Sayonara


The thrill of crossing lines @ Spotify

I følge fokusgruppen «venninnene mine i Oslo», liker de bloggen min best når jeg stryker på eksamen og brenner broer og slår opp med kjærester og sånt. Jeg vet ikke hva det sier om skrivekvalitetene mine, men live and let go. Livet mitt etter at jeg kom tilbake fra Kairo har føltes ganske matt. En solid miks av rotløshet, identitetskrise, flytting, studiestress, søvnløshet, eskalerte konflikter og distraksjoner. Noen kvelder legger jeg meg med pulsen jeg vanligvis bare har når jeg løper fort på en tredemølle, jeg sover nesten aldri mer enn fem-seks timer. Å farge et hvitt ark svart med en kullstift blir en stress reliever, jeg leter etter vinduer i hverdagen hvor jeg ikke behøver å tenke. Jeg hører på Sayonara av Rebecca & Fiona på vei til Blindern om morgenen, «fuck the world,» synger de, «I don’t care anymore,», jeg mouther ordene for meg selv, det er en veldig lett ting å si men vanskeligere å stå i. Jeg har aldri hørt noen si «jeg bryr meg ikke» uten at det har betydd det motsatte. Det er en selvmotsigende frase; i det man må si at man ikke bryr seg har man brydd seg nok til å snakke høyt om det.

Tenker ut hverdagsøyeblikkene som en film, en cheesy klisjéisk Oslo-film, om å komme tilbake etter å ha vært borte, hvordan alle og alt gradvis har forandret seg, hvordan man omformer og gjenskaper noe man hadde full kontroll før. Hvor mye man kan elske en by og samtidig ønske seg vekk igjen. Jeg snakker med en venn av meg som skal til utlandet til høsten, han spør om jeg skal dra noe sted selv, «jeg blir i Oslo i et år til iallefall,» hører jeg meg selv si, «fullføre bacheloren,» og jeg vet ikke om det er sant, ingenting frister mer enn å flytte ut igjen nå, ta tilbake København eller smugstarte på et masterfag i Beirut. Eller å dra tilbake til Kairo igjen.

Jeg savner Kairo hver dag. Jeg snakker alltid om hvor deilig det er å være tilbake i Norge, hvor glad jeg er for å være her, tilbake til rene gater, vennene og familien min, stillheten og ordenen i trafikken, mat jeg tåler, å ikke alltid være redd for å være upassende i kraft av å bare være meg selv. Og det er jeg jo. Men jeg savner kaoset. De støvete gatene, gatehundene som snerrer etter meg om jeg kommer for nær, vogner som selger grillet mais og søtpotet, bønneropene som skjærer gjennom alle rutiner flere ganger i døgnet, fire spiseskjeer med sukker i kaffen uten at man har bedt om det, niqabis som vil praktisere engelsken sin med meg ute på gata, uteserveringer ved Nilen om kvelden, ferskpresset mangojuice og shisha på stamkafeen imens jeg gjør lekser. Å være en halvtime unna tre pyramider. Den egyptiske måten å være sosial på, å måtte kysse noen på kinnet fire ganger hver gang man møtes, spontaniteten i alle begivenheter. Inshallah som utgangspunkt for livet. Nå er jeg et kontinent unna og lengter tilbake.

Men jeg har leiligheten og bra folk rundt meg og våren har ikke startet en gang. Dette stresset og dette savnet er ikke for evig, da.  Jeg passer på at livet mitt består av mer enn bare studiene. Jeg bestiller en tur til Stockholm i april, til Charlotta og Alice og til Carina som akkurat har flyttet dit, selv om jeg burde bruke alle helgene mine frem til juni på å lese. Bruker opp alt for mye av lønnen min på vin, blomster og nytt sengetøy, selv om jeg burde spare til sommeren. Tenker på Flippin’ burgers imens jeg spiser havregrøten min til kvelds.  Tar en rekke harde avgjørelser og forsøker å stå ved dem uansett hvor mye jeg måtte være i tvil. Lager spillelister som er 90% elektropop men tar dager hvor jeg bare hører på Damien Rice og Kings Of Convenience. Speider etter hestehov i gatehjørnene. Snart er det vår.

6.03.16
10 bokbloggturneen
_


  1. Carina sier:

    Det høres ut som en cheesy klisjéisk Oslo-film jeg vil se. Og dessuten, du kan alltids bare bli her i Stockholm for evig sammen med meg. For evig frem til du vil hjem igjen, da. Stockholm er nesten like bra som København men ikke nesten like bra som Kairo, da.

    Gleder meg til du kommer på besøk <3

  2. Elisabeth sier:

    Dette høres ut som en beskrivelse av livet mitt de siste månedene… Savn og stress. En by man både vil og ikke vil bo i. Lengsel etter noe annet, bra folk, små ting i hverdagen som betyr mye, musikk, høy puls når man legger seg. På en måte godt – på en annen måte litt trist – å lese at andre kan ha det på samme måten som jeg har hatt det selv i det siste. Dette var et fint blogginnlegg å lese nå. Takk for at du skriver :-)

  3. Mari sier:

    åshild! du er fin og rakrygget og smart :)

  4. Runa sier:

    Nå skriver du i hvertfall nydelig. Si fra hvis du vil ta en Blindern-kaffe en dag!

  5. T sier:

    Jeg lengter også, jeg lengter tilbake til 2014, for det er altfor rart å være tilbake uten å ha det som før.

  6. Caroline sier:

    «Jeg har aldri hørt noen si «jeg bryr meg ikke» uten at det har betydd det motsatte.» Wow, spot on! Du er så flink å skrive, skulle gjerne lest en hel bok.

    Og jeg tror du beskriver godt et vakum som mange av oss i midten av 20-årene befinner oss i. Skål for elektropop, Damien Rice og Kings Of Convenience.

  7. Sofie sier:

    Jeg liker å lese uansett hva du skriver, så jeg har i alle fall ingenting å utsette på skrivekvalitetene dine. Du skriver bra uansett.

  8. Synne sier:

    Haha, jeg synes du skriver bra også når du har det bra, og det er jo …bra!
    Det er noe fint ved å bo et sted og savne et annet, synes jeg. Livet er heldigvis fullt av muligheter, hoho.
    Og ja, snart er det vår!

  9. Pernille sier:

    Du skriver så fint! Håper alt positivt kommer tilbake i livet ditt med lyset og våren.

  10. Milla sier:

    Eg syns du skrive fint åkke som <3

    Eg og lengte masse for tiå. Te yngre dager med mindre bekymringer. Te kaffedates med venner eller bare to som drikke øl ein fredagskveld. Te å ligga på mammas fang og kjenna på trygghet. Tror lengsel e te for at me ska konna setta pris på ting som har skjedd :)

Leave a comment




Follow and Like: