Setninger jeg skriver som aldri blir til fulle blogginnlegg

Untitled
Og hvert eneste samfunnsmessige problem en kvinne måtte finne på å ta opp, blir redusert til «syting». Vi er ikke logiske, intelligente, rasjonelt argumenterende individer. Vi er kvinner som syter. Men det er iallefall basic folkeskikk å ikke kalle noen for en knulledukke.

Hvis jeg har the tuesday blues men ikke vet nøyaktig hva jeg skal, hva jeg burde grine over går jeg inn på Youtube og ser den aller siste scenen fra Six Feet Under. Når Nate står bak Claire som tar det siste bildet av familien sin før hun drar. «You can’t take a picture of this, it’s already gone.» Når Claire kjører avsted til LA imens hun spiller miksteipen hun har fått av kjæresten som hun ikke vet når hun kommer til å få se igjen. Sia – Breathe Me. Når man ser hvordan alle i serien kommer til å dø.

Lager gryterett av alt jeg har i kjøleskapet. Oppdager Sky Ferreira og har lyst til å klippe av håret mitt med kjøkkensaksa og bleke det i vasken. Mikser vodka tonics på fest. Blir med en gjeng jeg ikke kjenner og kræsjer bursdagsfester til folk jeg aldri har møtt. En fyr sier at han aldri hørte navnet Åshild før nå nylig når vi hilser, ikke før han skaffa seg Tinder og fikk match med tre jenter som het det samme som meg. Det er nok ikke meg, jeg er ikke på Tinder, sier jeg imens jeg nipper til dårlig kartongvin kjæresten min har tatt med seg.

I vår var de som bodde i etasjen over så oppslukt i hverandre at hun jeg bor med måtte skrive en lapp og henge den opp i oppgangen deres, fordi ingen av oss fikk sove. Folk på gata utenfor stoppet opp. Studentsamskipnaden i Oslo la ut et bilde av lappen på facebooksiden sin og fikk to tusen likes. Og nå er det helt knyst, kanskje de har slått opp, kanskje de har flyttet, kanskje magien tok slutt da de innså at hele St. Hanshaugen kunne høre dem. Som erstatning får hele nabolaget æren av å høre meg som lærer meg det arabiske alfabetet ved hjelp av videoleksjoner.

Major Lazer, 05.07. 2014 «En twerkende triumf» (da jeg satt på en av pc-ene på pressesenteret til Roskilde og måtte late som om jeg holdt på med noe produktivt)

Jeg sykler hjem fra Mari og Karla, den friske crispy lufta slår mot meg imens jeg sykler nedover Nørrebrogade, klokka er ennå bare 14-15, jeg hører ikke på musikk men jeg hører på alle rundt meg og jeg tenker nok en gang over hvor mye jeg elsker denne byen, hvor deilig det er å være her, hvor fri jeg er akkurat nå, jeg kan sykle til en yogatime og komme for sent og jeg kan drikke rosévin med venninnene mine før klokka er tolv og jeg kan sitte på et baderomsgulv og se hårlokkene mine falle av, jeg kan se meg selv i speilet og være en ny person, hver dag i København tar meg lengre vekk fra alt jeg ikke likte med meg selv i Bergen, her er jeg meg og her finnes livet mitt.

Det er Musikkens Dag og jeg har sminket meg og pyntet meg for å gå på konserter og DJ-sett hele kvelden men jeg og Julie ender opp med å mikse gin & tonics hjemme hos meg og bli så overstadig berusede at vi spinner i sirkler og deretter sovner som små barn. Neste dag drar jeg og J ut på landet og besøker farmoren min, hun (87, 158 cm høy) forteller J at hun ikke er så skummel som hun ser ut som, jeg sier at det kanskje er litt intimidating at det alltid har vært det første medlemmer av min familie har sagt til han. Vi spiser jordbær med fløte og jeg får en gammel kamerablits med meg hjem. På vei hjem til meg selv etterpå innser jeg at lommeboken min, med nøkkelkort til leiligheten og alt, er borte.

Vår Frelsers Gravlund, noen dager før 17. mai, noen tenåringer med doc martens og fjellanorakker begynner å synge «Ja vi elsker» foran graven til Bjørnstjerne Bjørnson, to meter unna benken der jeg sitter og det blir for teit, jeg bestemmer meg for å gå. Det styrtregner imens jeg går gjennom gravlunden og jeg går hjem for å bytte til regnjakke, går til Ica på Alexander Kiellands plass for å kjøpe quinoa, de har det ikke, jeg googler «quinoa st. hanshaugen» og et blogginnlegg jeg selv har skrevet dukker opp på første side, kan man oppsummere bloggen min som «quinoa & st. hanshaugen»,  jeg anser slaget som tapt, kjøper en frossenpizza og drar hjem.

No One Belongs Here More Than You av Miranda July, jeg fant den på en bokhandel på et kjøpesenter i Berlin, jeg trodde den og papirbutikken ved siden av var samme butikk siden det ikke var en dør eller en midtgang som skilte dem og tok den med bort dit, en mann i beige dress som så ut som Dwight fra The Office kom løpende etter meg, sidelengs, det var absurd, og ropte noe på tysk, jeg så forvirra på han og han brølte «You have to pay for that.» Jeg ble så flau og ba om unnskyld fem hundre ganger og han bare hevet øyenbrynene og eskorterte meg tilbake til bokhandelen og jeg kjøpte boka selv om jeg egentlig ikke hadde bestemt meg for om jeg skulle kjøpe den eller ikke og på bussen tilbake til København neste dag leste jeg mange noveller om mennesker i utilpasse skamfulle situasjoner og innså at novellesamlinger av Miranda July tvinger seg på deg på alskens mulige måter, som om du skulle vært i en utilpass Miranda July-situasjon selv, noen ganger ved å la seg selv bli feilaktig stjålet av norske vimsete turistjenter, som blir jaga av menn med måne som jobber i bokhandeler og må gå med en beige dress fordi dette er Tyskland og på jobb kler man seg opp.

Et kvarter etter at jeg fant ut at jeg ikke ville komme inn på universitetet i København til høsten med mindre jeg brukte alle pengene jeg ikke hadde og hele sommeren og fremdeles kanskje ikke ville komme inn skulle jeg ta bilder av Karla ute på takterrassen på skolen. Hun røyket en sigarett og så tankefull ut imens jeg tok bilder av henne i den skarpe, kalde vårsola som neste dag ville bli erstatta av snø ingen hadde forventet. Så sykla jeg til der det sto på nettet at det skulle være studieveiledning, borte ved Rundetårn, jeg parkerte sykkelen min utenfor og gikk inn. Jeg prøvde å finne stedet men klarte det ikke, det satt mange studentgjenger der med bøker og datamaskiner og termokopper men jeg turte ikke spørre dem om hvor det var hen, fordi jeg var redd for at de ikke visste det eller ikke gadd å hjelpe meg selv om de visste det og deretter kom til å observere meg imens jeg gikk rundt som en idiot på Studenterhuset og åpnet dører til nødutganger og sånt. Så jeg gikk ned trappa imens jeg terpet hvor dum, svak og patetisk jeg var som ikke spurte noen om hjelp, og ikke faen om jeg hadde forandret meg de siste årene, jeg var fortsatt the epitome of not being able to ask for anything. Så gikk jeg inn på Arnold Busck-bokhandelen over gata og kjøpte to dyre kulepenner og A4-konvolutter til søknaden til universitetet jeg uansett ikke ville komme inn på. For selv om jeg tydeligvis ikke var god nok for danske universiteter skulle jeg faen meg søke uansett for å vise fingeren til meg selv. Så satte jeg meg på kafeen i Studenterhuset og skrev syv sider i moleskinen min om hvor jævligt dritt det ville bli å komme tilbake til Norge igjen. Jeg skulle bare visst hvor rett og hvor feil jeg tok.


  1. Anna sier:

    Blir bergtatt av tekstene dine

  2. Marie sier:

    det er helt greit om du ikke vil si hvilken etasje du bor i, men jeg lurer på om jeg vet hvem du snakker om. Jeg bodde i den grønne etasjen og hvis det er dem over, så har de holdt på leeenge. Skriking lissom!

    Skriv skriv :D

  3. Dina sier:

    Altså, Åshild, hvordan gjør du det!? Hvordan skriver du så himla bra!? Når du debuterer som forfatter vil jeg ha et signert eksemplar.

  4. å. dette var mye fint på en gang.

  5. Julia sier:

    Elsker det du skriver. Elsker elsker elsker.

  6. karoline sier:

    herregud noe så vakkert åh

  7. Lindis sier:

    Herlighet så mye fint! Her har du spart deg opp til en aldri så liten gullgruve! Takk for at du deler!

  8. Maria sier:

    Denne teksten likte jeg :) Og hadde vært gøy å se bilde av lappen, haha!

  9. samovaren sier:

    fantastisk. eg er òg the epitome of not being able to ask for anything, så du er ikkje åleine. men det vert betre. eg er så glad du legg ut sånn tekst som dette, for det er så utruleg bra skrive. skriv ei bok, du, så skal eg lesa ho med ei gong!

  10. alt du skriver er så levende og fint. ordene dine griper meg. du er min største inspirasjon, åshild.

  11. Ashild sier:

    Tusen takk for så utrolig mange fine kommentarer! Djises

  12. susanna sier:

    å, for noen fine tekster! (fikk imidlertid litt panikk da jeg så avsnittet om siste episode i SFU – jeg er nemlig midtveis i serien! heldigvis har jeg reaksjonsevne som en hest og fikk ikke med meg så mye av avsnittet før jeg hadde scrollet forbi :))

  13. åshil du skriver så fint så fint så fint

    «hver dag i københavn tar meg lengre vekk fra alt jeg ikke likte med meg selv i bergen»

    «lager gryterett av alt jeg har i kjøleskapet»

    og ps min favorittnovelle fra july-boka er den om prince william eller harry eller hvem det nå er hun skriver om. så ustyrtelig morsomt

Leave a comment




Follow and Like: