Etter eksamen ii

Small boat Vs large wavekönnte schlimmer sein
Jeg har sovet alt for lenge alt for mange dager. Jeg drømmer alltid masse forstyrrende ting, jeg er alltid matt når jeg våkner. Alarmene står alltid på ni og jeg står aldri opp før klokken elleve. Vasker håret, får på meg kontaktlinsene, setter på tevann og skjærer opp to skiver av brødet jeg bakte forleden dag. Det var første gang jeg bakte brød noensinne. Det var ikke like vanskelig som jeg skulle ha det til. Jeg sitter i den røde morgenkåpen og ser en episode med New Girl imens jeg spiser. Jeg har sett rundt tjue episoder med New Girl de siste tre dagene. Moren min spurte meg på telefonen i går om jeg hadde begynt å lese pensum igjen, jeg åpnet ikke skolesekken min på en uke etter at jeg pakket tingene mine i eksamenslokalet og gikk. Og det var bare for å skylle ut kaffen i termosen min etter å ha kommet på at den kanskje kunne bli fordervet om jeg ikke gjorde noe.

Jeg hviler hodet inn til togvinduet på vei til farmor, ser utover de frostdekte åkrene som utgjør minst åttitre prosent av Akershus.  Der farmor bor er det snø og hvitt, i motsetning til Oslo, jeg småsklir med vansene mine ned bakken der hun bor, følger stien med småstein som er strødd i oppkjørselen. Hun åpner døra før jeg får sjans til å ringe på.

Jeg sitter i den grønne fløyelsstolen i stua til farmor og leser Helle Helle, «Dette burde skrives i nutid», på dansk, hun skriver om en jente på 20 med en slags identitetskrise. Og hun skriver om så mange steder jeg kjenner. En kompis denne jenta får via en diktopplesningsklubb bor i en andelsleilighet i Enghavevej, jeg gikk i Enghavevej hver dag det halvåret jeg bodde på Vesterbro, jeg tok 3A-bussen til Frederiksberg og Nørrebro, jeg handlet rundstykker og femkronersmozzarella på Superbrugsen i helgene, jeg og vennene mine så band som spilte på Vega, drakk cocktails på Pistoler & Coke, jeg spiste søndagsbrunsj på Høegs imens leiligheten jeg og Maja bodde i ble vist til mennesker som ikke ville ha den. Det er et halvt år siden vi flyttet ut av den og jeg får fremdeles meldinger av megleren om at det er visninger på gang.

Farmor sier at hun bakte kransekake for noen dager siden, og at hun også bakte en til meg. Jeg tenkte det kunne være fint, sier hun, så har du noe å servere til kaffen når du får gjester. Jeg sier takk, og tenker at jeg sjelden har gjester. Jeg bor på Ullevål. Alle vennene mine bor en t-banetur og en trikkestrekning unna, i et mye kulere nabolag. Det er alltid jeg som er gjesten til noen. Og de pleier ikke å servere kransekake. Hun sier at eksamen kommer til å ordne seg til neste år og at livet går videre, forteller om da det selv stoppet for henne i en matematikkeksaminering da hun var ung. Nå er hun 85, så livet gikk tydeligvis videre.

På toget på vei hjem ringer jeg til Maja og spør om hun vil være med til Botanisk Hage på søndag. Kan vi gå på Zoologisk Museum også, spør hun, selvsagt, sier jeg. Jeg savner deg. Jeg savner deg også. Å spise frokost klokken halv tre på ettermiddagen om lørdagen, Maja som lager seng av bruskasser og paller og klager hele våren fordi den er så vondt å ligge i og til sist sover på sofaen i stua, alle glassene og koppene og tallerkenene på kjøkkenet var forskjellige, alltid spaghetti og rødvin til middag, alltid gjester, alltid besøk, alltid kjærlighet. Jeg har prioritert lesing framfor venner i høst og det gikk jo til helvete, sier jeg unnskyldende, fuck det, fuck den jævla eksamenen sier hun, og jeg gjentar det for meg selv og for henne, fuck eksamen. Gjenkaller en liste farmor har hatt på kjøleskapet så lenge jeg kan huske, med positive ting man skal si høyt til seg selv hver dag når man har stått opp. Du klarer ting bedre enn du tror, i dag blir en fin dag, det hjelper ikke å være lei seg over ting man ikke kan kontrollere.

Jeg må løpe til t-banen på Nationaltheatret etter å ha gått av toget og braser inn i et eldre ektepar når jeg er nesten er ved dørene, unnskyld sier jeg og jeg hører på musikk samtidig så jeg vet ikke om jeg roper, de ser betuttet på meg og jeg rekker ikke å se ansiktsuttrykkene deres endre seg til enten vennlighet eller irritasjon før jeg er inne på t-banen og den kjører avsted vestover. Månedskortet mitt er på mobilen og mobilen har 10% og boka er lest ut, så jeg stirrer bare ut av vinduet hele strekningen til Ullevål Stadion. Kjøper med meg en sekspakning på vei hjem. Jeg kjøper egentlig aldri øl selv, jeg bare får av andre. Jeg tenker på at jeg skal slutte å snylte selv om jeg er en fattig student. Jeg burde begynne å være mer dum og kjøpe mindre mat og mer alkohol. Ikke for å bli tynnere, bare for å oppføre meg som om jeg er 20 og ikke 48. Utpå kvelden tar jeg t-banen og trikken til Maja og sitter i kjelleren hun bor i noen timer og snakker tull til alle er litt for søvnige.

Vi våkner klokken 14 dagen etter og lager pannekakefrokost imens det blir mørkt ute. J svir dem og jeg får dem akkurat gylne nok, det er bare sånn det er og han furter og jeg ler og han furter fordi jeg ler og ler enda mer. Vi drikker en presskanne med kaffe imens røren sveller, vi lager en til imens vi spiser pannekakene, jeg drar etter hvert til en kaffebar på Schous Plass for å møte Kristina. Jeg tar trikken to holdeplasser fordi det er så kaldt ute. Jeg hilser på en venninne av Kristina som også er der. Jeg forteller at jeg kanskje vet hva jeg skal gjøre med livet neste høst. Jeg slår følge med Kristina på vei hjemover, en liten jente smuglytter til samtalen vår på trikken, hun blir flau når jeg smiler til henne, jeg går hjem imens jeg hører på Best Coast, hun synger at alt faller sammen hver gang hun forlater huset sitt. Jeg tenker at Beast Coast faen meg er onto something, kanskje min nye strategi skal bli å ikke forlate leiligheten i det blå funkishuset. Barrikadere meg inne på rommet mitt til håret mitt når meg midt på ryggen og det er sommer igjen.

Skriver en generell CV på Finn.no og blir sur når jeg ikke klarer å komme på eneste nøkkelkvalifikasjon. Lager bra spotifyspillelister, skriver jeg nesten. Er flink til å steke pannekaker, skriver jeg nesten. Har en imponerende totebag-samling, skriver jeg nesten. Kan se serier i ti timer på Netflix, skriver jeg nesten. Man kommer ikke opp og frem i livet av å finne seg selv, man kommer opp og frem i livet med imponerende referanser og nøkkelkvalifikasjoner. Du kom ikke videre fordi det var 300 kvalifiserte søkere til fire stillinger, sto det på en avslagsmail for litt siden. Herregud, tenkte jeg. Legg hjernen din i bløt og kom med noe mer imponerende, jente. Ikke at jeg gjør det denne kvelden. Jeg prokastinerer litt. Så ser jeg New Girl og spiser remanudler til kvelds.


  1. Lily sier:

    Å herregud, dette var fint.

  2. Caroline sier:

    Kransekake-delen, og det du «nesten skrev» på cven <3

  3. Andrea sier:

    bare for å oppføre meg som om jeg er 20 og ikke 48 – det er så meg det! Heiar på deg, Åshild!

  4. pernille sier:

    Liker så godt måten du skriver på. Vet ikke om dette er utrolig teit å si, men jeg mener det som et kompliment: dine siste innlegg er som en moderne versjon av Hamsuns Sult.

  5. Ida Therese sier:

    Jeg skulle ønske man kunne skrive sånne ting på cven sin. Jeg vil helst skrive at jeg er innadvent isteden for utadvent, og at jeg innehar evnen til begeistring. Men jeg gjør det aldri. Gode pannekaker og spillelister er viktigere enn «nøkkelkvalifikasjoner» syns jeg.

  6. Dina sier:

    Kan jeg plis komme og spise kransekake med deg? (har hvitvin)

  7. Hilde sier:

    Dette var fint, Åshild. Du skriver så nydelig.

  8. Julia sier:

    Å, dette var så fint å lese.

Leave a comment




Follow and Like: