Delirium

Castillo de Santa Bárbara
Jeg er i Spania og lar dagene flyte forbi. Vi bor i et fint hus med takterrasse og badebasseng og en palme i bakhagen, i et nesten forlatt gate i La Mata. Jeg og mamma og lillebror og tante og onkel og to kusiner og kjæresten til den ene kusina mi. En villkattfamilie har okkupert nabohuset. De smyger seg nærmere og nærmere porten vår for hver dag som går. Jeg har jobbet med så mange prosjekter om gangen i et helt år nå, nå jobber jeg med prosjektet gyllenbrun hud, fregner og solbleka hår på heltid. Leser Paul Auster-paperbacks på stranda. Svømmer gjennom turkise middelhavsbølger. Sitter under palmen om kvelden og skriver, eller: stirrer på et blankt worddokument som stirrer tilbake. Alle klærne mine ligger i en haug på soveromsgulvet. Lillebroren min er høyere enn meg og har med seg pennyboardet sitt, suser forbi oss og langt vekk i gatelabyrintene. Alle vennene mine ser ut til å være på Hove eller Roskilde.

Vi tar bussen inn til Alicante en dag, forsøker å finne noe som ikke er strandpromenader og piratkopierte D&G-solbriller. Jeg kjøper spanske Vogue i aviskiosken ved bussterminalen. Leser det under reisen, prøver å finne fram til ordene jeg lærte på ungdomsskolen. Vi går hele veien opp til en forfalt borg på toppen av et fjell. Castillo de Santa Bárbara. & Other Stories-sandalene mine klarer såvidt turen. Når vi kjøper croissanter og fanta på et lite bakeri gir de oss en falsk 20-euroseddel tilbake. Vi betaler uvitende til den eldre dama i skranken på bussterminalen og når hun oppdager det etterpå ringer hun bussjåføren som nekter å slippe oss inn på bussen. Ingen av oss forstår spansk godt nok og ingen av dem snakker engelsk. Vi får ordna opp i det et minutt før bussen skal gå. Hiver oss inn på de ledige setene og døser hele veien hjem.

Jeg føler meg litt som Lena Dunham sin karakter i Tiny Furniture, i et slags post-graduate delirium. Hvilket som er merkelig, siden jeg har gått på en folkehøyskole i ni måneder, ikke på college i fire år. Men det er noe med å plutselig være ute av virvelvinden København med alle de vennene og gatene og barene og parkene og tilstandene jeg har funnet meg og holdt fast i. Nå: landet i en spansk småby hvor det alltid er siesta. Så jeg sover og spiser frokost og leser og soler meg, går kanskje ned på stranda, griller eller spiser ute på en middelmådig restaurant, skriver/har skrivesperre, legger meg. Repeat neste dag. Lurer på om hjerteslagene mine noen gang vil slutte å slå som København. Vilt og rastløst og nysgjerrigt og vidunderlig.Men først skal jeg prøve å hvile litt.


  1. Lena sier:

    Du skriver så ufattelig bra, Åshild. Håper du koser deg masse resten av tiden i Spania. :)

  2. Pernille sier:

    Åh så nydelig. Jeg har så lyst på ferie at jeg snart går på veggen!

Leave a comment




Follow and Like: