Libanon

IMG_9908IMG_9826IMG_9831IMG_9834Image may contain: outdoor and waterIMG_9897Image may contain: 3 people, people smiling, sunglasses, outdoor and closeupIMG_9936IMG_9917IMG_9928Hvorfor dele opp en ti dagers lang reise i flere bolker når man kan lage et monster av et blogginnlegg?

De første dagene i Beirut regner det, det øser ned imens vi går rundt inne på campusen til American University of Beirut, når vi går gatelangs i Ashrafieh for å finne frokost, jeg Ylva Frida og Kalle, det regner så mye at jeg må kjøpe en grønn regnjakke på et kjøpesenter, det regner så mye at libanesere rister på hodet og spør om _hvorfor_ vi kom hit, verste tiden på året jo. Det er en gjenganger hele ferien: «hvorfor kommer dere hit NÅ, det er kaldt, det regner, alle kommer jo hit på sommeren.» «Ikke gidd å dra til den byen, den er helt død på vinteren.» «Hvorfor vil dere opp i fjellene, FIIH TALJ – DET ER SNØ DER!?!! Gærninger.»

På nyttårsaften koster det typ 100 dollar å komme inn på alle klubbene, det tar oss over en time å finne en bar hvor vi kan «pay by the drink», den har saloontema, den er mørk og spiller Tame Impala og Alt-J. Bartenderne deler ut partyhatter og karnevalsmasker når klokken nærmer seg 24, vi teller ned, det er 2017, for en radikal umiddelbar indre forandring det er (nei). Et ungt par ved bardisken drøyer et nyttårskyss ut i ti gode minutter, det er første nyttårsaftenen jeg har opplevd uten å se på fyrverkeri stående på en høyde et eller annet sted i vinterkulden. Jeg lager meg mitt første mål for 2017: ikke feire nyttårsaften i Norge dette året heller.

De neste dagene drifter vi rundt i regnet og tar inn byen på gefühlen. Vi drikker det libanesiske ølet Almaza hver dag, spiser hummus hver dag, vi kommer for sent til alle museer og palasser og alt er stengt på grunn av nyttårsaften og armensk jul. Byen er full av kontraster: skyskrapere og ruiner fra borgerkrigen pepret med kulehull står nærmest side om side. Rike middelaldrende menn røyker cubanske sigarer på healthy clean eating kale quinoa bistroer i Sodeco. Å skulle skrive noe verdig og respektfullt og alvorlig nok om flyktningsituasjonen i et oppsummerende blogginnlegg om en reise går ikke helt, jeg vil ikke gjøre det om til en bisetning, men, kort fortalt: nabolandene til Syria tar enormt mye av lasset. Det er over en million flyktninger i Libanon, et land på størrelse med fylket Rogaland. Og i Europa, i Norge sitter vi og diskuterer hvor mange tusen som er for mye. Man kan telle disse tusenene som vi diskuterer på en hånd. Vi blir bedt om å like og dele utkastelser og innstramminger. Vi har det veldig godt her vi sitter.


Etter tre dager i Beirut er det med ett litt mer sol og vi bestemmer oss for å dra til Chouf-fjellene. Sånn ca alt går galt, vi skal til det osmanske palasset Beiteddine men blir sluppet av ved feil sted; Moussa Castle, et harry «slott» en eksentriker bygde en gang på 60-tallet. Vi betaler inngangsbilletter før vi forstår at det ikke er dit vi skal. Når vi omsider er ute igjen rusher vi til Beiteddine, for å komme dit to minutter etter stengetid. Vi tar noen bilder av fjellene, de er vakre, før vi begir oss tilbake til Beirut igjen. Inne i Beirut spiser vi et ganske middelmådig måltid på en fransk restaurant i Gemmayze. Vi kommer i snakk med noen danske studenter ved nabobordet som tipser oss om den beste måten å komme til Bsharri, den lille fjellandsbyen vi skal reise til dagen etter. Etter måltidet har vi lyst til å teste ut konseptet Escape The Room, som ligger i samme gate, men får vite når vi er der at vi er nødt til å reservere flere dager i forveien. Men vi setter oss ned ved en neonopplyst bar og drikker øl. Vi finner Plan BEY, et veldig stilig kunstgalleri i Armenian Street. Vi drar til kjøpesenteret ABC som har en kino i øverste etasje og ser en fransk film med Omar Sy som heter Demain Tout Commence. Det er en litt klisjéisk film med merkelige dramaturgiske vendinger som ikke gir mening, mye tragedie, mye komedie. Når lysene i salen går på knekker alle sammen av latter fordi alle har grått av slutten. Image may contain: tree, sky, snow, plant, outdoor and nature

IMG_0008 IMG_0011 IMG_0025 IMG_0037Bcharre: Så langt opp i fjellene, så dype daler, på kanten av en klippe står en liten landsby med to kirker og flere klostere nærmest hugget inn i fjellet. Alle er snille, alle menn heter Toni, tiden står helt stille der oppe, det er bare oss og en liten Disney-film av en landsby, en UNESCO-fredet sedertreskog og de høye, høye fjellene. Når vi går for å finne et sted å spise stopper en Range Rover med to fnisende tenåringsjenter opp og spør oss om hvor de skal kjøre oss hen. Vi spiser den beste mezen så langt i Libanon på restauranten de viser oss til: hummus, baba ghanoush, shish taouk, vinblader, libabrød, fattoush. Strømmen går hele tiden, vi drikker vin fra Bekaa-dalen, når vi skal gå gir restauranteieren Toni hvert vårt eple og insisterer på å kjøre oss hjem. Morgenen etter har hotellmanageren Toni arrangert en kjøretur for oss med taxisjåføren Toni. Toni the taxi driver and part-time apple farmer tar oss med langt opp i fjellene til sedertreskogen, som viser seg å være stengt på grunn av all snøen. Vi blir der oppe litt uansett, spiser grilled cheese på en liten kafé, kjører nedover trange passasjer på vei mot byen igjen og ser et kloster og en kirke før vi kjøper med oss noen flasker lokal vin (anbefalt av taxi-Toni, smakte dessverre helt grusomt) og setter oss på bussen til Beirut igjen. IMG_0086 IMG_0102Image may contain: people sitting, table, indoor and food IMG_0103Tilbake i Beirut sjekker vi inn i AirBnB-leiligheten ved Sassine Square hvor vi skal bo resten av turen. Den er lekker og nyoppusset, har en stor takterrasse med utsikt over vest-Beirut. For et sted å sitte og spise frokost om morgenen. Ligge på en madrass og drikke kaffe, vente på at en av oss skulle komme tilbake fra bakeriet nede i gata med nybakt manakeesh (et flatt grillet brød med timianpaste og/eller ost). Spise appelsiner i sin beste sesong. For et sted, for en drøm. Når jeg drar tilbake til Beirut igjen skal jeg definitivt bo i en av leilighetene til Rouf, bare sier det.

IMG_0181IMG_0139 IMG_0145 IMG_0170 IMG_0191Jbeil er en av verdens eldste byer og ligger en time utenfor Beirut, ute ved havet. Så mye historie; fra fønikerne til korsfarerne til det Osmanske riket. Dagen vi drar dit er det sol og nesten tjue grader, vi spaserer rundt på citadellet og går gjennom en souq, sitter på en uteservering ved havnen og deler en banansplit, når solen går ned går vi ned til vannet, ser på mennene som står og fisker og mylderet av libanesiske par og småbarnsfamilier som er på samme dagstur som oss. Det er så idyllisk, det slår heller ikke sprekker.
Image may contain: foodImage may contain: sky and outdoorVår nest siste dag drar vi til Tripoli, vi skal egentlig ikke dra dit, det er frarådet av UD, reiseforsikringene dekker ikke byen, slik som de ikke dekker mange andre byer. Det er en frustrerende faktor hele turen, å være i et land med mange utrolige byer vi ikke kan besøke uten å sette oss selv i økonomisk risiko hvis noe skulle skje. Vi får ikke dratt til Baalbek eller Aqra eller andre steder i Bekaa-dalen. Vi får ikke dratt til Saida eller Tyre. Og vi får egentlig ikke heller dra til Tripoli. Men når nærmest alle libaneserne vi snakker med lovpriser byen og hvor vakker den er og hvor idiotisk det er at vestlige turister blir frarådet fra å reise dit, velger vi å ta sjansen.

Det er en nydelig by; minner om Kairo, vogner som selger appelsiner og jordbær og granatepler på hvert hjørne, en gedigen gammel autentisk souq og en masse butikker som selger bakverk dynket i sukkerlake og såpe. «Welcome» og «ahla wa sahla» på hvert hjørne. Vi ser solnedgangen fra et stort og flott citadel som vi får helt for oss selv når vi kommer rett etter stengetid (igjen!!), men vakten gir oss ti minutter til å utforske ruinene, yalla, fort dere. Eller, vi får det ikke helt for oss selv; på toppen sitter et tenåringspar og skuller flaue på oss, star-crossed lovers, Romeo og Julie, han med sneakers og hun med en hvit hijab. Hun gjemmer ansiktet i hendene når vi går forbi, han dytter litt til skulderen hennes og ler.

For å gi ei litta edge av *real life*: jeg blir syk i Tripoli, jeg går i den trange souqen og gjennom folkemengder og oppe på citadellet og kjemper mot trangen til å kaste opp, bare avløst av å faktisk måtte kaste opp. Neste dag, hår vi har sjekket ut av AirBnB-leiligheten må jeg sjekke rett inn på et billig hotell igjen, kroppen er ubrukelig, jeg klarer knapt å spise eller drikke, det eneste som hjelper er å sove. Klokken to om natten tar jeg en uber til en Starbucks der de andre venter på meg, så drar vi til flyplassen, mellomlander i Istanbul når det såvidt er blitt lyst ute, og en gang utpå ettermiddagen ligger jeg i min egen seng på Sagene. Der blir jeg i nesten en dag til og sluker hele The Night Manager imens matlysten sakte men sikkert kommer tilbake.

.

Det var synd at de siste dagene ble slik, hva gjør vel det når jeg har tross alt vært ti dager i Libanon, the Middle Eastern country of my dreams, og hatt det så himla fint. For et land, for en tur, for et reisecrew <3 Dra dit, alle som kan. I motsetning til Kairo kan man faktisk navigere seg ordentlig rundt med engelsk (eller fransk), og Beirut er en veldig behagelig by å være i som kvinne. Jeg gleder meg skikkelig til å dra dit igjen. Jeg tror ikke det blir så lenge til, heller.

Follow and Like: