For å si det som det er


Jeg sitter på en kafé ikke langt unna der jeg bor, skolebøkene mine spredd utover bordet. Klokken er 09:41. Hvis jeg skal komme meg på forelesning er jeg nødt til å pakke sammen og dra nå. Men jeg rikker meg ikke. Jeg klarer det ikke. Bare tanken på å måtte dra til Blindern gjør meg kvalm. Kaffen min er lunken. Jeg har sittet og jobbet med det jeg skal ha repetert for å holde tritt i timen – og det skal sitte, det burde sitte, men forrige uke da jeg skulle lese høyt noen setninger i klassen satt det ikke. Det var stille, lenge. Jeg hørte klassekameratene mine sukke, sukk som jeg innbilte meg inneholdt «herregud, kan du ikke dette», «dette kan JEG iallefall», «hun er nok den neste som dropper ut.» Professoren drillet meg til jeg måtte løfte hendene mine, heve stemmen min noen hakk og si «vet du hva, det VET JEG FAKTISK IKKE. Okay??» Så hørte jeg en svak latter fra noen. Og jeg vet at jeg bare la inn manifestasjoner av min egen selvmedlidende usikkerhet i de sukkene, men de hjemsøkte meg resten av dagen. De hjemsøker meg i grunnen fremdeles.

Arabisk er et vanskelig språk å lære seg. No biggie, det visste jeg jo før jeg startet. Dette er ikke tysk eller spansk eller islandsk (ikke at jeg tror at det er ekstremt lett å lære seg heller). De første månedene har vært altoppslukende; jeg har lært meg å lese og skrive et nytt alfabet, jeg har lært meg å lese fra høyre til venstre, jeg har lært meg å uttale lyder som aldri har eksistert i et norsk/engelsk vokabular. Jeg har hatt en formidabel læringskurve de siste månedene, men jeg klarer ikke å se meg selv utenfra akkurat nå, uansett hvor mange det er som forteller meg at jeg er flink; jeg klarer bare å måle meg opp mot flinkisene i klassen min og alt lærerne sier vi burde kunne 100% til nå. I den første forelesningen var vi rundt 25 på masri (egyptisk dialekt), nå er vi 11. Hun jeg hang mest med på studiet sluttet plutselig forrige uke. ARA1110 kan oppleves en eller annen morbid realityserie hvor man aldri vet hvem som er den neste som forsvinner. Og jeg er dødsens livredd for at det skal være meg. Jeg er sikker på dette faget, på at jeg virkelig vil dette, på en helt annen måte enn jeg noen gang var med psykologi, men det gjør det ikke noe lettere.

Så jeg sitter her på en kafé og imens jeg skriver dette har forelesningen allerede begynt og jeg skal jo gå på den i morgen, det  vet jeg jo, men jeg klarer det ikke i dag, jeg klarer ikke å sitte i et klasserom i to timer og føle meg kvalm fordi jeg er redd for å bli spurt om noe jeg ikke kan. Og det er jo ikke farlig å ikke kunne klare å svare på et eller annet spørsmål, å ikke være den beste i klassen, jeg burde bry meg fint lite om  andres oppfatninger av meg, så lenge jeg henger med selv.

Jeg vet jo hvorfor jeg vil lære dette. Jeg kan ikke sette fingeren på nøyaktig hva det er jeg vil med dette språket, om jeg vil jobbe i media eller på en ambassade eller som lærer eller med oversetting eller hva man nå kan gjøre med en bachelor/master i dette her, men jeg vil komme til bunnen i dette språket. Iallefall finne en viss dybde i første omgang. Følelsen av å forstå av noe nytt, i de små sekundene det inntrer, er helt ubeskrivelig. Pompøst nok er det som om jeg har fått åpnet et vindu til en annen verden. Her om dagen satt jeg på trikken, ved siden av en kvinne, en liten sønn på kanskje 1 år og en venninne av henne. De snakket den arabiske dialekten jeg lærer meg. De holdt på å lære gutten å si ord som «halawiat» (dessert), «fawaakih» (frukt) og «gamil» (fin/vakker). Jeg forsto faktisk en del av hva de sa. Så jeg satt og smilte til dem som en eller annen idiot. De visste jo ikke hva jeg studerer. Når jeg går rundt i Oslo plukker jeg opp arabiske ord rett som det er. Jeg hører folk snakke om en eller annen han eller hun, om at noen vet eller går eller sier eller reiser, om restauranter og venner og hus. Jeg har så himla lyst til å dra på utveksling til Jordan neste år. Tanken på å en dag kunne snakke dette språket er helt svimlende. Det er ingenting jeg heller vil.

Ja, forelesningen er i full gang uten meg og jeg antar det får være ok at jeg ikke alltid tvinger meg selv til å gjøre alt, at man ikke er helt beredt på å møte verden fullstendig som den er noen dager, jeg kan sitte her noen timer til og lese, kan slappe litt mer av, ikke ha hjertet i halsen under en hel forelesning. Gi meg selv en timeout. Har ikke hatt noen skikkelige timeouts fra livet på flere uker. Og jo, forrige uke bestod jeg eksamenskvalifiseringen i både arabisk og det andre faget jeg tar. Så ingenting kan hindre meg i å avlegge eksamen, iallefall. Så får alt bare gå som det går, al-hamdu lillaah.

3.11.14
17 Uncategorized
_


  1. karoline sier:

    du er så så så så så utrolig flink åshild og jeg synes du skal unne deg akkurat den lunsjen du vil ha idag og jeg synes du skal klappe deg selv på skuldra for at du ikke dro på dagens forelesning. det er sunt å gjøre ting en ikke har lyst til iblandt, det er sunt å skulke iblandt og det er sunt å gjøre ting en virkelig har lyst til iblandt. litt av alt og det er best tror jeg. om det hjelper, så skulket jeg skolen sist tirsdag fordi jeg var så uendelig sliten etter fire dager på jobb og vg3 påbygg er uberhardt i tillegg og jeg sov sov sov sov sov og leste bøker og gjorde akkurat det jeg hadde lyst til, det var godt det, og jeg tror det er sunt. veldig sunt iblandt. for vi er flinke, vi flinke piker med pliktoppfyllende hjerter og dårlige samvittigheter, vi er nødt til å gi oss selv en timeout og skulke litt iblandt og lære oss selv å gi reint blankt faen – for vi er tross alt bare mennesker og vi kommer aldri til å bli perfekte. nemlig.

  2. anaruh sier:

    Jeg er helt superenig meg Karoline over her. Man blir ikke noen bedre – hverken student eller menneske – av å drive seg selv for hardt. Da går man lei, og glemmer at det man holder på med faktisk er noe man virkelig har lyst til. En pause kan være akkurat det man trenger; noen ganger må ting bare modne litt, og man trenger hvile. Lykke til!

  3. pernille sier:

    Skjønner at du ikke klarer å se deg selv utenfra nå, og jeg er alltid av den oppfatning at man får igjen for å sammenligne seg med de beste, for da streber man etter det beste, men likevel. Noen ganger må man ta et par skritt tilbake og se det hele fra avstand – altså, dere var 25 stk, sammenlign deg med de 14 som droppet ut. De ga opp, mens du har den innstillingen som skal til for å klare å fortsette. Forskjellen mellom de som blir og de som dropper ut handler ikke om å være flink eller å ha et talent, den forskjellen er KUN motivasjon og hardt arbeid. Jeg blir helt målløs over hvor motivert du er, og du inspirerer! Virkelig. Å misse en og annen forelesning og ta time-out her og der gjør ingenting så lenge det er unntaket til regelen. Verdens lengste kommentar, men altså. Stå på!

  4. Synne sier:

    Alle har behov for en liten pause iblant, og man skal være litt snill med seg selv når man holder på med å lære noe helt, helt nytt! Det fortjener du, og jeg tror du han den innstillingen som trengs for å lykkes hele veien. Stå på, flinka!

  5. Julie sier:

    Jeg synes det er så kult at du studerer arabisk! og herregud det kan ikke være lett. Du kommer nok over den såkalte kneika etterhvert, det må bare noen opp- og nedturer til underveis. Jeg heier på deg!

  6. Enig med de over her. Jeg heier på deg!

  7. Sofie sier:

    Enig med alle over her – alle trenger en pause innimellom. Når jeg ser på Instagram at du er på Blindern før jeg en gang har stått opp fra senga, inspirerer du meg, og jeg tenker hele tiden: «Å, i morgen skal jeg være like flink som Åshild og komme meg tidlig på Blindern og jobbe godt med pensum.» Jeg kjenner ei som studerer arabisk i Frankrike og jeg tror hun har det litt som deg, er veldig motivert, men synes det er fryktelig vanskelig. Stå på videre mot eksamen og husk å ta deg litt fri også!

  8. Dag Anders sier:

    Fra «Scheherazade», en liten pause i dype puter og med søt te:

    http://open.spotify.com/track/7CZutk4B6uu0TxyZuLeXV8

  9. Lindis sier:

    Guri, du er flink! Godt å kunne reflektere slik som deg. Fin og flink. :)

  10. Gitte sier:

    Gratulerer med bestått kvalifisering! Det er vanskelig å strebe med noe man vil så inderlig, men det løsner. Personlig har jeg vanskeligheter med å akseptere at en læringsprosess faktisk er en tidskrevende prosess – vil bare gjøre masse arbeid, veldig fort, hele tiden. Være «flink nok». For ofte vender jeg blikket utover og tenker på hva andre gjør og kan – og det frustrerer mer enn det gjør godt.

    Jeg tror det er viktig å kutte ut en forelesning eller to når kroppen stritter imot. Når det gjør fysisk vondt, trenger man et pusterom, tid til å samle seg litt.

    Så forresten denne statusen på Facebook og tenkte på at du lærer deg arabisk: «Dagens: en eldre herremann står forran meg i køen på bislett kebab. Litt raskt og uigjennomtenkt sier han bak kassa til denne mannen salam. Den eldre herremannen rynker øyenbrynet og svarer leverpostei. Kassekaren ser uforstålig på denne gamle mannen før han igjen svarer: jeg vet ikke hvorfor du ser sånn på MEG? Det var du som sa salami først til meg. Jeg døde av latter»

  11. caroline sier:

    Sykt fasinerende at du er igang med dette. Fin tekst, og refleksjon rundt det hele. GO YOU!

  12. Lisbeth sier:

    Du er så vanvittig flink og så alt for flink til å være for streng med deg selv. Du fortjener en pust i bakken og det å få senket skuldrene. Alle fortjener det. Jeg har all tro på at du kommer til å klare dette, for bestemtheten og lidenskapen for dette høres i teksten. Jeg sitter her å heier på deg og sender deg all cyberklemmene du måtte trenge!

    Heia heia!

  13. SynLar sier:

    Kjenner meg igjen, og du, det er helt greit å ta en pause en gang i blant. Det er mye bedre enn å slite seg helt ut, når man allerede er veldig flink.

  14. Maria sier:

    Det er så kult at med språk, og selv om jeg er hodestups forelsket i psykologien er det fremdeles en liten del av meg som lengter tilbake til gramatikk og uttale og alt det der. Jeg skulle jo egentlig studere russisk, jeg, ikke bli psykologi, men så kom årsstudiet i psykologi i veien, og jeg forstod at det var ment to be. Selv om jeg savner kyrilliske bokstaver og rulle-r minst én gang i uka. Minst. Mamma mener at man ikke kan si man har valgt riktig med mindre man tviler litt av og til, og at det BØR butte litt fra tid til annen. Når man sitter midt oppe i det og synes alt er vanskelig og strevsomt vil man ikke høre at andre er misinnelige eller se på det romantiske bildet de maler, så jeg skal slutte nå. Men, uansett, all ære til deg!

  15. Julia sier:

    Du er så jævla flink! Herregud!

  16. samovaren sier:

    det er heilt lov å ta seg ein pause. eg kjenner att kjensla. det må vera morosamt å høyra og kjenne att ord som du høyrer på gata. eg kjente meg ganske bra når eg kom heim frå island og høyrte kva islendere prata om (ikkje at det er så mange av dei her.)

  17. Aurora sier:

    Kjenner meg så godt igjen i frustrasjonen av å ikke forstå, men ikke minst gleden når du oppdager at du faktisk forstår. Jeg har riktignok «kun» lært meg spansk, men tro meg, når du har kommet deg over knekken, løst koden, så går alt så mye lettere etterpå. Og opphold i Jordan høres helt, helt fantastisk ut!

Leave a comment




Follow and Like: