together for one year now.

That’s sad, sa jeg. Tvinnet en lys hårlokk rundt

pekefingeren og kikka ut vinduet.

Hva i helvete gjorde jeg her?

Han fulgte blikket mitt.

My next-door neighbour likes to strip down to her underwear

without closing her curtains. Oh, sa jeg.

Ja, hva i helvete gjorde jeg her?

She’s some sort of internet personality. Goth girl with a webcam.

Jeg spurte ikke noe om hva hun gjorde foran webkameraet.

Eller hvorfor han visste at hun hadde et webkamera.

Jeg så han hadde lyst til å utdype, men ga han ikke anledningen.

You want another beer? No thanks, sa jeg og løftet litt på min.

Jeg hadde nesten ikke drukket noe av den.

This might sound silly, but I have this map, sa han.

You want me to show you? Okay, sa jeg.

Han rullet ut et gammelt kart over sofabordet i gjennomsiktig glass.

Store deler av Europa og mer sporadisk over resten av verden var dekket i røde kryss.

Er det der du har vært i verden? No, sa han. No no no.

It’s a map over the girls I’ve fucked. Jeg hevet øyenbrynene.

Saumfarte merittene og erobringene hans en liten stund.

Pakistan? spurte jeg. Uh-huh. She was even married.

They carry a lot of sexual frustration, some of these women.

Nicaragua? I was on a backpacking trip. She lived in a small village.

Russia? I took a plane to Moscow only to get laid!!

France. Poland. Sweden. Denmark. United States. Ireland.

Iceland. Greece. Mexico. Argentina. Japan.

Det var ikke noe kryss over Norge. Ennå.

Please don’t fall in love with me, sa han etter en stund.

Oh, I won’t sa jeg og hadde aldri sagt noe og ment det mer.

 

..

Løst basert på de typiske hipstergutta man finner overalt på røykfylte neonbelyste utesteder i København klokken tre om natta. Herregud så mange skrekkhistorier jeg fikk høre/fortelle i løpet av året jeg bodde der. Akkurat som med teksten Snerk leste jeg også denne opp på en høytopplesning i forbindelse med skrivekurset jeg tok, lett det skumleste og morsomste jeg har gjort med skriverelaterte ting i hele mitt liv. Jeg klarte ikke å bytte fra norsk til engelsk på de nanosekundene det krevdes for å ha en naturlig flyt, og fikk derfor venninnen min Regine til å spille amerikaneren. Skulle nesten ønske jeg hadde en video av greia.

Etter eksamen ii

Small boat Vs large wavekönnte schlimmer sein
Jeg har sovet alt for lenge alt for mange dager. Jeg drømmer alltid masse forstyrrende ting, jeg er alltid matt når jeg våkner. Alarmene står alltid på ni og jeg står aldri opp før klokken elleve. Vasker håret, får på meg kontaktlinsene, setter på tevann og skjærer opp to skiver av brødet jeg bakte forleden dag. Det var første gang jeg bakte brød noensinne. Det var ikke like vanskelig som jeg skulle ha det til. Jeg sitter i den røde morgenkåpen og ser en episode med New Girl imens jeg spiser. Jeg har sett rundt tjue episoder med New Girl de siste tre dagene. Moren min spurte meg på telefonen i går om jeg hadde begynt å lese pensum igjen, jeg åpnet ikke skolesekken min på en uke etter at jeg pakket tingene mine i eksamenslokalet og gikk. Og det var bare for å skylle ut kaffen i termosen min etter å ha kommet på at den kanskje kunne bli fordervet om jeg ikke gjorde noe.

Jeg hviler hodet inn til togvinduet på vei til farmor, ser utover de frostdekte åkrene som utgjør minst åttitre prosent av Akershus.  Der farmor bor er det snø og hvitt, i motsetning til Oslo, jeg småsklir med vansene mine ned bakken der hun bor, følger stien med småstein som er strødd i oppkjørselen. Hun åpner døra før jeg får sjans til å ringe på.

Jeg sitter i den grønne fløyelsstolen i stua til farmor og leser Helle Helle, «Dette burde skrives i nutid», på dansk, hun skriver om en jente på 20 med en slags identitetskrise. Og hun skriver om så mange steder jeg kjenner. En kompis denne jenta får via en diktopplesningsklubb bor i en andelsleilighet i Enghavevej, jeg gikk i Enghavevej hver dag det halvåret jeg bodde på Vesterbro, jeg tok 3A-bussen til Frederiksberg og Nørrebro, jeg handlet rundstykker og femkronersmozzarella på Superbrugsen i helgene, jeg og vennene mine så band som spilte på Vega, drakk cocktails på Pistoler & Coke, jeg spiste søndagsbrunsj på Høegs imens leiligheten jeg og Maja bodde i ble vist til mennesker som ikke ville ha den. Det er et halvt år siden vi flyttet ut av den og jeg får fremdeles meldinger av megleren om at det er visninger på gang.

Farmor sier at hun bakte kransekake for noen dager siden, og at hun også bakte en til meg. Jeg tenkte det kunne være fint, sier hun, så har du noe å servere til kaffen når du får gjester. Jeg sier takk, og tenker at jeg sjelden har gjester. Jeg bor på Ullevål. Alle vennene mine bor en t-banetur og en trikkestrekning unna, i et mye kulere nabolag. Det er alltid jeg som er gjesten til noen. Og de pleier ikke å servere kransekake. Hun sier at eksamen kommer til å ordne seg til neste år og at livet går videre, forteller om da det selv stoppet for henne i en matematikkeksaminering da hun var ung. Nå er hun 85, så livet gikk tydeligvis videre.

På toget på vei hjem ringer jeg til Maja og spør om hun vil være med til Botanisk Hage på søndag. Kan vi gå på Zoologisk Museum også, spør hun, selvsagt, sier jeg. Jeg savner deg. Jeg savner deg også. Å spise frokost klokken halv tre på ettermiddagen om lørdagen, Maja som lager seng av bruskasser og paller og klager hele våren fordi den er så vondt å ligge i og til sist sover på sofaen i stua, alle glassene og koppene og tallerkenene på kjøkkenet var forskjellige, alltid spaghetti og rødvin til middag, alltid gjester, alltid besøk, alltid kjærlighet. Jeg har prioritert lesing framfor venner i høst og det gikk jo til helvete, sier jeg unnskyldende, fuck det, fuck den jævla eksamenen sier hun, og jeg gjentar det for meg selv og for henne, fuck eksamen. Gjenkaller en liste farmor har hatt på kjøleskapet så lenge jeg kan huske, med positive ting man skal si høyt til seg selv hver dag når man har stått opp. Du klarer ting bedre enn du tror, i dag blir en fin dag, det hjelper ikke å være lei seg over ting man ikke kan kontrollere.

Jeg må løpe til t-banen på Nationaltheatret etter å ha gått av toget og braser inn i et eldre ektepar når jeg er nesten er ved dørene, unnskyld sier jeg og jeg hører på musikk samtidig så jeg vet ikke om jeg roper, de ser betuttet på meg og jeg rekker ikke å se ansiktsuttrykkene deres endre seg til enten vennlighet eller irritasjon før jeg er inne på t-banen og den kjører avsted vestover. Månedskortet mitt er på mobilen og mobilen har 10% og boka er lest ut, så jeg stirrer bare ut av vinduet hele strekningen til Ullevål Stadion. Kjøper med meg en sekspakning på vei hjem. Jeg kjøper egentlig aldri øl selv, jeg bare får av andre. Jeg tenker på at jeg skal slutte å snylte selv om jeg er en fattig student. Jeg burde begynne å være mer dum og kjøpe mindre mat og mer alkohol. Ikke for å bli tynnere, bare for å oppføre meg som om jeg er 20 og ikke 48. Utpå kvelden tar jeg t-banen og trikken til Maja og sitter i kjelleren hun bor i noen timer og snakker tull til alle er litt for søvnige.

Vi våkner klokken 14 dagen etter og lager pannekakefrokost imens det blir mørkt ute. J svir dem og jeg får dem akkurat gylne nok, det er bare sånn det er og han furter og jeg ler og han furter fordi jeg ler og ler enda mer. Vi drikker en presskanne med kaffe imens røren sveller, vi lager en til imens vi spiser pannekakene, jeg drar etter hvert til en kaffebar på Schous Plass for å møte Kristina. Jeg tar trikken to holdeplasser fordi det er så kaldt ute. Jeg hilser på en venninne av Kristina som også er der. Jeg forteller at jeg kanskje vet hva jeg skal gjøre med livet neste høst. Jeg slår følge med Kristina på vei hjemover, en liten jente smuglytter til samtalen vår på trikken, hun blir flau når jeg smiler til henne, jeg går hjem imens jeg hører på Best Coast, hun synger at alt faller sammen hver gang hun forlater huset sitt. Jeg tenker at Beast Coast faen meg er onto something, kanskje min nye strategi skal bli å ikke forlate leiligheten i det blå funkishuset. Barrikadere meg inne på rommet mitt til håret mitt når meg midt på ryggen og det er sommer igjen.

Skriver en generell CV på Finn.no og blir sur når jeg ikke klarer å komme på eneste nøkkelkvalifikasjon. Lager bra spotifyspillelister, skriver jeg nesten. Er flink til å steke pannekaker, skriver jeg nesten. Har en imponerende totebag-samling, skriver jeg nesten. Kan se serier i ti timer på Netflix, skriver jeg nesten. Man kommer ikke opp og frem i livet av å finne seg selv, man kommer opp og frem i livet med imponerende referanser og nøkkelkvalifikasjoner. Du kom ikke videre fordi det var 300 kvalifiserte søkere til fire stillinger, sto det på en avslagsmail for litt siden. Herregud, tenkte jeg. Legg hjernen din i bløt og kom med noe mer imponerende, jente. Ikke at jeg gjør det denne kvelden. Jeg prokastinerer litt. Så ser jeg New Girl og spiser remanudler til kvelds.

Snerk

Tea time & pastries
Jeg stirrer på kakaokoppen min
imens hun snakker til meg om en bok hun skriver på
Oppfølgeren til den kritikerroste debuten
Snerk, tenker jeg, snerk snerk snerk
Alt i denne koppen er bare snerk
Alt i denne kaféen er bare snerk
«Venninna» ovenfor bordet er iallefall bare snerk
Og jeg? Snerk. En kopp full med snerk.

Hun snakker ned til meg om forfatterne hun har drukket kaffe med
Ser ned på kakaokoppen min og snerket på toppen imens hun sier «kaffe»
Hun har den kjølige elegansen til en stumfilmskuespillerinne
Hun tok ikke av seg solbrillene sine (vintage, 1954) før etter fem minutter
Hun går med en syrinfarget kasjmirgenser med høy hals
Som hun betaler for å få vasket for seg på renseri
«Dry cleaned» Jævla skjøge.

Hvis man sier ordet snerk for lenge blir hjernen til snerk.

«Vet du hva? Jeg er en sånn type som kan sitte under et kastanjetre
og skrive erotiske dikt med en antikk fyllepenn uten å skrive en novelle om at jeg gjør det» Det sier jeg selvsagt ikke.
Jeg smiler og nikker når hun forteller om hva han som fikk den urettferdig gode anmeldelsen i Morgenbladet sa til henne på den festen det lille anerkjente forlaget med tynne bøker holdt en gang i 2010
Eller nei, ikke en fest, ikke et party, men en vernissage
For en bok. Hvordan i helvete går det an?

Det er en fin kafé. De har ikke en pianist, de har en fiolinist.
Han sitter i et hjørne og spiller små stykker av semiukjente komponister.
Jeg vet faktisk hva de heter, men det sier jeg ikke til henne.
Deretter spiller han filmmusikken fra en eller annen fransk film fra 40-tallet. Iallefall ifølge henne. Har jeg sett den filmen?
Jeg rister på hodet. Selvfølgelig har jeg ikke sett den.
Hun rynker pannen på en måte som får meg til å føle meg som en 11-åring.

«Vet du hva? Jeg er en type som kan kjøpe champagnemakroner
med sjokoladefyll på Sebastien Bruno i Niels Juels gate og heller skrive
en tekst om pølsa jeg kjøpte på Narvesen senere på kvelden.»
Det sier jeg heller ikke, da. Jeg er litt mer dannet enn det.
Vi utveksler høfligheter tjue minutter til imens snerket;
snerket tetter hele overflaten og blir til et massivt lokk
Vi går ut av kafeen og spaserer nedover gata sammen.
Hun smiler så vidt og sier at det var hyggelig å se meg igjen og bra å se
at det gikk så bra med meg. Jeg smiler tilbake og sier hehe, joda, takk
det samme. Det går bra med meg, ja. Du må sjekke hvor langt framme
i løypa jeg ligger, og om du har løpt forbi meg.
Hvorfor gidder jeg å snakke med noen som gjør den samme greien som meg.
Det skal gi inspirasjon? Det er heller en øvelse i sterk selvforakt.
Jeg frateriserer med fienden, det er det jeg gjør
Skribentmaratonet 2013. Du spurter kanskje i teten, men det er femten
kilometer igjen og jeg skal lyne forbi deg på slutten, snerkejente.

 

(En tekst jeg fremførte på en høytopplesning på skrivekurset jeg var på i København. Vi skulle skrive en tekst med de fem støggeste fonetiske ordene vi visste om – et av mine var selvsagt snerk. Hater snerk. Et annet var skjøge. Ellers har jeg nesten ikke delt noe av det jeg skrev imens jeg var på Borups, selv om jeg skrev veldig mye. Tekstene handlet mest om snerkejenter og svikefulle amerikanske hipstermenn og søstre som ikke lignet på hverandre i det hele tatt. Har fått en mye høyere terskel for å legge ut egenskrevne tekster. Syns dette er dritskummelt, selv om dette er verdens mest useriøse tekst. Så sånn er det.)

REFLEKTOR

Jeg var 17, jeg var sint og trist og ganske isolert selv om jeg ikke lot noen få se det, jeg hørte på Arcade Fire som bare en sint og trist tenåring kan gjøre, jeg satt på bussen og hørte på Arcade Fire i tre timer hver dag for å gå på skole og komme meg vekk fra øya jeg bodde på, jeg turde aldri helt å ta de bildene jeg ville ta, jeg pløyde meg gjennom bøker og løp lange turer i skogen, jeg farget håret mitt mørkt, jeg farget håret mitt rødt, jeg holdt på klikke føltes det som, jeg var nesten alltid hjemme i helgene, jeg hadde venner men de bodde alltid så langt unna, jeg var alltid en og en halv time unna det som kunne ha vært livet mitt, jeg lengtet meg vekk til andre byer og andre land. Jeg hørte på Arcade Fire og alle tekstene passet til tankene mine og når jeg hørte på dem var det som å ha en hær av kanadiere som spilte merkelige instrumenter i ryggen.

Nå er jeg 20, jeg har det ganske fint, jeg går til universitetet med skinnsekken min på ryggen hver morgen, det tar meg ti minutter, jeg har tatt flere bilder det siste halvåret enn jeg har gjort til sammen hele livet mitt før det, alt jeg leser er psykologi og jeg løper ikke så mye nå riktignok, håret mitt er i den fargen det egentlig skal være, jeg holder ikke på å klikke lenger, helgene er fine og forskjellige og når de ikke er det går det fint også, jeg har masse bra venner i forskjellige byer og begynner å få et fint nytt vennenettverk i Oslo også, jeg har han dere der som jeg egentlig ikke blogger om, jeg er blakk og glad og har masse pensum på etterskudd allerede selvsagt og jeg føler meg friere enn jeg noen gang har vært. Jeg bor i en annen by og jeg har bodd i et annet land. Jeg hører fremdeles på Arcade Fire og alle tekstene har fremdeles elementer jeg kan relatere meg til og når jeg hører på dem er det fremdeles som å ha en hær av kanadiere som spiller merkelige instrumenter i ryggen.

Når man er 17 glemmer man jo litt at man en gang kommer til å være 20 og at da kan man gjøre hva som helst og bo hvor som helst. Jeg husker jeg var dødsstresset fordi jeg følte tenårene mine fløy forbi uten at jeg fikk ta del i alle tv-serieklisjéene som jeg så vennene rundt meg falle hodestups inn i uten å nærmest prøve, tenårene mine fløy forbi uten at jeg hadde tilgang på noe som helst, men ting forandrer seg, og nå tenker jeg at det aldri kunne vært noe annerledes.

Arcade Fire kom ut med en ny singel her om dagen og jeg husker da jeg var 18 og hadde lyttet alt av Arcade Fire i hjel og ventet utålmodig på nye ting, hvorfor kom det aldri, hva driver dere med Win og Régine, og først nå kom Reflektor ut. Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves. Det er en himla bra sang og jeg har hørt på den nonstop de siste dagene. Tar meg tilbake og langt fremover på en gang.

Nå i kveld skal jeg på Astrup Fearnley for første gang med noen fine nye venninner. Håper dere får en bra helg. Og husk «dere skriver» på søndag. Gleder meg!

Snu, ikke snu

(Noen uker gammel. Fotokilde)
day twelve
Jeg stopper ved Nytorv og leier sykkelen bort til baren jeg og venninnene mine befant oss i ut i de sene morgentimene forrige helg. Det sitter kun noen menn der inne nå, bartenderen snakker med en av gjestene, det virker som om de kjenner hverandre fra før. «Hi,» sier jeg med mitt søteste smil og mest amerikanske aksent. «I think I might have lost my lipstick when I was here last weekend,» sier jeg. Orker ikke å bli misforstått på norsk når jeg kan bli forstått på engelsk. Bartenderen og kompisen veksler lattermilde blikk, jeg hever på øyenbrynene, klar over at å spørre om de har en leppestift er ganske kleint. Men den var helt ny. Første strøkene på leppene var den kvelden. Rebel av Mac. Hadde tenkt på å kjøpe den i sikkert et år før jeg gjorde det. Og mista den første gang den var med meg ut. Han leter litt uten å egentlig lete etter den, legger ikke akkurat inn samme innsats som med en mer respektabel eiendel og rister på hodet. «Sorry, I don’t think it’s here,» sier han. «That’s okay,» sier jeg, himler med øynene innvendig. En av de middelaldrende mennene roper noe etter meg idet jeg går ut, jeg hører ikke hva det er og snur meg ikke.

Når jeg sykler ser jeg alltid for meg hvordan jeg kan bli drept i løpet av få sekunder hvis jeg trør litt feil i trafikken. Hodeskallen min knust ut over fortauet, sykkelen min lignende en obskur kunstinstallasjon kvotert inn på museum, folk som står rundt og ikke vet hva de skal gjøre. Noen kaster opp. Hver gang jeg ser for meg dette gyser jeg og tenker at jeg burde kjøpe meg hjelm. Jeg burde hatt en hjelm, knebeskyttere. Jeg burde hatt en rustning. En hamsterball jeg kunne syklet inni slik at jeg aldri ville komme i kontakt med noe farlig. Tenker deretter på hvor stygg jeg hadde vært med hjelm, og at jeg ikke har råd til det. Hjelmsveisen.

Snu ikke snu synger Siri Nilsen og jeg vet at hun har rett i alt hun synger men jeg vil bare hjem til et trygt rede der jeg kjenner alle kvistene i treet og alle vet hvem jeg egentlig er.

Og jeg faller plutselig like der Dronning Louises Bro går over i Nørrebrogade, brøkdelen av et sekund, sykkelen min kommer ani fortauskanten og vipper til siden og jeg kræsjer hardt i bakken, støtter meg selv med hendene og knærne. Kjenner det svi, kjenner favorittjeansene rive seg opp, angsten velte gjennom kroppen. Ligger der noen sekunder før jeg svinger meg opp og ser meg fort rundt, hjertet dundrer, sykkelhjulene triller på bakken. «Går det bra med deg?» spør en som har gått bort til meg. Jeg nikker fortumlet. «Joda. Takk.» Tar opp sykkelen og går fort oppover fortauet med gråten i halsen. Det føles som en trillion år siden noen har stilt meg det spørsmålet. Jeg vet ikke om jeg har savnet det. Svelger vekk den eksistensielle krisen som måtte komme etter en og en halv måned i København, låser fast sykkelen utenfor en matbutikk. Fyller handlekurven med kanelknekkebrød, pepsi max og druer. Ser tre episoder av «Girls» på nytt igjen når jeg er hjemme og tenker at jeg er Hannah nå, pretensiøse 1st world problems og et liv jeg egentlig ikke burde klage over.

Lost In Translation

Du sa at Lost In Translation var favorittfilmen din og jeg sa at jeg prøvde å se den en gang. Faren min hadde kjøpt den på DVD og alle avisene sa den var så bra. Det var på den tiden jeg leste alle filmanmeldelsene i VG og Dagbladet og Bergens Tidene og husket dem ordrett, så jeg kunne late som om jeg hadde sett alle filmene selv om jeg ikke hadde det. Lost In Translation hadde jeg prøvd å se, prøvd å elske, men jeg var sikkert for liten, jeg skjønte den ikke da og den eneste scenen jeg husket var når Bob skulle spille inn den whiskyreklamen og hun skuespillerinnen som våset i vei om Detox-behandlinger.

”For relaxing times, make it Suntory time.” Du siterte slagordet til whiskymerket og ja, jeg husket det, så sa du at du trodde det var vanskelig å skjønne den filmen med mindre en hadde vært i Tokyo, har du vært i Tokyo? Nei, svarte jeg for det hadde jeg ikke, jeg satt og så nærmest himmelfallen på deg og tenkte herregud, du har vært i Tokyo, du har dreads og tatoveringer, du er tjueto og gammel nok til å gjøre hva du vil, du er så himla kul, når jeg blir tjueto vil jeg også reise til Japan og ha dreads i håret og tatoveringer og gjøre hva jeg vil. Der og da var jeg tretten og det virket som om jeg aldri ville bli noe eldre eller kulere. Du sa at Sofia hadde klart å fange opp en helt spesiell følelse i den filmen, den følelsen av å aldri få sove, og den konstante trengselen av inntrykk rundt en som aldri tok slutt. Og jeg nikket og lot som om jeg visste. Jeg ante ikke at tenårene mine kom til å bli nøyaktig lik som Scarlett Johansson på et hotellrom i Tokyo; at jeg aldri kom til å sove og at alle rundt meg ville fare forbi i et voldsomt tempo.

Du fortalte meg om tenårene dine, hvordan du var da du var tretten, jeg fortalte hvor jeg håpet jeg ville være som tjueto, jeg visste egentlig ingenting annet enn at jeg ville gjøre noe kreativt, skrive dikt eller tegne jenter med duse blyantstreker, snakke et annet språk og være et annet sted. Verden virket alt for stor, men stedene jeg fikk lov til å besøke var alt for små og kjedelige. Jeg hadde allerede begynt å drømme meg vekk.

Iblant lurer jeg på om du skjønte det allerede da, at jeg en gang ville bli hun jenta som drømte seg vekk i Sofia Coppola, Charlie Kaufman og Wes Anderson. Som heller brukte pengene sine på konserter enn mat og alltid ville være sulten på å finne sin egen mening med livet. At du hadde et slags blikk som kunne se hvordan folk kunne bli om et par år, og ikke bare hvordan de var da. At det var derfor du gadd å snakke med en liten trettenåring med litt for sterk eyeliner, sittende alene med tegneblokken sin. Jeg ønsket ofte at jeg hadde en kul storebror å se opp til, som kunne vise meg slike filmer og dytte meg i riktig retning noen ganger. Å være eldst med et mye yngre søsken var kjedelig og litt som å være enebarn uten alle privilegiene.

Nå i dag har aldersforskjellen jevnet seg ut, og jeg prøver å være den storesøsteren for broren min. Han er tretten og allerede er så smart og kul og har nøyaktig den samme oppdagertrangen som jeg hadde når det kommer til musikk og film. Da jeg bodde hjemme i vinter hørte jeg Stairway To Heaven av Led Zeppelin fra rommet hans hver kveld før han sovnet, og jeg husker da jeg var tolv-tretten og gjorde nøyaktig det samme. Jeg tenker stadig over hvor jeg har fått innflytelse fra, hvem som har vist meg de fine kulturelle tingene her i livet, og jeg vet at mye har jeg oppdaget selv. Stedet jeg bodde store deler av tenårene ser mer innover enn utover for å finne nye ting. Men noe har jeg fått fra andre. En gren som senere ble til et tre fikk jeg av deg.

Lost In Translation er en av mine favorittfilmer. Den snek seg innpå etter hvert, det tok riktignok flere år før jeg turde å se den igjen, av frykt for at jeg ikke skulle forstå den for andre gang, men da jeg fant dvd-en langt bak i hylla satte jeg den i og jeg innså at du hadde rett hele tiden. Sofia er en himla bra historieforteller. Hun er blitt dama jeg håper jeg kan være som når jeg er 40.

Og jeg innså at det stedet jeg var da jeg møtte deg, var som å være Scarlett i Tokyo. Jeg var der mer av plikt enn vilje, jeg prøvde hardere enn jeg egentlig ønsket å passe inn, jeg hadde mest lyst til å ta med meg tingene mine og løpe ut og aldri komme tilbake igjen. Jeg ble endelig modig nok da jeg var femten, sluttet å tvinge meg selv til å tro på en fortolkning av meningen med livet jeg ikke kunne akseptere, begynte å lete etter min egen virkelighet, og fikk det plutselig mye bedre enn jeg noen gang hadde hatt det.

Kanskje du så fragmentene av en filmscene og ble med på skuespillet.
Tusen takk. Jeg husker ikke navnet ditt lenger, men tusen takk.
Du pekte meg i riktig retning da jeg ikke helt visste hvor jeg skulle gå.
Vi var Bob og Charlotte, og kanskje jeg ser deg en gang i en stor folkemengde. Da skal jeg stoppe deg, gi deg en klem og hviske ord ingen andre klarer å oppfatte.

 

Kaninhullkronologier

Path
i.

 

Jeg falt ned i et kaninhull og forble fanget der nede til vannet tok meg videre. Det kan ha vært minutter, timer, dager, uker, tid var et ikkeeksisterende begrep, jeg pustet inn, pustet ut, lot alle tankene og begrensningene mine flyte ut og ble til en mekanisme, en industriell revolusjon i meg selv, de vakre grønne engene ble til storslåtte fabrikker, den friske luften erstattet med tykk, grå røyk, bonden ble industriarbeider og jeg ble effektivisert. Uskyldigheten fratatt, sinnet tredimensjonalt.

Jeg vet ikke om jeg falt eller ble dyttet, eller om jeg kastet meg ned dit av egen vilje, men når man svever ned mot bunnen av jordkloden mister svaret all mening; det vil bli tilbakegitt når du en gang ser dagslys igjen.

 

ii.

 

Slike kaninhull blir lagt ut i stien din for at du skal falle ned i dem. Du skal ikke bare vandre på en bred sti i en lys skog, du må tumle ned i mørket, la deg bli innhyllet i det, finne din nye plass, erkjenne dine svakheter så vel som dine styrker, du kan først finne deg selv når du ikke kan se noe annet, og når du er klar en dag kommer vannet og skyller over deg, leder deg ut i den strie strømmen, og det er kanskje verre enn mørket, men du finner en gren eller en sten, klamrer deg fast og karrer deg opp på land igjen. Radmager, uthulet, blek.

Du vandrer fremdeles på en bred, godt opplyst sti. Men nå er det meningen at du skal se kaninhullene før du faller ned i dem.

 

4.09.12
12 foto, words
_

Follow and Like: