De siste dagene, de siste årene


(Vilde Tuv, i går, like fint som jeg tenkte det kom til å være)

Øya + meg, det er historien om en tenåringsjente som ville gjøre det som hun så andre folk gjøre, som dro til Oslo sommeren før hun begynte på videregående og tok trikken til Middelalderparken med sin daværende bestevenninne, med nøye planlagte antrekk, blant annet en t-skjorte som hennes mor noen uker senere kom til å ta fra henne fordi den var for drøy. Det er historien om å jobbe som frivillig i en hamburgerbod som 17-åring og å bli forelska i gutten som sa at han skulle se etter henne på John Olav Nilsen & Gjengen, historien om å stå med et glass med pepsi max på konserter fordi man fremdeles var for ung, historien om å komme tilbake som 18-åring og drikke hvitvin fordi man enda ikke hadde lært seg å like øl, historien om alle konsertene man droppet fordi vennene skulle et annet sted, om å droppe Explosions In The Sky fordi alle vennene skulle se Kaizers (jeg tror dette er den største grunnen til at jeg siden aldri har klart å høre på Kaizers, tenk at jeg droppet Explosions In The Sky for et band som det året, 2011, spilte sikkert 168 konserter i Norge). Det er historien om å være der uka før jeg flyttet til København, som 19-åring, med en noen måneder gammel kjærlighetssorg fra en by jeg snart skulle flytte fra og ikke komme tilbake til, en kjærlighetssorg som vrengte seg og lukket seg til First Aid Kit og Bon Iver, historien om å oppdage Best Coast/sine egne tanker, «tror dåkker på kjærligheden?» ropte Susanne Sundfør i et hamskifte av en konsert, hvor hun danset som Britney, JAA ropte de rundt meg og NEI brølte jeg, og det er historien om å være 20, å nettopp ha flyttet til Oslo, om å revurdere det jeg svarte Susanne Sundfør året før, å gå alene på Øya en hel dag, å kun ha selskap når han som jeg enda ikke var helt sammen med hadde fri fra Øya-jobben sin, å nikke til Disclosure, grine til James Blake og Beach House og historien om skepsismen til at Øya i Middelalderparken skulle opphøre, kanskje i et par år, eller kanskje for godt. Det er historien om å dra på Øya/Tøya og bo i Oslo og jobbe en fin frivilligjobb, å møte venner og å forville seg vekk fra dem igjen, overpriset øl og Taco Republica-kanapeer til 100 kr, å se mindre konserter enn man burde, å se andre konserter enn man burde, men at det likevel går greit, man har noen å lene seg mot, noen å kysse, og hvert år tenker jeg «hvorfor i helvete er jeg her, egentlig?», for Øya er alltid litt antiklimaks, det er alltid mye kulere i hodet mitt enn i virkeligheten, men jeg kommer tilbake, hvert år, og jeg kommer sikkert tilbake igjen neste år, jeg tenker sikkert det samme igjen da, og så kommer jeg tilbake året etter det igjen og året etter det igjen også.


  1. ane sunde sier:

    Du droppet explosions!!! (haha, men det er fint å være etterpåklok, og teksten din er enda finere)

  2. Runa sier:

    Du sier alt jeg føler om Øya. + ««tror dåkker på kjærligheden?» ropte Susanne Sundfør i et hamskifte av en konsert, hvor hun danset som Britney, JAA ropte de rundt meg og NEI brølte jeg» <3

  3. caroline sier:

    dødsbra<3 har akkurat samme forhold til øya sjæl. I år er første året på 4 år jeg tenkte "næ, det går sikkert heeelt fint å ta et års pause fra det.."

  4. Synne sier:

    Hihi, litt slik er det for min del også! I år droppet jeg det fordi jeg egentlig bare ville se ett band, og de har jeg sett før på egen konsert (alltid bedre enn festivalopptreden uansett), så den fornuftige og økonomiske delen av meg satte ned foten. Er nysgjerrig på hvordan den nye festivalparken fungerer, da! Kanskje neste år igjen!

  5. Ida Sundae sier:

    Fiiint <3 </3

    Fikk med meg Outkast og Janelle Monae, så jeg er fornøyd.

  6. nydelig tekst (: øya var antiklimaks for meg også, men Conor Oberst var sykt tilfredstillende.

Leave a comment




Follow and Like: