UntitledUntitledUntitledUntitled
Faren min spurte meg hvilken vei vi skulle kjøre til Oslo sist uke og jeg sa «Hardangervidda» uten et sekunds betenkningstid. Elsker Hardangervidda. Det har alltid vært favorittdelen min av turen, alle de gangene vi har kjørt over fjellet og tilbake for å besøke familie, alle de timene av livet mitt jeg har sittet i et baksete. Imens resten av Norge forandrer seg etter årstidene er det som om tiden står stille der oppe. Alltid snø. Alltid stillhet. Alltid litt forlatt. Jeg satt i forsetet og hørte på podcasts og ønsket samtidig å tilegne meg stillheten utenfor, forsøkte å kartlegge tankene mine, følelsene mine, visjonene mine, resten av livet mitt for den saks skyld, all omorganiseringen i hodet, dagen etter at foreldrene mine fortalte at de på den mest udramatiske måten skulle flytte fra hverandre og at barndomshjemmet skulle selges.

Udramatisk, altså. Fremdeles felles sommerferietur dette året. Fremdeles felles julaften. Men uten huset jeg og lillebroren min har vokst opp i. Uten foreldreenheten vi har vokst opp med. Når jeg kommer tilbake fra Kairo vil forandringen være på plass, og i huset vil det bo noen vi ikke kjenner. Og i begge foreldrene våre sine nye hjem og nye liv vil det være fragmenter av det gamle, men med oppdaterte uttrykk som jeg ikke aner hvordan jeg skal venne meg til. Det er ikke enkelt. Rasjonaliteten man har tilegnet seg som voksen, i den grad man er voksen når man er 22, den hjelper, men ikke helt, man kan forstå hvorfor noe må skje, man kan forstå at det er for det beste, man kan forstå at ting kommer til å ordne seg men det er en prosess, som om noe veldig signifikant i ens liv har dødd.

Nede fra fjellet igjen satte jeg på podcastene høyt for resten av bilen. Vi hørte på The Moth en stund. Triste historier, morsomme historier, litt meningsløse historier. En mann fra Kentucky fortalte en historie fra 80-tallet om å pådra seg en heftig kredittkortgjeld for å få råd til å dra på en korturné til Jugoslavia. En annen fortalte om sommeren han var operert i ganen og ikke kunne spise eller snakke skikkelig og skremte vekk barn med stemmen sin. Historier om konflikter, om foreldre som stakk uten forvarsel, å måtte spise på et suppekjøkken som liten, om å får AIDS. Alle fortalt litt sånn tongue-in-cheek.

Vi stoppet til sist ved Bygdøy for å grille middagen vår, rester fra gårsdagens middag, sliders og grillspyd, sola gikk ned i fjorden, et gammeldags skip sneglet seg framover samtidig som det blæstet NRJ-hits, det stemte ikke helt overens med hverandre. Lillebroren min kastet fiskesprett uten å helt lykkes på grunn av bølgene. Jeg satt på en stein og så på faren min som forberedte maten. Vi spiste grillmaten og snakket om fremtidige reiser og hvor vi skulle spise frokost neste dag. Alminnelige ting. «Sånn blir det nå,» tenkte jeg, «Tre og tre. To og to. Fire stykker hver for seg. Noen ganger fire stykker samlet, men ikke som før.» Herlighet.

De neste dagene, etter at faren min og broren min hadde dratt, snakket jeg med venner, kollegaer, J, svigermor, og bestemte meg for å ikke gjøre det om til en stor skummel stygg hemmelighet jeg skulle ha skammet meg over. Dette har hendt med ca 50% av alle jeg kjenner, og alle har klart seg i varierende grad, de sa det samme, de sa at det gikk bedre etter hvert, de sa at det var naturlig å føle seg kynisk, å ville flytte opp på en vidde eller til et skjær ute i havet og bare ha det stille en stund, de sa at det er et sjokk, uansett alder, å plutselig skulle bli et voksent skilsmissebarn sånn ut av intet, men at livet går videre og at man tilpasser seg situasjonen, og at det som oftest går bra til sist. Etter en uke tror jeg på det selv.

17.06.15
12 Uncategorized
_


  1. Caroline sier:

    Du skriver så utrolig fantastisk bra, Åshild. Virkelig! Og jeg kan ikke sette meg inn i det du opplever nå, men jeg forstår godt at det er rart og litt vondt.

  2. Eveline sier:

    Mine foreldre skilte seg da jeg var 8 år og jeg tror egentlig det gjorde det hele enklere for barn er veldig tilpassningsdyktig. Jeg husker jo det var litt rart at de skulle bo hver for seg, men jeg gledet meg også veldig til å flytte, selv om det høres litt rart ut når jeg sier det nå i dag. Jeg tror det er veldig bra at du snakker om det siden veldig få ting blir bedre av at man stenger det inni seg, og så blir det nok lettere etter hvert!

  3. Marie sier:

    Mitt barndomshjem skal også selges. Jeg synes det er helt uvirkelig og veldig trist. Kan du skrive litt om det?

  4. caroline sier:

    <3 Så fint du skrev om dette, Åshild.

  5. Karen Anna sier:

    <3 åh, du skriver så fint.

  6. Pernille sier:

    Jeg er skilsmissebarn selv, men kunne liksom aldri relatere til at det skulle være noe vanskelig eller tungt i det hele tatt, siden jeg var ett år da det skjedde. Helt normalt, liksom. Men om jeg tenker på at det ville være det samme som at mamma og stefaren min, eller pappa og stemoren min skulle skilles, DA skjønner jeg det bedre. Det må være utrolig vanskelig. Men som alle vennene dine har sagt også, det blir garantert bedre! Alle snakker om at barn er så tilpasningsdyktige, men det er man jo som voksen også. I tillegg har du bedre verktøy for å kunne takle følelsene dine og de nye situasjonene som kommer til å oppstå. Forresten skriver du nydelig, som alltid.

  7. Sofie sier:

    Trist å høre, håper det etter forholdene går bra! Jeg håper virkelig du skriver en bok en gang, for liker skrivingen din skikkelig, skikkelig godt.

  8. Anja sier:

    Så sårt – men like nydelig skrevet som alltid, Åshild!

  9. Maria sier:

    Du klarer altså å sette de fineste ord, på de vanskeligste ting. Sårt, men godt skrevet.

Leave a comment




Follow and Like: