Snu, ikke snu

(Noen uker gammel. Fotokilde)
day twelve
Jeg stopper ved Nytorv og leier sykkelen bort til baren jeg og venninnene mine befant oss i ut i de sene morgentimene forrige helg. Det sitter kun noen menn der inne nå, bartenderen snakker med en av gjestene, det virker som om de kjenner hverandre fra før. «Hi,» sier jeg med mitt søteste smil og mest amerikanske aksent. «I think I might have lost my lipstick when I was here last weekend,» sier jeg. Orker ikke å bli misforstått på norsk når jeg kan bli forstått på engelsk. Bartenderen og kompisen veksler lattermilde blikk, jeg hever på øyenbrynene, klar over at å spørre om de har en leppestift er ganske kleint. Men den var helt ny. Første strøkene på leppene var den kvelden. Rebel av Mac. Hadde tenkt på å kjøpe den i sikkert et år før jeg gjorde det. Og mista den første gang den var med meg ut. Han leter litt uten å egentlig lete etter den, legger ikke akkurat inn samme innsats som med en mer respektabel eiendel og rister på hodet. «Sorry, I don’t think it’s here,» sier han. «That’s okay,» sier jeg, himler med øynene innvendig. En av de middelaldrende mennene roper noe etter meg idet jeg går ut, jeg hører ikke hva det er og snur meg ikke.

Når jeg sykler ser jeg alltid for meg hvordan jeg kan bli drept i løpet av få sekunder hvis jeg trør litt feil i trafikken. Hodeskallen min knust ut over fortauet, sykkelen min lignende en obskur kunstinstallasjon kvotert inn på museum, folk som står rundt og ikke vet hva de skal gjøre. Noen kaster opp. Hver gang jeg ser for meg dette gyser jeg og tenker at jeg burde kjøpe meg hjelm. Jeg burde hatt en hjelm, knebeskyttere. Jeg burde hatt en rustning. En hamsterball jeg kunne syklet inni slik at jeg aldri ville komme i kontakt med noe farlig. Tenker deretter på hvor stygg jeg hadde vært med hjelm, og at jeg ikke har råd til det. Hjelmsveisen.

Snu ikke snu synger Siri Nilsen og jeg vet at hun har rett i alt hun synger men jeg vil bare hjem til et trygt rede der jeg kjenner alle kvistene i treet og alle vet hvem jeg egentlig er.

Og jeg faller plutselig like der Dronning Louises Bro går over i Nørrebrogade, brøkdelen av et sekund, sykkelen min kommer ani fortauskanten og vipper til siden og jeg kræsjer hardt i bakken, støtter meg selv med hendene og knærne. Kjenner det svi, kjenner favorittjeansene rive seg opp, angsten velte gjennom kroppen. Ligger der noen sekunder før jeg svinger meg opp og ser meg fort rundt, hjertet dundrer, sykkelhjulene triller på bakken. «Går det bra med deg?» spør en som har gått bort til meg. Jeg nikker fortumlet. «Joda. Takk.» Tar opp sykkelen og går fort oppover fortauet med gråten i halsen. Det føles som en trillion år siden noen har stilt meg det spørsmålet. Jeg vet ikke om jeg har savnet det. Svelger vekk den eksistensielle krisen som måtte komme etter en og en halv måned i København, låser fast sykkelen utenfor en matbutikk. Fyller handlekurven med kanelknekkebrød, pepsi max og druer. Ser tre episoder av «Girls» på nytt igjen når jeg er hjemme og tenker at jeg er Hannah nå, pretensiøse 1st world problems og et liv jeg egentlig ikke burde klage over.


  1. Oda sier:

    Vi er visst i en noenlunde lik situasjon. Nydelig tekst :)

  2. bekah sier:

    åh, fin tekst og bilde. hva slags kamera og objektiv bruker du?

  3. Nora sier:

    nydelig tekst! jeg gleder meg til å føle det slik en dag, det betyr bare at jeg har tatt sjangsen og dratt ut i verden på egenhånd

  4. pernille sier:

    Åh så fin tekst. Én: jeg tenker også alltid sånn når jeg sykler. To: å miste leppestifter på byen er noe av det mest irriterende som er!

  5. johanne sier:

    du skriver alltid så fint. flink<3

  6. Synne sier:

    Jeg bruker Rebel fra Mac. ELSKER den.
    Du er skikkelig flink til å sette ord på tanker og følelser man kan kjenne seg igjen i Åshild!
    Alle de kule kidsa bruker sykkelhjelm og refleks, hihi.

  7. Lisbeth sier:

    Denne teksten bergtok meg. Rett og slett. Den fløyt så godt og jeg forsvant inn i ordene. Fantastisk :)

  8. Anette sier:

    Du er en nydelig jente Åshild og skriver veldig vakkert! :) Eksistensiell angst er vel noe vi alle må leve med (dersom vi virkelig ønsker å leve og ikke bare sove oss gjennom livet). Fortsett å ta vare på øyeblikkene, – også de vanskelige, – du lever bare en gang. Synes du fanget øyeblikkene godt i denne teksten.

    Men du… Ta vare på deg selv også og kjøp deg en sykkelhjelm (billigere enn nye bukser og penere enn oppskrapte knær…).

  9. åååh du burde bli forfatter. Herregud så nydelig. nydelig blogg. alt ved den

Leave a comment




Follow and Like: