Det nye året

Det var noen små forandringer. Jeg kjøpte en dyr parfyme og begynte å bruke den daglig, et lite dryss når jeg kledde meg om morgenene. I begynnelsen følte jeg at det var alt for massivt, at eimen av den nye meg slo mot alle fire meter før jeg var der. Så vennet jeg meg til det og så var det en en naturlig forlengelse av meg og mitt. Jeg begynte å faktisk lese Dag og Tid, avisen jeg hadde abonnert på i uendelig tid som et forsøk på å ta inn mer nynorsk i hverdagen. Jeg farget håret mørkebrunt etter fem år som honningblond. Jeg følte endelig at jeg så ut slik jeg opplevde meg selv og livet mitt, jeg tenkte over hvor stereotypisk det var å skulle føle seg ny av en annen farge på håret. Hver gang jeg så meg i speilet tenkte jeg likevel at det var sant. Jeg la ny neglelakk hver gang den gamle begynte å flasse av. Jeg begynte på det siste semesteret av bacheloren. Jeg støvsugde vekk hybelkaninene som hadde vært under sengen min hele vinteren. Jeg begynte å dele en hemmelighet og alle jeg delte den med tok meg imot. Jeg husket å ta vitaminene mine hver morgen. Jeg rullet opp rullegardinen hver kveld etter at jeg hadde lagt meg, for å hver morgen kunne våkne til dagslys, tidligere og tidligere for hver morgen. Jeg kjøpte en stor vekkerklokke uten slumremuligheter, jeg plasserte den på toppen av bokhyllen min på andre siden av rommet. Jeg sluttet å føle at hodet og brystet var hult innvendig hver gang jeg hørte Cranes In The Sky av Solange. Jeg lagde mer kaffe hjemme, jeg tok oftere med meg niste. Jeg gikk rundt med en saks i stuen og klippet alle de visne bladene av grønnplantene. Jeg kjøpte en ramme til plakaten jeg kjøpte på Fotografiska i Stockholm sist sommer. Jeg begynte igjen å lese i en bok som jeg avbrøt for tre år siden, begynte å lese den med større interesse. Jeg kysset noen til jeg sluttet å kysse dem. Jeg fortsatte å håndheve regelen om å si nei til mer. I still didn’t give zero fucks but I gave lesser fucks. Jeg begynte å ta tyren ved hornene. Jeg dro på flere greier. Jeg gjorde ting og planla ting som jeg ikke hadde gjort før. Jeg spinnet ikke lenger i en sirkel. Hva var jeg lenket til, ingenting i det hele tatt. Om jeg gikk i bane rundt noe nå var det omsider meg selv.

18.02.17
4 Uncategorized
_

BERLIN

Jeg var i Berlin sist helg. Jeg rakk knapt å være tilbake i Oslo i to uker før jeg dro ut igjen. To dager alene, jeg leide et rom i en lys og fin leilighet i Neukölln, gikk til kunstgallerier, satt på estetisk korrekte kaféer i Kreuzberg, prøvde mye vintage uten å kjøpe noe (tips: Sing Blackbird og de andre i Sanderstraße) og var fullstendig *calm and serene*. Jeg bare nøt så mye av hele turen, jeg merker at jeg har blitt eldre, roligere, mer harmonisk de siste årene. Sist jeg var i Berlin, sommeren for nesten tre år siden var jeg overbevist om at alle hatet meg. Denne gangen føltes det som om hele byen ga meg en high five hvor enn jeg gikk <3

Fredagsnatten var jeg på hjemmefest ved Tempelhof med AirBnB-hosten min, danset til deep house og techno og tok ikke s-bahnen hjem før halv seks om morgenen. Ellers: spiste god og skrekkelig billig vegetarmat, snakket arabisk på libanesiske spisesteder, hørte på denne spillelisten, satt på u-bahnen hit og dit og leste i novellesamlingen Jeg feier solen av hustakene til Hanan al-Shaykh. Jeg tar et emne om litteratur fra Midtøsten dette semesteret og skal lese navn som Gibran Kahlil Gibran og Naguib Mahfouz de neste månedene. Det er en skikkelig cherry on top i et ellers stressende semester. Jeg skal skrive en bacheloroppgave og bli ferdig med en bachelorgrad, jeg skal sende ut masse søknader til videre studier i ymse kroker av verden. Hvem vet hva jeg skal til høsten, ikke en gang jeg. Jeg har kortet det ned til tre-fire alternativer, om noen måneder står jeg igjen med et av dem.

Lørdag pakket jeg tingene mine og og tok u-bahnen til et fint hotell på den andre siden av byen, drakk varm sjokolade hos Fassbender & Rausch og  var på en konsert i Berliner Philharmonie med pappa, som fløy ned fra Bergen. Best of both worlds, altså. Jeg skulle egentlig bare være der i en og en halv dag med faren min, for å se den konserten, men bestemte meg for å dra to dager tidligere for meg selv. Det føltes virkelig som to ferier i én, anbefales. Vi avsluttet dagen med å dra opp til Prenzlauer Berg og Kastanienallee for å spise libanesisk på Babel. En skulle tro at jeg var lei av libanesisk etter å ha innledet 2017 med ti dager med meze, men nei, aldri. Jeg gleder meg bare til jeg skal tilbake.

2017 blir året jeg inshallah tilbringer så mange dager som mulig utenfor Oslo. Da jeg kom hjem igjen på søndag tok det under 24 timer før jeg bestilte billetter til London i slutten av april for å besøke Julia. Det eneste kravet jeg har for den turen er at vi kommer oss opp til en takterrasse a la Ace Hotel minst én solnedgang, og at alle lunsjer kan spises liggende i en park. Denne helgen er jeg i Haugesund og leser sosiologi sittende ved kjøkkenbordet hos moren min. Hun har flyttet hit nå, så jeg har med ett to hjembyer å skulle besøke flere ganger i året. Det lover godt.

Libanon

IMG_9908IMG_9826IMG_9831IMG_9834Image may contain: outdoor and waterIMG_9897Image may contain: 3 people, people smiling, sunglasses, outdoor and closeupIMG_9936IMG_9917IMG_9928Hvorfor dele opp en ti dagers lang reise i flere bolker når man kan lage et monster av et blogginnlegg?

De første dagene i Beirut regner det, det øser ned imens vi går rundt inne på campusen til American University of Beirut, når vi går gatelangs i Ashrafieh for å finne frokost, jeg Ylva Frida og Kalle, det regner så mye at jeg må kjøpe en grønn regnjakke på et kjøpesenter, det regner så mye at libanesere rister på hodet og spør om _hvorfor_ vi kom hit, verste tiden på året jo. Det er en gjenganger hele ferien: «hvorfor kommer dere hit NÅ, det er kaldt, det regner, alle kommer jo hit på sommeren.» «Ikke gidd å dra til den byen, den er helt død på vinteren.» «Hvorfor vil dere opp i fjellene, FIIH TALJ – DET ER SNØ DER!?!! Gærninger.»

På nyttårsaften koster det typ 100 dollar å komme inn på alle klubbene, det tar oss over en time å finne en bar hvor vi kan «pay by the drink», den har saloontema, den er mørk og spiller Tame Impala og Alt-J. Bartenderne deler ut partyhatter og karnevalsmasker når klokken nærmer seg 24, vi teller ned, det er 2017, for en radikal umiddelbar indre forandring det er (nei). Et ungt par ved bardisken drøyer et nyttårskyss ut i ti gode minutter, det er første nyttårsaftenen jeg har opplevd uten å se på fyrverkeri stående på en høyde et eller annet sted i vinterkulden. Jeg lager meg mitt første mål for 2017: ikke feire nyttårsaften i Norge dette året heller.

De neste dagene drifter vi rundt i regnet og tar inn byen på gefühlen. Vi drikker det libanesiske ølet Almaza hver dag, spiser hummus hver dag, vi kommer for sent til alle museer og palasser og alt er stengt på grunn av nyttårsaften og armensk jul. Byen er full av kontraster: skyskrapere og ruiner fra borgerkrigen pepret med kulehull står nærmest side om side. Rike middelaldrende menn røyker cubanske sigarer på healthy clean eating kale quinoa bistroer i Sodeco. Å skulle skrive noe verdig og respektfullt og alvorlig nok om flyktningsituasjonen i et oppsummerende blogginnlegg om en reise går ikke helt, jeg vil ikke gjøre det om til en bisetning, men, kort fortalt: nabolandene til Syria tar enormt mye av lasset. Det er over en million flyktninger i Libanon, et land på størrelse med fylket Rogaland. Og i Europa, i Norge sitter vi og diskuterer hvor mange tusen som er for mye. Man kan telle disse tusenene som vi diskuterer på en hånd. Vi blir bedt om å like og dele utkastelser og innstramminger. Vi har det veldig godt her vi sitter.


Etter tre dager i Beirut er det med ett litt mer sol og vi bestemmer oss for å dra til Chouf-fjellene. Sånn ca alt går galt, vi skal til det osmanske palasset Beiteddine men blir sluppet av ved feil sted; Moussa Castle, et harry «slott» en eksentriker bygde en gang på 60-tallet. Vi betaler inngangsbilletter før vi forstår at det ikke er dit vi skal. Når vi omsider er ute igjen rusher vi til Beiteddine, for å komme dit to minutter etter stengetid. Vi tar noen bilder av fjellene, de er vakre, før vi begir oss tilbake til Beirut igjen. Inne i Beirut spiser vi et ganske middelmådig måltid på en fransk restaurant i Gemmayze. Vi kommer i snakk med noen danske studenter ved nabobordet som tipser oss om den beste måten å komme til Bsharri, den lille fjellandsbyen vi skal reise til dagen etter. Etter måltidet har vi lyst til å teste ut konseptet Escape The Room, som ligger i samme gate, men får vite når vi er der at vi er nødt til å reservere flere dager i forveien. Men vi setter oss ned ved en neonopplyst bar og drikker øl. Vi finner Plan BEY, et veldig stilig kunstgalleri i Armenian Street. Vi drar til kjøpesenteret ABC som har en kino i øverste etasje og ser en fransk film med Omar Sy som heter Demain Tout Commence. Det er en litt klisjéisk film med merkelige dramaturgiske vendinger som ikke gir mening, mye tragedie, mye komedie. Når lysene i salen går på knekker alle sammen av latter fordi alle har grått av slutten. Image may contain: tree, sky, snow, plant, outdoor and nature

IMG_0008 IMG_0011 IMG_0025 IMG_0037Bcharre: Så langt opp i fjellene, så dype daler, på kanten av en klippe står en liten landsby med to kirker og flere klostere nærmest hugget inn i fjellet. Alle er snille, alle menn heter Toni, tiden står helt stille der oppe, det er bare oss og en liten Disney-film av en landsby, en UNESCO-fredet sedertreskog og de høye, høye fjellene. Når vi går for å finne et sted å spise stopper en Range Rover med to fnisende tenåringsjenter opp og spør oss om hvor de skal kjøre oss hen. Vi spiser den beste mezen så langt i Libanon på restauranten de viser oss til: hummus, baba ghanoush, shish taouk, vinblader, libabrød, fattoush. Strømmen går hele tiden, vi drikker vin fra Bekaa-dalen, når vi skal gå gir restauranteieren Toni hvert vårt eple og insisterer på å kjøre oss hjem. Morgenen etter har hotellmanageren Toni arrangert en kjøretur for oss med taxisjåføren Toni. Toni the taxi driver and part-time apple farmer tar oss med langt opp i fjellene til sedertreskogen, som viser seg å være stengt på grunn av all snøen. Vi blir der oppe litt uansett, spiser grilled cheese på en liten kafé, kjører nedover trange passasjer på vei mot byen igjen og ser et kloster og en kirke før vi kjøper med oss noen flasker lokal vin (anbefalt av taxi-Toni, smakte dessverre helt grusomt) og setter oss på bussen til Beirut igjen. IMG_0086 IMG_0102Image may contain: people sitting, table, indoor and food IMG_0103Tilbake i Beirut sjekker vi inn i AirBnB-leiligheten ved Sassine Square hvor vi skal bo resten av turen. Den er lekker og nyoppusset, har en stor takterrasse med utsikt over vest-Beirut. For et sted å sitte og spise frokost om morgenen. Ligge på en madrass og drikke kaffe, vente på at en av oss skulle komme tilbake fra bakeriet nede i gata med nybakt manakeesh (et flatt grillet brød med timianpaste og/eller ost). Spise appelsiner i sin beste sesong. For et sted, for en drøm. Når jeg drar tilbake til Beirut igjen skal jeg definitivt bo i en av leilighetene til Rouf, bare sier det.

IMG_0181IMG_0139 IMG_0145 IMG_0170 IMG_0191Jbeil er en av verdens eldste byer og ligger en time utenfor Beirut, ute ved havet. Så mye historie; fra fønikerne til korsfarerne til det Osmanske riket. Dagen vi drar dit er det sol og nesten tjue grader, vi spaserer rundt på citadellet og går gjennom en souq, sitter på en uteservering ved havnen og deler en banansplit, når solen går ned går vi ned til vannet, ser på mennene som står og fisker og mylderet av libanesiske par og småbarnsfamilier som er på samme dagstur som oss. Det er så idyllisk, det slår heller ikke sprekker.
Image may contain: foodImage may contain: sky and outdoorVår nest siste dag drar vi til Tripoli, vi skal egentlig ikke dra dit, det er frarådet av UD, reiseforsikringene dekker ikke byen, slik som de ikke dekker mange andre byer. Det er en frustrerende faktor hele turen, å være i et land med mange utrolige byer vi ikke kan besøke uten å sette oss selv i økonomisk risiko hvis noe skulle skje. Vi får ikke dratt til Baalbek eller Aqra eller andre steder i Bekaa-dalen. Vi får ikke dratt til Saida eller Tyre. Og vi får egentlig ikke heller dra til Tripoli. Men når nærmest alle libaneserne vi snakker med lovpriser byen og hvor vakker den er og hvor idiotisk det er at vestlige turister blir frarådet fra å reise dit, velger vi å ta sjansen.

Det er en nydelig by; minner om Kairo, vogner som selger appelsiner og jordbær og granatepler på hvert hjørne, en gedigen gammel autentisk souq og en masse butikker som selger bakverk dynket i sukkerlake og såpe. «Welcome» og «ahla wa sahla» på hvert hjørne. Vi ser solnedgangen fra et stort og flott citadel som vi får helt for oss selv når vi kommer rett etter stengetid (igjen!!), men vakten gir oss ti minutter til å utforske ruinene, yalla, fort dere. Eller, vi får det ikke helt for oss selv; på toppen sitter et tenåringspar og skuller flaue på oss, star-crossed lovers, Romeo og Julie, han med sneakers og hun med en hvit hijab. Hun gjemmer ansiktet i hendene når vi går forbi, han dytter litt til skulderen hennes og ler.

For å gi ei litta edge av *real life*: jeg blir syk i Tripoli, jeg går i den trange souqen og gjennom folkemengder og oppe på citadellet og kjemper mot trangen til å kaste opp, bare avløst av å faktisk måtte kaste opp. Neste dag, hår vi har sjekket ut av AirBnB-leiligheten må jeg sjekke rett inn på et billig hotell igjen, kroppen er ubrukelig, jeg klarer knapt å spise eller drikke, det eneste som hjelper er å sove. Klokken to om natten tar jeg en uber til en Starbucks der de andre venter på meg, så drar vi til flyplassen, mellomlander i Istanbul når det såvidt er blitt lyst ute, og en gang utpå ettermiddagen ligger jeg i min egen seng på Sagene. Der blir jeg i nesten en dag til og sluker hele The Night Manager imens matlysten sakte men sikkert kommer tilbake.

.

Det var synd at de siste dagene ble slik, hva gjør vel det når jeg har tross alt vært ti dager i Libanon, the Middle Eastern country of my dreams, og hatt det så himla fint. For et land, for en tur, for et reisecrew <3 Dra dit, alle som kan. I motsetning til Kairo kan man faktisk navigere seg ordentlig rundt med engelsk (eller fransk), og Beirut er en veldig behagelig by å være i som kvinne. Jeg gleder meg skikkelig til å dra dit igjen. Jeg tror ikke det blir så lenge til, heller.

2017

Alle skriver om 2016, men jeg vil mye heller meddele at det er 2017 og at jeg er i Libanon, et land hvor klipper som dette ligger og slenger ute langs kystlinjen. Blir ør.

2.01.17
3 Uncategorized
_

Jul og nyttår

Denne julen leide familien en hytte på Geilo, jeg kom med toget formiddagen på julaften, reiste fra plussgrader og regn i Oslo til et vinterlandskap fire timer vestover. Elsker Bergensbanen, satt og hørte på Bon Iver (er det bare jeg som får julestemning av Bon Iver?) og spiste klementiner. Dagene som fulgte gjorde jeg ikke stort annet enn å henge med fammen, lese bøker, se Black Mirror med broren min, hjelpe pappa med å lage boeuf bourguignon og stå på ski. Sov godt om natta imens vinden ulte utenfor vinduet. Det var så etterlengtet, å være med familie, å stå på ski, å lese noe annet enn pensum.

Nå er jeg noen dager i Oslo, men om bare to dager lander Ylva og jeg i Libanon! Shit pomfritt. Reisenervene når meg rett under ørene nå. Om noe føles det veldig riktig. 2016 har vært det mest monotone året i livet mitt, det fortjener ikke en recap en gang, jeg har vært i Oslo så å si hele tiden, herregud. 2017, derimot, innledes i Beirut, og siden rundt omkring i et land jeg har lengtet etter å besøke i flere år. Skal skrive mye. For en gangs skyld ta bilder. Men mest av alt bare <3leve<3. Fortvile over ubrukelig standardarabisken min er når jeg skal snakke med folk. Sitte på humpete busser opp til små fjellandsbyer. Besøke gamle palasser. Dyppe alt jeg spiser i hummus. Dere vet. Litt som Kairo, men samtidig helt annerledes.

Følg @thelabyrinthine på instagram og snapchat for live-oppdateringer. God jul og godt nyttår!

28.12.16
4 Uncategorized
_

Til en 20-åring med i-landsusikkerheter

wp-1481067899728.jpgHei. Denne uken ligger jeg i sengen med halsbetennelse og skal mirakuløst bli frisk til eksamen på fredag. Jeg leser i noen sekvenser, hoster opp lungene mine, drikker ingefæroppkok og sover til jeg må hoste igjen. Fortviler over hvor lite sosialteori jeg kan. Leser mitt eget bloggarkiv, nesten like gremmende som å lese dagbøkene mine fra ungdomsskolen. Det er noe litt fascinerende (og smånarsissistisk) å ha et komplett selektivt arkiv av livet sitt fra 2010 til i dag. I februar 2014 skrev jeg en liste over ubetydelige (men fremdeles betydelige) usikkerheter angående livsstilen min kontra hvordan andre bloggere og instagrammere levde livet sitt. SOM livet mitt har forandret seg på to år og ni måneder. You sweet summer child. På tide med en liten follow-up:

Kommer jeg noen gang til å primært høre på vinylplater
Nei og det kommer du strengt talt ikke til å ofre en tanke nesten tre år senere.

Kommer jeg noen gang til å ha langt bølgete hår igjen
Det har du i skrivende stund! Og det kommer til å være mye sunnere enn sist du hadde langt hår, fordi du faktisk går til frisøren med jevne mellomrom og bruker kurer og oljer og varmebeskyttende spray. Skyller håret ditt i kaldt vann på slutten av hver dusj. Du kommer til å bli mye flinkere til å ta vare på hud og hår nå de neste årene. Noe annet du vil bli flinkere til, er å gå uten sminke. Det virker helt usannsynlig nå, men om to år går du med foundation kanskje bare 2-3 ganger i uka. Du er litt mer komfortabel med ditt eget ansikt.

wp-1481065299182.jpgKommer jeg noen gang til å bli beruset på en bra måte uten å dumme meg ut
Welcome to your 20s. Dette er en kunst du vil mestre i større og større grad, og etterhvert som livet ditt i Oslo utvikler seg kommer vanene dine også til å forandre seg. Du tar andre valg. Du er med andre mennesker. Du har en større trygghet i deg selv; du dummer deg sjeldnere ut når du drar ut. Det går seg til. Ish; bildet ovenfor er fra da du var på Trädgården i Stockholm i sommer og drakk aaaalt for mye cava og dummet deg ut.

Kommer jeg noen gang til å ha en skoleplansje med hvaler på soveromsveggen
Nei og den interiørtrenden kommer uansett snart til å fade ut. Alle de bloggerne du følger som har skoleplansjer på veggen kommer typ til å ta dem ned om maks et år.

Kommer jeg noen gang til å primært ta analoge bilder og lykkes med det
Du kommer nesten til å slutte å ta bilder fordi at PC-en din går i stykker og den nye PC-en du kjøper ikke har nok RAM til photoshop, og det er trist. Du tenker mye på å begynne å ta bilder igjen. Vi sier 2017 blir året for det.

Kreuzberg

Kommer jeg noen gang til å flytte til Berlin og bli veganer
Du flytter til Kairo i 2015 og ser en sau bli slaktet under Eid al-Adha. Det er vel så langt unna Berlin-veganisme som man kan komme. Gå langs fortauer som flyter av blod og som stinker fordervet sauekjøtt i flere uker etterpå. Men du kommer til å dra på ferie til Berlin sommeren 2014 og spise mye veggismat. Berlin er bra. Det er fremdeles en by du kan tenke deg å flytte til.

Kommer jeg noen gang til å ha screencaps fra Twin Peaks som forsidebilde
Herregud, som om det er en greie å hige etter. Du kommer til å ha en montasje av Dale Cooper og cherry pie/kaffe. Den Twin Peaks-rebooten som de annonserte i 2014 har forøvrig ikke kommet ut enda. De sier det skjer til neste år. Det har de sagt i flere år allerede.

Kommer jeg noen gang til å lese Beatles eller Kafka på stranden
Ikke ennå! Og nå i 2016 føler du verken at du vil eller bør lese Beatles. Det finnes andre bøker å lese.

Kommer jeg noen gang til å gå med bunad på 17. mai igjen
Ja! Du gjorde det i år, da du feiret 17. mai i Bergen. Bunaden din er kjempefin. Og til fremtidige Åshild, typ 28-29, som driver og creeper inne på den gamle bloggen sin: bunaden din er allerede stram som et korsett i en alder av 23, og om du må legge den ut om et par år er ikke det et nederlag. Gi deg. Du hadde verken pupper eller hofter da du var 14 og konfirmerte deg. Idealet om at bunaden man får formsydd som tenåring skal passe hele livet er ganske cray.

Kommer jeg noen gang til å reise til India eller Thailand eller Vietnam eller Kambodsja eller Indonesia eller Kina eller Japan eller Brasil eller Argentina eller Nicaragua eller Kenya eller Ghana eller Madagaskar
Ingen av disse landene foreløpig fordi du får en altoppslukende interesse for Midtøsten, noe som åpner opp for nye reisemål; du kommer til å bo i Egypt, drar i skrivende stund snart til Libanon, og neste år skal du sannsynligvis besøke en venninne som har fått seg jobb i Marokko. Du har et helt liv på å besøke de andre stedene, ikke stress. Du kommer uansett til å ha reist mye mer i løpet av 2015 og 2016. Du har mer penger å reise for. Du har blitt litt tøffere.

Kommer jeg noen gang til å ha flere guttevenner enn jentevenner
Nei! Det kommer du nok aldri til å ha. Embrace it. Jenter er power, søsterskapet er upåklagelig, du har så mange dødsbra jenter i livet ditt og du trives så bra med dem. Dessuten; det er en veldig dum greie at man implisitt skal være «kulere jente» av å ha mange guttevenner, på samme måte som det skal være «større» å få et kompliment fra en mann enn en kvinne. Skjerpings.

Kommer jeg noen gang til å se Lolita (1993) (Selv om jeg har den på dvd)
Ja, nå har du sett den og den er ikke så veldig bra. Fin estetikk, men ikke Oscar-materiale. Den kom forresten ut i 1997, ikke 1993.

Kommer jeg noen gang til å ha mer enn 5 000 kr på brukskontoen
Det vil komme en tid hvor du jevnt over har firesifrede beløp tilgjengelig. Selv om brukskontoen din alltid vil være bunnskrapt uka før lønning. Det kommer nok til å være sånn uansett hvor mye du ender opp med å tjene. Stay strong.

Kommer jeg noen gang til å fikse skrivemaskinen min
Nei, den mintgrønne skrivemaskinen din kommer til å forsvinne i flyttekaoset når foreldrene dine skiller seg om et år. Men ærlig talt, en skrivemaskin er tung og upraktisk og denne manic pixie dream girl-estetikken din i klær og interiør er på vei til å forsvinne ut av vinduet. Stilen du har nå er inne i sin siste sekvens, og godt er det.

Kommer jeg noen gang til å slutte å sammenligne meg selv med andre
Nei habibti, dette er det store problemet i livet ditt fra din fødsel og antageligvis til din død men du bryr deg mindre og mindre for hvert år, og det er lugnt.


Kommer jeg noen gang til å spise kronärtskocka uten å instagramme det

Artisjokker er ikke en gave fra gud. Det finnes dessuten andre måltider i svensk blogger-style som er langt mer fotogene, illustrert her av en lunsj der du bestilte en avokadotoast som var umulig å spise uten å velte og venninnen din en krysning mellom chiapudding og acai bowl. Du vet ikke enda hva chiapudding eller acai bowl er for noe. Ingen bryr seg om artisjokker lenger.

Kommer jeg noen gang til å spise frokost og se på Parks & Recreation
Du kommer til å prøve å se Parks & Recreation et par ganger, men du vil gang på gang slå deg til ro med at du syns det er ørlittegranne kjedelig.

Kommer jeg noen gang til å klippe håret kort og kle det
Ikke ennå! Men du vil begynne å leke med tanken. Du ser på bilder av Jean Seberg og Audrey Hepburn med jevne mellomrom og tenker hmm, kanskje. Så kanskje.

Kommer jeg noen gang til å slutte å bli fornærma over ting andre vifter vekk
Spørsmålet er vel heller om du noen gang kommer til å kvitte deg med følelsen om at du alltid tar feil og andre alltid har rett når dere er uenige – du er på vei dit, sakte men sikkert. Det er ikke slik at andre alltid har rett og du bare «tar deg alt for nær av alt fordi du er dum og sensitiv», som du har en tendens til å tro. Still spørsmål, stå på kravene dine og ikke finn deg i alt. Lær deg å kjenne igjen hersketeknikker, især de som ofte blir brukt mot unge kvinner som bryr seg om noe. Gi litt mer faen i å alltid måtte bli likt av alle.

uploadKommer jeg noen gang til å bli venner med folk på festivaler
Nei og mesteparten av de folka er ikke din type folk uansett. Du er introvert og du sosialiserer på andre måter enn mange andre, du er litt unapproachable i måten du ter deg på og det er helt ok. Du har heller ikke et veldig stort erfaringsgrunnlag for festivaler ennå, du har nesten bare vært på Øya, og det er ikke slik at noen faktisk blir venner på Øya, alle er for opptatt med seg selv. I 2014 og 2015 drar du på Roskilde og det er så å si helt likt.

Kommer jeg noen gang til å spise på Les Deux Moulins uten å instagramme det
Du har enda ikke vært i Paris, det er egentlig helt hårreisende, men du kommer nok til å instagramme Les Deux Moulins når du eventuelt kommer deg dit. No shame.

Kommer jeg noen gang til å få over 500 følgere på bloglovin
Not yet, men du er ikke så langt unna! (11 stykker igjen til 500!! følg meg på bloglovin alle sammen, vær så snill, så føler *Åshild 2014* seg litt mer vellykka) Bloglovin kommer også til å miste litt av sin signifikans som måleenhet for hvor mange lesere man har. Du kommer til å få en del flere følgere på instagram i stedet.

Kommer jeg noen gang til å bli en sånn tjej som kjøper tulipaner hver uke/
altså, selv om jeg jobber i en blomsterbutikk, herregud
Nei, men kanskje annenhver uke/hver tredje uke. I 2014 bor du uansett i et lurvete kollektiv på Ullevål og blomster kommer ikke akkurat til å forskjønne fellesarealene der, så ikke stress. Du flytter heldigvis snart til St. Hanshaugen. Som 23 kommer du til å bo i en veldig fin leilighet på Sagene med Kristina og Marie og dere kommer til å ha en stor lys stue som du har fylt opp med grønnplanter. Der står det ofte friske blomster på bordet.

Kommer jeg noen gang til å skrive en bok som blir sosialt akseptabel å lese
Det vet vi ikke ennå! Men inshallah. Du kommer til å finne en ny piff i romanprosjektet du begynte på i København. På slutten av 2016 har du etablert mye mer av karakterene og handlingen, og er nesten klar til å begynne på den faktiske skrivingen. Det er kanskje noe med det at du noen ganger må erfare ting mer på kroppen for å kunne skrive om dem; nå de neste årene kommer du til å gjennomgå et knippe svært utfordrende forandringer. Det kommer til å føles som om du mister all idealismen din, men du kommer også til å vokse enormt mye som person og skribent av dette. Du er mye lykkeligere og tro mot deg selv på den andre siden, jeg lover.

Kommer jeg noen gang til å skrive noe som ikke er corny
Kanskje, kanskje ikke. Man må gi litt faen, ikke bry seg så mye om hva alle andre måtte mene og tenke, det vil alltid være et par haters som syns at noe er dårlig, men det betyr ikke at de har rett på vegne av hele målgruppen. Skriving og lesing og hva som oppfattes som corny er forferdelig individuelt, du kommer til å lese bøker og tekster som du dømmer nord og ned men som andre kommer til å elske, og vice versa. Det betyr ingenting annet enn at smak er forskjellig fra person til person. Og at en som regel er sin verste kritiker selv. Det gjelder iallefall for deg, som fremdeles på slutten av 2016 har flere utkast enn publiserte innlegg på wordpress. Nå er det snart jul og snart på tide å se The Holiday igjen, der Kate Winslet sier noe a la at hun trenger mer corny i livet sitt. Ta det til deg. Embrace the corn. 

 

7.12.16
19 Uncategorized
_

Underdressed and out of time

Underdressed and out of time @ Spotify

Hva jeg har hørt på den siste måneden. Spilleliste-fremgangsmåten min er alltid lik, jeg lager en spilleliste som heter typ «new shit» eller noe sånt, legger til en og en låt etterhvert som jeg kommer på den, tilpasser uttrykket, finner en tittel fra en strofe i en låt. Jeg er egentlig et albummenneske, liker å lytte fra start til slutt, men spillelister har andre krav; de må trigge følelser som komplementerer hverandre, være et moodboard jeg kan gå tilbake til om et, to, tre år, lytte til og umiddelbart huske tidsperioden. Senhøsten har bestått av Nils Bech, Sampha, Angel Olsen, Tove Lo, og aller senest: den nyeste til The xx, som kom denne uken. On Hold. For en låt.

Ellers? Lever i en sky av sosiologi og arabisk. Er hjerteknust over valget i USA. Har fått tilbake resultatene fra eksamensrush 1.0, rett før eksamensrush 2.0 begynner, er veldig fornøyd, har en intakt akademisk selvtillit. Var i Bergen en uke. Var på Kakkmaddafakka-konsert sist lørdag og brølte «I AM FOREVER ALONE» sammen med typ 1000 andre, alt er lugnt. Teller ned dagene, ukene til juleferie, til å ta toget til Geilo på julaften, til å stå på ski, til å dra tilbake til Oslo igjen og gjøre litt romjulsrølp. Og aller, aller mest til dagen før nyttårsaften, når jeg og venninnen min Ylva setter oss på et fly og lander i Libanon. Jeg skal telle ned til 2017 i Beirut, si godt nytt år på arabisk, kill sineh w inteh tayib, gæfle hummus og baba ganoush, se fyrverkeriene over Middelhavet. For et kalas det kommer til å bli <3

18.11.16
4 Uncategorized
_

Mellom slagene

Jeg hadde en deleksamensinnlevering på mandag, en annen på tirsdag, og en eksamen i går. Har ikke pustet de siste ukene, så å si. Å gå gatelangs i dag og gjøre alminnelige ting var så uvant, jeg hadde ikke en oppgave i bakhodet, jeg listet ikke opp faktorer om en berømt sosiolog for hvert hjørne jeg rundet, ingen dårlig samvittighet, ingenting jeg heller burde gjøre. Best. feeling. ever. I stedet hadde jeg en dag jeg garantert ville tatt mange hverdagslige bilder av hvis dette hadde vært bloggen i 2012. Jeg leverte noen bøker på biblioteket, drakk en kaffe, prøvde klær uten å kjøpe dem, hørte på det nye albumet til Kaja Gunnufsen (SÅ bra!!), kjøpte en fuktighetskrem med masse e-vitaminer, spiste sushi med Hanan, snakket om Skam i sikkert en halvtime og tok typiske mobilbilder av høstløvet som flommet ut over fortauet hvor enn jeg gikk. Neste helg drar jeg til Bergen og blir i nesten en uke. Kanskje jeg klarer å skrive litt, da jeg våknet opp uten å ha en eksamen å tenke på i morges fikk jeg lyst til å skrive igjen. Den som lever får se.

27.10.16
3 Uncategorized
_

A Seat At The Table


Klarer jeg å høre på noe annet enn det nye albumet til Solange akkurat nå? Kanskje ikke. All the feels. For et verk. Jeg føler meg hinsides bortskjemt musikkmessig denne høsten, både Solange, Banks, Frank Ocean og Bon Iver har sluppet nye album de siste månedene. Svever på en rosa sky til forveksling lik jakka til Solange i Cranes In The Sky-musikkvideoen. Dere vet. Hva hører dere på akkurat nå?

14.10.16
2 Uncategorized
_

Bits & bobs


Jeg var i Bergen en helg for noen uker siden, feiret bursdagen til mamma, gikk turer i Gamle Bergen, i skogen ute på Osterøy, spiste lunsj på Colonialen og snuste på bøker på Litteraturhuset. Åhh Bergen stjeler alltid hjertet mitt. Skulle ønske jeg kunne bo to steder på en gang.

1. Å ha en parsellhage som nærmeste nabo er litt luksus, flere ganger de siste ukene har jeg tatt med meg morgenkaffen og gått tur og bare tatt til meg stillheten som faktisk eksisterer med en gang man går inn dit.
2. Appen Too Good To Go er too good to be true, altså. Da kan man kjøpe mat fra kafeer og restauranter i Oslo til nedsatt pris rett før stengetid, for å minske matsvinn. Jeg fikk denne posen fra Kolonihagen til 35 kr, med nok brød og rundstykker til to uker!! Herrejesus. Får ikke betalt for å skrive om dette heller, jeg er bare begeistret.

Jeg har jo jobbet litt med organisasjonen SPACE nå i september, i forkant av konferansen «The Question of Syria 2016» som ble holdt sist helg. Den siste uka før det startet satt jeg mye på Peloton og skrev. Det var en konferanse som tok for seg Syria-spørsmålet gjennom en rekke debatter, foredrag og kulturinnslag, og lett noe av det mest lærerike jeg har vært med på i år. Jeg skrev jo nesten ingenting om det her, men til gjengjeld kom flere av konferansegjestene på trykk i avisene. Anbefaler alle å lese disse intervjuene her: 1, 2, 3for et litt mer helhetlig bilde av situasjonen i Syria i dag.

1. Når man bare vil ta en selfie inne på rommet sitt men plutselig ser ut som the yellow king fra True Detective / the plant queen of Sagene.
2. Når man egentlig bare skal ta en kaffe en torsdags ettermiddag men plutselig ender opp på art night på Astrup Fearnley og ser LA-utstillingen som nettopp har åpnet. Sykt løye.

Når vi snakker om planter: jeg flyttet monsteraen min (den store) fra soverommet mitt til stuevinduet fordi den trengte mer lys, og nå har den klikket fullstendig. Det gjør den med jevne mellomrom, hver gang jeg ser på den har det poppet et nytt blad frem. Jeg anbefaler alltid monstera til kunder som vil ha en grønnplante – den er enkel å stelle og vokser veldig fort, det er som om den har en egen personlighet.

Høst betyr skjerf og kaffe i pappkrus og søndagstur og en million andre klisjéer (høstløv, regnet som trommer på vinduet og pledd og magasiner anyone?), når man bor på Sagene går man søndagstur langs Akerselva. Og browser stativer på loppermarkeder uten å kjøpe noe. Og drar hjem og ser en halv sesong av en ny serie (Easy – se den!!) på Netflix.

Følg meg gjerne på instagram! @thelabyrinthine heter jeg der. For tiden har jeg privat konto, men jeg godtar de fleste så lenge det ikke er russiske pornobots. Hehe. Hva heter dere på insta?

Follow and Like: