En måned, to uker og en dag

Untitled
Så, jeg får høre av venner at det er kjeeeeeeedelig å lese lange tekster på bloggen, men etter en måned her er det umulig å beskrive hva jeg driver med og inntrykkene mine samtidig. Og det er venner og familie som maser om oppdateringer. Hehe. Så her er en halv roman med inntrykk, så kommer det konkrete oppsummeringer med bilder i løpet av uka. Beklager pausen. Den var ikke planlagt. Jeg studerer lever puster arabisk hver dag nå, hele tiden. Seks timer skole, tre-fire timer lekser. Konstant søvndeprivert. Prøver å løpe en-to ganger i uka på treningssenteret jeg har meldt meg inn hos, spise noe mat som ikke er frityrstekt, men det er vanskelig.

Det er ikke første gangen jeg bor utenfor Norge, selv om jeg føler at Danmark ikke teller. Jeg bodde jo i København et år. Jeg var nitten, fresh out of vgs, jeg syklet til og fra skolen jeg gikk på hver dag, om morgenene var det kanskje kaotisk, det var et maskineri av syklister og biler og busser, men lufta var crispy og sola var varm, selv på vinteren, og jeg kunne alltid strekke ut armene mine, jeg kunne alltid eksistere bare på premissene av meg selv. Det er vanskeligere her. Jeg går ikke fra sted til sted, jeg sitter i baksetet av biler. De fleste taxiturene mine er bestilt via en app, med et taksameter sjåføren ikke har noe makt over. Jeg tar forholdsregler. Hvis jeg skulle skrevet en bok om dette oppholdet, ville den hett Fear and Ubering in Cairo. Jeg gikk konstant med solbriller den første måneden, solbriller jeg har begynt å ta av først nå. Kairo krever mer av deg, krever at du brøler høyere, retter deg mer i ryggen, når du skal bo her over lengre tiden har du ikke noe valg, tøff deg opp eller kryp inn i et skall, og det skallet kan være fristende, spesielt i en by som er så ubehagelig for kvinner som den faktisk er, som konstant utfordrer deg og krever at du setter foten ned. Jeg føler Kairo gjør meg tøffere. Gir meg et bullshitfilter jeg kommer til å ha for resten av livet.

Jeg gikk en tur med faren og broren min sist uke. De var på besøk et par dager. Vi gikk fra hotellet deres i Garden City og langs promenaden ved Nilen, over Qasr An-Nil-broen, sola holdt på å gå ned, klokken var bare fire, det blir så tidlig mørkt her, og hele veien gikk vi i motsatt retning av bilene som befant seg midt i rushtida. De sto og duret på tomgang imens vi gikk forbi, og menneskene inni bilene stirret på oss, de tutet, de ropte ting til oss. Jeg ble hyperoppmerksom på alt rundt oss. En fyr ropte karakteristika om meg på arabisk, så på engelsk, en bil full av rosa hijabis i tjueåra åpnet vinduene og hoiet etter oss, og jeg, som hadde bodd her i over en måned, ble dratt rett tilbake til første dagen min her. Det ekstreme ubehaget ved å bli sett og observert og registrert av absolutt alle jeg gikk forbi. Redselen og kultursjokket og følelsen av å ville dra hjem og sove i hundre år før jeg prøvde meg på nytt. «Det er ikke sånn når man har bodd her en stund,» sa jeg til dem, overbevist om at de ville sette seg på første flyet hjem. «Da er dette bakgrunnsstøy.» De lo og sa at det ikke var så farlig. Faren og broren min er alltid mindre stressa enn meg. Jeg senket skuldrene i løpet av de første to dagene de var der. Den siste dagen de var her var det blitt til bakgrunnsstøy. Untitled
Jeg har bodd her i en måned og to uker, og jeg takler det aala tool, som de sier her. Straight forward, rett fram.  Man tenker på interseksjonalitet hele tiden her, hvordan kjønn og etnisitet og religion og seksualitet og så videre henger sammen og påvirker hvordan folk behandler deg, og hvordan det er helt forskjellig etter hvor i verden man befinner seg (seksuell trakassering selvfølgelig, og det er VELDIG vanskelig å være funksjonshemmet her bl.a). Man er veldig priviligert her med utenlandsk valuta, men mindre fri. I Norge kan jeg gå lange turer, alene, uten mobil, eller med høy musikk på ørene hele tida. Jeg kan gjøre alt jeg vil alene. Det er så godt som ingen fare for at noe vil hende med meg. Her er jeg nesten aldri alene. Jeg er avhengig av batteri på mobilen og mannlige venner som kan følge meg ute om kveldene. Uten å kunne formulere meg på det mest grunnleggende nivået vet jeg ikke om jeg hadde fått gjort noe i det hele tatt.

Jeg kan snakke med folk nå. Jeg øver meg. Jeg bestiller en halv kilo ost i butikken bare for å øve meg på måleenheter. Jeg har sykt mye ost den neste uken. Folk tror ikke jeg snakker arabisk, og blir alltid overrasket. Spør alltid om hva jeg gjør her når jeg snakker til dem. Hvor er jeg er fra. Hvor lenge jeg har vært her. Hvor lenge jeg skal være her. Taxisjåførene spør om jeg er gift. Jeg lyver om at jeg er forlovet. Hvor er han da? I Norge. Hvorfor vil du ikke gifte deg med en egypter, du er jo i Egypt, hehehe jeg skal jo tilbake til Norge igjen, jeg er ikke gift, sier taxisjåføren (56), neivel, kan du ikke gifte deg med meg i stedet, njæææ, svarer jeg, da blir jo den norske fyren lei seg, dette hypotetiske mennesket jeg dikter opp for å få en taxisjåfør til å holde kjeft. Men de holder jo aldri kjeft. En venninne av meg fra skolen forteller dem at hun er gift, og da spør de videre om barn. Oppdragelse. Religion. Ekteskap og familie har en definisjonmakt som trumfer alt annet. Man er ikke noe med mindre man klart og helt tilhører noe større. Jeg klager til folk om at jeg ser for ung ut til å være gift og ha barn, men så innser jeg at i dette landet, så gjør jeg faktisk ikke det.
Untitled
Det er mye jeg vil skrive om. Fattigdommen og de enorme sosiale forskjellene her. Det faktum at 99% av kvinnene i Egypt har blitt seksuelt trakassert (det er helt hårreisende). Ungdomsledigheten. Politikk. Religion og alle de sosiale konvensjonene man finner her. Hvordan ting fungerer i et land man hører svært mye om fra utsiden men virker helt annerledes når man er på innsiden. Alt pulserer her i en fart på 200 km i timen, man snakker aldri med innestemme, det er aldri rette hjørner og kritthvite overflater, men herregud, for et fantastisk, motbydelig, nydelig land det er. Og jeg vil skrive det og fotografere det ihjel, formidle det slik at dere også kan være her, noe jeg allerede skrev om etter den første uka her, men jeg venter. Jeg observerer. Jeg kommer med lange rants når jeg snakker med folk i Norge på skype. Det er en stream of consciousness som kan vare i flere timer om jeg først er i gang. Så jeg vil sortere dette før jeg forteller. Og jeg trodde jeg kom til å blogge mye imens jeg var her, men jeg tror heller at denne bloggen kommer til å handle om Egypt etter at jeg er tilbake.

Så, jeg snakker tre språk om hverandre hver dag. Har begynt å venne meg til livet her. Har begynt å like meg her. Hvis de siste årene mine skulle vært en Taylor Swift-diskografi (lol), er dette ekvivalenten til 1989, et popfyrverkeri etter å ha driftet rundt i trygt country-farvann alt for lenge. Hver dag blir jeg slått av en eller annen cheesy takknemlighet over at jeg får oppleve dette her. Jeg sitter på skolebussen eller i baksetet av en bil og ser ut på folkelivet, ser på de gamle mennene og kvinnene som selger te i en eller annen fuckings rundkjøring, på mødrene som heter barna sine fra skolen, de støvete trærne, folka som insisterer på å kjøre hest og kjerre midt i bilveien, familiene som stabler seg på motorsykler, niqabis som krangler med bussjåfører, og er så himla takknemlig. Disse folka gjør ikke så mye annet enn å stirre på meg og heve øyenbrynene og være høylytte, men når jeg smiler til dem smiler de tilbake. Og jeg liker dem. Nå er det bare en måned og to uker til jeg skal tilbake til Norge igjen. Jeg skal fly til København, møte moren min for en førjulshelg, spise frokost i Torvehallene, besøke Statens Museum for Kunst, gå rundt i de gamle gatene mine, og så skal jeg til Bergen, til Oslo, pådra meg minst tre halsbetennelser av kuldesjokket (i skrivende stund er det 25 grader her), kanskje jobbe litt, møte alle jeg savner og feire jul på en hytte i Voss siden barndomshjemmet mitt er solgt. Og det går helt fint. Jeg skal stå på ski på julaften. Speede nedover bratte bakker. Blir ikke bedre enn det.


  1. June sier:

    Åh, jeg liker de lange tekstene dine, jeg <3 Dette er jo superspennende å lese om, skriv i vei! :D

  2. Gitte sier:

    Enig med June! Du skriver fantastisk!

    (Vet ikke om det er av interesse, men jeg synes det er utrolig kult at Egypt har flere kvinnelige verdensmestere i karate. I dette intervjuet forteller verdensmester Abou el-Yazed om hvordan det er å balansere ekteskap, barn, religion og karate: http://www.globalpost.com/dispatch/news/regions/middle-east/egypt/141227/egyptian-women-rise-the-top-karate. Jeg er litt biased, men synes det er spennende lesning. Anbefales!)

  3. Aurora sier:

    Herregud, du skriver så bra! Ønsker deg alt godt i resten av oppholdet, sug til deg alle inntrykkene, luktene, ordene mens du kan <3

  4. Synne sier:

    Jeg gleder meg sånn over opplevelsene og beskrivelsene dine!

  5. Alice sier:

    Ser att alla redan skrivit samma sak som jag tänkte när jag läste – du skriver SÅ BRA. Puss på dig <3

  6. caroline sier:

    <3333333333 JA til lange tekster når de er så bra skevet, babe. ja ja ja.

  7. Marte sier:

    Jeg liker også de lange tekstene! Og bildene du tar er magiske.

  8. Lisbeth sier:

    Lange tekster er det beste. Og de lange tekstene dine er ikke kjedelige. Jeg vil lese mer! Når teksten er over føler jeg meg ikke mett, jeg vil vite mer om livet ditt der og alt det innebærer.

    Gleder meg som alltid til å lese videre!

  9. Elizabeth sier:

    Fantastisk, skriv i vei, det er til stooor fornøyelse!! :)

  10. Sofie sier:

    Sier meg enig med de andre: Jeg liker også de lange tekstene! Synes det er utrolig spennende og interessant å lese om livet i Egypt!

Leave a comment




Follow and Like: