Road less travelled

2000 New Zealand 189UntitledUntitledSummertime sadness. Hele juli slumrer avsted, jeg jobber, plukker vekk visne blomster, filosoferer på bybanen og ser Six Feet Under om kveldene. Tenker meg vekk og finner nye sammenhenger hver dag; vet ikke om jeg gleder meg eller er redd eller begge deler. For første gang på tre år aner jeg ikke hvordan livet mitt kommer til å være om tre måneder.

Så jeg har bestilt flybillett til København, enveis, om tjueen dager reiser jeg, først fire måneder og deretter kanskje lengre. Alle spør meg om hvor jeg skal videre men jeg aner ikke, jeg vet ingenting mer enn at jeg skal gå fire måneder på Borups og at jeg skal hjem til jul, men 2013? Aner ikke.

Jeg oppdager nye ting med Bergen hver gang jeg går gjennom byen, ser hjembyen min gjennom et fargefilter som forgyller alt, jeg klamrer meg fast omtrent, innbiller meg selv at jeg ikke vil reise, dette er det eneste jeg kjenner, hvorfor skal jeg dra? Familien min her, noen av vennene mine kommer fremdeles til å være her. Det virker enkelt å bli, begynne på det årsstudiet i psykologi jeg kom inn på og finne et kollektiv, begynne å jobbe som frivillig på Kvarteret eller Hulen eller noe, prøve å være superflink og bli et eller annet om tre-fire-fem år, men jeg vet at det ikke er det det neste året mitt skal bli brukt til. Det hadde falt sammen, før eller siden.

Og det er jo København jeg vil til, virkelig. Og jeg gleder meg ufattelig mye. Det er bare så nytt. Forandringer. Det skyller over meg hele tiden at om tjueen dager er jeg fullstendig alene, trer inn i ukjent territorium, starter et nytt kapittel, begynner helt på nytt igjen, for å være klisjéisk. Om tjueto dager bor jeg i et annet land. Og jeg aner ikke hvordan det kommer til å bli.

Håper CPH blir riktig for meg, på den måten Bergen ikke er det akkurat nå. Kan kanskje ikke legge så mye lit til en by; man tar med seg alle tankene sine uansett hvor man reiser, men jeg kan jo håpe. Jeg er glad i Bergen, riktignok. Vet at jeg vender tilbake dit en gang. Men helt siden jeg kan huske har jeg hatt slik en ekstrem utferdstrang, uten en fjerneste anelse om hvor det skulle bli riktignok, så ble det København, og snart stikker jeg. I’m outta here liksom. Hurra.


(For å si det med Holly Golightly fra Breakfast At Tiffany’s: 
«I love you (Bergen), but I’m just not Lula Mae anymore. I’m not!»)


(Heheh)


(Skal vel, burde vel la livet leve seg selv og se hvor det tar meg hen)

25.07.12
9 selvutvikling
_


  1. Jeg skjønner det er skummelt men du er så utrolig heldig. Misunner deg veldig og ønsker meg selv lenger bort enn København egentlig. Skal uansett bli spennende å høre om din nye hverdag og planene videre :) Du er ikke alene om et uklart 2013.

  2. pernille sier:

    Jeg skjønner godt at du er redd, men herlighet så deilig det er å hoppe ut i det ukjente. Å gå fra monotone dager og uker, til å ikke vite hva neste uke, tilogmed neste dag bringer. Du har muligheten til å skape et helt nytt liv selv. Kommer til å gå superbra!

  3. Benedikte (du husker kanskje meg?) sier:

    TA MEG MED! København høres helt fantastisk ut og du kommer helt sikkert til å få et kjempefint opphold! Ser frem til å høre hvordan du synes det er å bo der vs. Bergen. Lykke til!

  4. Ida Marie sier:

    Oi, dette var som å lese dei orda inni meg som eg ikkje får ut, på ein måte. Eg vil reise ogå, vil bort eit år. Men eg vil endå meir kome tilbake. Har klart å legge hjernen min, kanskje tilogmed hjartet mitt igjen i Bergen, på Nordnes, i verdas koslegatste gate i ein superskjønn leilighet hos verdas finaste gut.. det er det mest idiotiske ein kan finne på å gjere når ein skal flytte langt bort. Så idiotisk er eg visst. Dusteida, liksom. Jaja, livet det er. Det blir ikkje, men det er. Så vi får vel berre la oss sjølv flyte med på det som hender.

    Eg trur København blir kjempefint for deg. Lykke til!

  5. Karen sier:

    Graduation glasses! Ikke la deg lure. Forandring er megaskummelt, men alltid godt etterpå, og du kommer til å få det så utrolig bra(ikke minst 2. september;))!

  6. elise sier:

    likte den siste tanken din, om å bare la livet leve seg selv og se hvor det tar deg hen, det printscrennet jeg. Skjønner hva du mener, er litt skummelt å på en måte være sånn i oppbrudd. Det føles så rett før du gjør det, men når du skal gjøre det så blir du litt usikkert på om du våger. Men det går alltid bra, og det tar deg alltid framover uansett :)

  7. June sier:

    Du er tøff, og jeg er sikker på at du kommer til å få det superbra! :D

  8. Benedikte sier:

    Jeg skjønner hva du mener, og du klarer å sette ord på det på en veldig fin måte! Kanskje det er meningen at det skal være litt sånn, at man ikke skal være sikker på hvor man skal hen hele tiden.

Leave a comment




Follow and Like: