Kaninhullkronologier

Path
i.

 

Jeg falt ned i et kaninhull og forble fanget der nede til vannet tok meg videre. Det kan ha vært minutter, timer, dager, uker, tid var et ikkeeksisterende begrep, jeg pustet inn, pustet ut, lot alle tankene og begrensningene mine flyte ut og ble til en mekanisme, en industriell revolusjon i meg selv, de vakre grønne engene ble til storslåtte fabrikker, den friske luften erstattet med tykk, grå røyk, bonden ble industriarbeider og jeg ble effektivisert. Uskyldigheten fratatt, sinnet tredimensjonalt.

Jeg vet ikke om jeg falt eller ble dyttet, eller om jeg kastet meg ned dit av egen vilje, men når man svever ned mot bunnen av jordkloden mister svaret all mening; det vil bli tilbakegitt når du en gang ser dagslys igjen.

 

ii.

 

Slike kaninhull blir lagt ut i stien din for at du skal falle ned i dem. Du skal ikke bare vandre på en bred sti i en lys skog, du må tumle ned i mørket, la deg bli innhyllet i det, finne din nye plass, erkjenne dine svakheter så vel som dine styrker, du kan først finne deg selv når du ikke kan se noe annet, og når du er klar en dag kommer vannet og skyller over deg, leder deg ut i den strie strømmen, og det er kanskje verre enn mørket, men du finner en gren eller en sten, klamrer deg fast og karrer deg opp på land igjen. Radmager, uthulet, blek.

Du vandrer fremdeles på en bred, godt opplyst sti. Men nå er det meningen at du skal se kaninhullene før du faller ned i dem.

 

4.09.12
12 foto, words
_

Summertime sadness


Dere vet den bittesøte følelsen når noe tar slutt for at noe annet skal begynne? Når noe som er utrolig fint snart skal ha en naturlig punktum? Denne uken er jeg ferdig med videregående, fredag er siste dagen jeg er elev på Akademiet. Neste uke kommer de skumle eksamensresultatene som sier meg hvorvidt jeg kan flytte til København denne høsten, eller om jeg må være hjemme og rette opp i en stygg tabbe jeg innså jeg hadde gjort uka etter at norskeksamenen var levert inn. Jeg har gått rundt med en vond klump i halsen den siste uka, og håper bare jeg overlever. På mandag hadde klassen avgangsutstilling for familiene våre, viste ting vi hadde lagd gjennom de siste tre årene og det var så fint. For litt siden hadde vi for eksempel et filmprosjekt der alle i klassen filmet en dag gjennom deres øyne. Lærerne satte det sammen til en liten dokumentar på 18 minutter. Superfint resultat. Kanskje jeg laster opp mitt bidrag her en dag.
GirlsGirls
De tre årene jeg har hatt på Akademiet har vært utrolig fine. Jeg husker da jeg gikk inn dørene for første gangen, himla nervøs, helt alene. Å sitte i auditoriet blant en haug med fremmede mennesker og ikke kjenne en eneste. Da jeg endelig så et litt kjent ansikt i mylderet; de første samtalene med de som nå har blitt et lite knippe av noen av mine aller nærmeste venner; folk som har kommet og gått, folk som har blitt, gjengen som stadig har fått nye, fine tilskudd, så utrolig mye latter, så befriende lite drama, alle de dagene som ble til tre skoleår. Når jeg har hatt ferie har jeg ofte bare savnet det, å sitte sammen med vennene mine på de faste skolepultene våre og le av et eller annet fullstendig idiotisk. Klassemiljøet som var litt stivt de første to årene, men som falt på plass og ble riktig og fint i løpet av 3. klasse, da to klasser slo seg sammen og ble til en. Skiturer, London. Skolestress og dager med bare slækking. Åhhh som jeg kommer til å savne det.

Jeg har lært så mye, skiftet ambisjoner ca en gang for uken, hatt superfine lærere som virkelig har vært motiverte og hatt lyst til å lære vekk. Nå som jeg er ferdig vet jeg ikke om medier og kommunikasjon nødvendigvis blir meg, om jeg skal studere journalistikk slik som jeg var sikker på fra jeg var 12 til jeg var 17. Det er fremdeles noe jeg tenker på, men jeg har fått et litt mer nyansert bilde på det. Om jeg ikke hadde gått media; jeg har noen ganger tenkt at jeg heller skulle gått studiespesialiserende; hadde jeg kanskje hatt en uprøvd journalistambisjon som ikke hadde vist seg som feil før halvveis ut i studiet. Om eksamen går riktig er jeg et halvt år i København og ser om det gir meg en åpenbaring, om ikke bruker jeg høsten 2012 på å ta norskeksamenen om igjen og jobbe, for å så være norsk i Køben våren 2013.  Alt ordner seg på et vis. Det neste året skal iallefall brukes på å kartlegge ambisjonene skikkelig før jeg begynner på en høyere utdanning.

(Nå skal folk til Trondheim, Oslo, Bergen, Gjøvik, Stavanger, Leicester, København, USA, Volda, øvrige Europa, jeg aner ikke hvor, plutselig kommer jeg til å være heldig om vi alle er samlet en gang i året, to ganger i året, fra å se hverandre nesten hver dag.)

PS: Til dere som skal begynne på videregående nå til høsten – gled dere. For mange de tre fineste årene i tenårene. Mye annerledes enn ungdomsskolen. Alle er eldre, alle er hyggeligere. Og om du begynner helt alene, uten en eneste venn, en avtalt allianse – du kommer til å finne noen. Det gjorde jeg.

13.06.12
11 åshild, foto, words
_

Sucré


Mine ønsker for sommeren: Bilturer med åpne vinduer, pastellfargede negler, solbrun hud, måkeskrik, festivaler, kalde glass med rosévin, suse gjennom Bergens gater på sykkel, late dager liggende på en grønn gressplen med bok og pledd, spontane flybilletter til en fin europeisk storby, tynne sommerkjoler, danse vekk natten med fine venner, friske norske jordbær, skribling på små tekststykker, eventyr.

Sucré er lyden av alt dette og litt til.

29.04.12
5 Musikk, words
_


Jeg leter etter ordene mine. I tankene mine, bak minner som okkuperer tiden min, i andre mennesker, i vakre ting, i hverdagslige hendelser, i film og musikk og annen litteratur, men jeg finner de ikke, de har gjemt seg, de ligger inni et skatoll eller oppe i et tre og venter på at jeg skal se dem, hente dem og kreve dem tilbake. De har lekt gjemsel med meg siden oktober i fjor og de få gangene jeg finner dem, gir de meg halvhjertede trygge betraktninger eller setninger, avsnitt og tekster som jeg aldri kan gi videre og vise til andre. Så løper de vekk. De gir meg tekster som jeg ikke tør vise andre, fordi de er så fulle av hemmeligheter og hendelser som ikke bare tilhører meg, men de som har satt inntrykk i livet mitt. Boka jeg funderer og skriver på holder ting fra meg, ting som er vesentlige for at jeg skal kunne forstå karakterene, hva som driver dem, hva som driver Flora, Siri, Inga, alle de ansiktene, de blanke lerretene, personlighetene som poppet opp en etter en, som hestehov gjennom asfalt og sol gjennom skyer. Stedet jeg har diktet opp der handlingen utspiller seg, filmrullen Flora oppdager som enda ikke er blitt fremkalt, årstallene som gir sommerfugleffekter langt framover i tid.

Nå for tiden skriver jeg mest om de tingene jeg vet jeg aldri kan la noen lese om. Upubliserte blogginnlegg og halvfulle worddokumenter. Lurer på om jeg kan publisere ting som virker så massive nå når jeg er 18 når jeg en gang blir 28, slik som niotillfem gjør. Lurer på hva jeg vil tenke om de spede tenåringsdramaene mine når det bare er to år til jeg er 30. Om de kommer til å være som bisetninger i tidlige kapitler i en tykk bok, eller om de fremdeles krever tankene mine minst en gang om uken, dagen, timen, minuttet, og ikke lar meg gå. Om jeg fremdeles kommer til å være redd for å skrive om gutter jeg brukte å kjenne, venninner som forsvant, vanskelige tanker og alt som ikke er lyst og fint, for tenk om noen leser og misforstår og blir sint på meg eller lei seg. Kanskje jeg ikke tenker på slik når jeg er 28. Kanskje jeg blir en slik som Marie Calloway, som skriver ned til hver minste smertefulle detalj om seg selv og følelsene sine og en nitrist one night stand hun hadde i novellen ‘Adrien Brody’. Antageligvis ikke. Kanskje jeg klarer å finne en måte å kamuflere slike handlingsforløp på slik at ingen ser at de handler om meg. Kanskje jeg en gang klarer å skrive tekster hvor jeg kan hente ting fra mitt eget liv og gjøre dem om til noe annet, eller vise dem uten å være redd. Kanskje jeg klarer å skrive om detaljene fra hvordan jeg hadde det i 2011 uten å være redd for noe eller noen. Kanskje jeg har glemt hvordan livet mitt var i 2011 og 2012.

Jeg skriver i himmelskriveboka om drømmer og steder jeg skal bo, finner ikke ord til fiksjon eller sakprosa, bare notater for meg selv som ikke gir annet enn flere tanker om fremtiden. Lar bynavnene følge konturen på skyene, fjellene, trærne i bakgrunnen. København London Bergen Oslo New York St. Petersburg Berlin Paris Stockholm Bali Tokyo New Zealand Los Angeles Barcelona. Dagdrømmerier om å bli en nomade som får plass til hele livet sitt i en ryggsekk, som vier en bok til hver by og alltid utforsker verden, får venner på flerfoldige språk og lever med alt hun har. Og som en dag finner et hus, et land, et liv og en tilstand å forbli i.

11.03.12
11 words
_

Follow and Like: