Don’t panic

urbanoutfitters.co.uk shoot (October 09)
Jeg tok påskeferie noen dager før jeg egentlig hadde fri fra skolen. Pakket den letteste bagen min med blytunge ting, slepte den gjennom Københavns gater og satte meg på bussen til Oslo. Det var fint vær, helt skyfri himmel, og jeg kjente igjen bygningene som flimret forbi på vei til broen, til Malmö, til Sverige, til Norge en gang om åtte timer. «Hvor skal du?» spurte sidemannen. «Oslo,» svarte jeg. «Jeg og,» sa han. «Du skal hjem, hører jeg?» «Nei,» svarte jeg og lurte nok en gang om det var så at dansker ikke hørte noe forskjell på norske dialekter. Jeg forklarte han litt om hvor det var jeg kom fra, hvor det var i forhold til Oslo, hva jeg skulle i Oslo. At jeg kanskje skulle flytte til Oslo til høsten.

Rett før søknadsfristen til universitetsinntaket i Danmark fant jeg ut at å bli i København høsten 2013 ville bli vanskeligere enn jeg trodde. At jeg manglet to fag for å i det hele tatt kunne bli vurdert i inntaksprosessen. Jeg tvang tilbake tårene, tviholdt på rattet imens jeg syklet hjem, hvor i all verden skulle jeg gjøre av meg om ikke København? Jeg søkte på to bachelorer allikevel, viste en imaginær finger til alt som sa at det ikke gikk selv om jeg visste at det ikke gikk. Ideen om å ta et årsstudium eller jobbe i Norge og samtidig ta opp fag plantet seg. Virkelig ikke hva jeg hadde tenkt meg, men når blir ting noen gang som man tenker seg?

Så jeg reiste til Oslo. Jeg er her noen dager, sover i en leilighet på Grünerløkka, går rundt i gatene og ser om det er noe for meg. Og jeg vet ikke, jeg vet virkelig ikke, men jeg prøver å finne ut av det. Jeg prøver Oslo på og ser om byen passer, om jeg kan fryse i Oslo en vinter og leve Osloklisjéen/finne mitt eget Oslo uten å miste fokuset mot København.

Jeg sitter på en kaffebar alene og skriver. Jeg har ikke fått tid til å gjøre det på en stund. 12-trikken snegler seg forbi med jevne mellomrom, sola skinner inn vinduet, jeg hører på Arcade Fire som jeg nesten ikke har hørt på siden jeg var 17 år med flammerødt hår og hele verden var å suse ned en bratt bakke på en skranglete sykkel uten bremser. Hun jenta ville bare til London. Når jeg ser tilbake vet jeg ikke helt hvorfor jeg ville akkurat dit, jeg tror egentlig at jeg bare ville vekk. Og nå har jeg vært borte en stund, men det er ikke nok.

Kan jeg bo i Oslo i et helt år? Jeg vet jo bare det de andre har fortalt meg om Oslo. Kan jeg bli en av de som blogger om Oslokjærlighet når jeg er sikker på at København er byen i mitt liv, iallefall livet som 19, 20? Kan jeg bli en jente som sitter på trikken og skriver i en moleskine i stedet for jenta som sykler med alt for høy musikk på øret? Kan jeg danse på Blå istedet for Drone og Bakken (jeg liker jo ikke Bakken en gang)? Kan jeg jogge rundt Sognsvann istedet for Assistentens Kirkegård? Kan jeg overleve den bitre Oslovinteren når jeg overlevde den sure, sure Købenvinteren? Kommer jeg til å like livets tilstand like mye om jeg bor i Oslo og ikke København?

For København er byen min akkurat nå. Jeg har et eget København jeg kan frekventere. Jeg vet hvor jeg kan sette meg ned, skrive og drikke kaffe i flerfoldige timer uten å bli forstyrret. Jeg vet hvilke parker som er fine og hvilke bydeler som er interessante. Jeg vet hvilket spisested jeg kan ta med gjester fra Norge til og alltid få god mat. Jeg vet hvor jeg finner etasjevis med syrevaska denim, blomsterkjoler og collegegensere fra 80-tallet, jeg vet hvor jeg kan gå for å bli inspirert, jeg vet hvilke utesteder man kan danse til dundrende housemusikk som om ingenting annet i verden gjaldt noe. Jeg har skiftet tyngdepunktet for livet mitt til en annen by i et annet land og hva faen, kan jeg noen gang flytte det tilbake til Norge igjen? Eller må jeg videre ut om jeg skal videre? Stockholm, Berlin, Paris, London, New York, San Francisco, Buenos Aires, Moskva, Tokyo?

(Jeg er alltid fascinert og småbetatt av Oslo. Byen smyger seg stadig nærmere på meg og sier «Halla Åshild, jeg er da ikke så ille jeg? Jeg kan ta godt vare på deg imens du gjør hva du må gjøre for å komme tilbake til København.» Ikke at det endrer noe. Det jeg er mest redd for er at jeg aldri kommer meg ut av Norge igjen om jeg flytter tilbake nå)

Jeg og min nye danske venn satt på bussen til Oslo og diskuterte hva et liv skulle inneholde. Han fortalte om en gammel seiler han hadde møtt på en backpackingtur i Sør-Amerika. Han hadde vært mannen på gata med en avansert jobb, men en dag sa han opp, kjøpte seg en seilbåt og reiste verden rundt uten et mål. Da sidemannen min møtte han i Lima hadde han vært til havs i over 40 år. Tjent penger på å la gjester seile med han så lenge de selv ville. Seileren hadde trukket på skuldrene og fnyst da han hadde blitt spurt om hvorfor han gjorde det. Trengte han å ha en grunn, da? Han hadde aldri angret på det, og kone og barn savnet han ikke på sine eldre dager. Dagen han sa opp jobben sin og entret seilbåten visste han bare at han ville oppleve verden og havet. Og han hadde klart det.

Det er jo ikke vanskeligere enn det.

Å kanskje måtte eliminere København som studieby gjør jo at livet åpner seg for helt nye opplevelser. Jeg har en trillion plan b-scenarioer jeg kan jage. Jeg vet at jeg kan jobbe og deretter reise til India, Thailand, Vietnam, Kambodsja, over hele verden med venner som også vil dit. Jeg kan studere et mylder av temaer her i Norge, som vil oppsluke meg så mye at jeg kommer til å trives uansett hvor jeg er. Jeg vet at jeg kan reise til en storby og finne meg en jobb og en ny hverdag imens jeg leter etter hva jeg skal være og hvordan jeg skal gjøre det. Jeg kan jo også, logisk nok, lete etter jobb som blomsterpike eller barista eller noe annet i København og pusle rundt med det i høst imens jeg fikser de tingene som må fikses.

Hvem vet? Jeg gjør ikke det, ennå. Jeg får en eksistensiell krise hver gang livet går meg litt imot, men jeg vet at det går som det går. Livet lever seg selv, som sagt. Jeg henger med og svinger på rattet noen ganger for at det ikke skal kræsje i noe.


  1. Marit sier:

    Åh. Du skriver så fint, og jeg kjenner meg så godt igjen, at jeg nå har en gigantisk klump i halsen og tårer i øynene. Du skriver bare så fint.

  2. June sier:

    Superfin tekst! Det er ikke gøy når ting ikke blir som man hadde tenkt, men da er det flott med mange backup-planer! :D Det er jo så mange muligheter!

  3. Synne sier:

    Jeg liker å lese tankespinnet ditt! Jeg er sikkert på at du vil trives godt i Oslo om du havner der, og at du ikke vil bli låst til Norge om du flytter tilbake nå. Livet er langt og blir akkurat hva man gjør det til! Dette blir bra uansett, fina!

  4. Louisa sier:

    Jeg måtte lese det to ganger, fordi det var så nydelige. Du trekker på livets snorer og vekker følelser vi «ungdommer» kan kjenne på. Det å ikke vite hva som skjer til høsten er skummelt og truende, men samtidig spennende og nydelig. Det åpner øyene våre fore nye horrisonter. Jeg gleder meg til bladene begynner å falle av trærene igjen og handle nye notatbøker.
    Lykke til Åshild.

  5. Lindis sier:

    Store spørsmål! :) Jeg blir Oslo-jente til sommeren, og gleder meg!!

  6. julieowl sier:

    Denne bloggposten må jeg bokmerke for den var innmari fint skrevet, og oppsummerer akkuratt det som surrer rundt i hodet mitt nå, bare i min egen utgave. Du er så flink med ord, Åshild!

  7. Ida Therese sier:

    Det er vanskelig når ting ikke blir som man hadde tenkt. Man må liksom tenke alt på nytt igjen. København og Oslo er jo ikke bare forskjellige byer, det er forskjellige identiteter, syns jeg. Jeg for min del liker begge to. Men jeg er Olsoforelsket, og da er det kanskje lettere for meg å tenke at jeg skal bo her:)

    Selv om du kanskje må bort fra København en stund er det jo aldri for sent å dra tilbake!

  8. hvilken glede! det er å lese deg igjen, det har vært så lenge! Jeg fortsatt elsker temaet for dagen som du forteller åpent. Dette kan også være litt som om du har funnet noe, og du kan ikke gjøre uten dette. Jeg ønsker deg en god fortsettelse. bruno

  9. Karoline sier:

    Sykler, dansker, eksistensielle kriser og kaféer i einsemd er noko av den vesle magien ein kan samle opp som er litt fæl og som er like fin som den blå himmelen når ein tek magien fram att. Vi har jo nett no snubla inn i resten av livet, det er ikkje rart vi er litt ustødige i byrja. Det er berre viktige å hugse på, at vi har mange, mange, mange år framfor oss. Lukke til uansett by!

  10. Anette sier:

    Det er alltid vanskelig å gi slipp på steder, mennesker og ting som man kjenner og har blitt glad i. Men dette ordner seg Åshild! Så glad som du er i Kjøbenhavn vil du også kunne bli i andre byer. Du mister ikke den Åshild du har funnet i Kjøbenhavn selv om du flytter bort. – Du gir henne bare nye muligheter til å oppleve verden og hva livet har å by på.. Og som du sier vil du jo kunne flytte tilbake «når som helst» dersom du kjenner at det er det som er riktigst.

    «For å leve, utvikle seg og oppleve nye gleder i livet, må man også noen ganger gi slipp på det som har vært. – Selv når dette har vært noe veldig godt…»

Leave a comment




Follow and Like: